"..i Byen vil ingen huuse mig, mine Saar og Elendighed tiltager".

I 1773 hjelper underrettsprokurator C. Tødslef syv personer fra ulike steder i Akershus stift med å skrive en søknad til Kongen. Alle er de fattige og smittet av veneriske sykdommer. De trenger hjelp for å få behandling ved stiftssykehuset i Christiania, som er en pleieanstalt for personer med veneriske sykdommer. Men ingen får pleie uten at de har en attest på at de har en venerisk sykdom. I tillegg må de være så fattige at de ikke kan betale kuren selv. Derfor ligger flere attester ved søknaden. Lege Peder Sundius ved stiftssykehuset, som har undersøkt alle søkerne, bekrefter at de har veneriske sykdommer.

Søkerne

Malene Olsdatter kom fra Aker, men fattigkassen ville ikke betale for henne. Dersom kongen heller ikke kunne hjelpe, så hun intet annet utfall enn at hun ville miste livet. Stort bedre sto det heller ikke til med Abigael Madsdatter fra Asker. Hun var blitt jaget ut av bygda, og vandret rundt i Christiania uten noe sted å bo. Hun var redd for å smitte andre og hadde skrevet både til amtmannen og til prins Carl av Hessen, som var øverstkommanderende for hæren, men hadde ikke fått noen hjelp derfra. Kongen var hennes siste håp. Anna Kirstine Hansdatter fra Modum hadde vært syk i over et halvt år. Hun hadde heller ikke noe sted å bo, og så døden som eneste utgang, dersom hun ikke fikk hjelp.

Kari Erichsdatter, Niels Sørensen og Goroe Joensdatter kom fra Fron i Gudbrandsdalen. Presten Bastian Engelhardt skrev at alle tre var unge, fattige mennesker. Kari var 18 år, ukonfirmert og foreldreløs. Niels var 20 år og hans mor en fattig enke. Goroes foreldre hadde brukt det lille de hadde av penger til å betale for behandling hos doktor Rangsted, selv kua på båsen hadde de solgt. Men Goroe var ikke blitt frisk, og sykdommen hadde spredt seg. Nå hadde alle tre gått den lange veien til Christiania og var altfor svake til å kunne klare å gå den lange veien tilbake til bygda.

Lars Gundersen fra Oslo var sønn av en fattig dagarbeider som knapt kunne fø seg selv. Hogne Nerdrum som arbeidet på Alunverket, skrev attest på at Lars var i fattige omstendigheter.

Men Kongen hadde mange andre utgifter og kunne ikke hjelpe med direkte økonomisk støtte. Han beordret imidlertid stiftamtmann Schouboe til å kreve midler til sykehusoppholdene fra fattigkassene som de syke soknet til.

Den nye sykdommen

I 1743 sendte kongen den hollandske legen Fredrik von See til Kristiansand stift for å ta seg av en ny ukjent sykdom som herjet i distriktet. Sykdommen ble saltflod eller radesyke, og i København fikk man stadig rapporter fra bekymrede norske embetsmenn som oppfattet den nye sykdommen som svært smittsom.

I 1776 ble 13 radesyke fra Lister og Mandals amt etter initiativ fra Danske Kanselli sendt til København til nærmere undersøkelse. Overlege dr. Fredrik Ludvig Bang som undersøkte de norske pasientene, konkluderte med at ingen dem led av noen ukjent sykdom. Han fant ulike typer syfilis hos ni av pasientene, lepra hos to, mens en ble diagnostisert med kronisk eksem og en annen med kronisk ødem.

Allikevel fortsatte mange norske leger å betrakte radesyken som en egen sykdom, og i motsetning til syfilis ble denne sykdommen oppfattet som svært smittsom. Smittefaren sto sentralt i en rekke rapporter fra norske prester til København på 1770-tallet, og stiftamtmann Hagerup i Kristiandsands stift skrev i 1770 at halvparten av befolkningen i hans stift sto i ferd med å bukke under av sykdommen.

Sykdommen som ble borte

Så sent som i 1840 skrev brigadelege Jens Johan Hjort i Norsk Magazin for Lægevitenskap at han var overbevist om at radesyken var en selvstendig sykdom, som fantes i flere land i Europa. Denne konklusjonen bygget han delvis på undersøkelser han hadde gjort på en studiereise i det vestlige Norge i 1832.Samtidens kunnskap om syfilis var imidlertid også begrenset. Først i 1837 definerte den franske legen Philippe Ricord syfilis som en sykdom forskjellig fra gonoré og klarla i tillegg de tre stadiene i det kliniske forløpet til syfilis. Da den norske legen Carl Wilhelm Boeck i 1852 prøvde å sammenfatte kunnskapen om hudsykdommer og det han kalte ”syfilitiske sykdommer” i Norsk Magasin for Lægevitenskap, refererte han flittig til Ricord. Boeck mente at radesyken ikke var en egen sykdom, men syfilis i ulike stadier. Boeck fremhevet også en banebrytende artikkel av en annen norsk, lege Hans Munk, om radesyke og syfilis fra 1815 i et svensk medisinsk tidsskrift. Her ble det hevdet at radesyke var ”sekundære og tertiære syfilitiske fenomener”. Ellers brukte Boeck Hjorts grundige empiriske undersøkelser fra 1832 til å argumentere for sitt syn.

Få år etter skrev overlege Frans Christian Faye i årsrapporten fra Fødselsstiftelsen i Christiania at forekomsten av radesyke hadde avtatt påtakelig. Diagnosen var nå forholdsvis sjelden og i tiårene som fulgte forsvant den helt som medisinsk diagnose.

Blant de få moderne legene som har sett nærmere på sykdommen som ble kalt radesyke, er det en utbredt oppfatning, at sykdommen har vært en form for syfilis. Selv om radesyke antakelig også ble overført uten seksuell kontakt, skiller ikke dette den fra syfilis, som også kan smitte ved kontakt med slimhinner og sår.

De nye sykehusene

Myndigheten tok den nye epidemien svært alvorlig. Fra 1750-åra og fremover ble det opprettet en rekke sykehus for radesyke, de fleste på initiativ fra lokale myndigheter. I 1788 skjenket Kristian 7. i tillegg over 20 000 riksdaler til arbeidet for bekjempelse av radesyken. I 1822 fantes det 16 offentlige sykehus med tilsammen ca 1000 pasienter som behandlet radesyke og andre ondartede hudsykdommer. Disse sykehusene hadde som formål å helbrede pasientene og representerte derfor noe fullstendig nytt innenfor det offentlige helsevesenet. Tidligere tiders hospitaler hadde mer vært oppbevaringsanstalter for syke, fattige, gamle og personer man ønsket å holde isolert fra resten av befolkningen som f.eks. spedalske.

Stiftssykehuset i Christiania ble opprettet i 1755 for å ta seg av pasienter med veneriske sykdommer. Det lå i en gård i Storgata og hadde 16 senger med plass til 32 pasienter, ettersom det var vanlig at to pasienter delte seng. Det ble knyttet en fast lege til sykehuset, som i det første tiåret behandlet hele1369 pasienter. Knapt 1200 av dem skal ha blitt utskrevet som friske. I de første årene forskutterte staten utgiftene til sykehuset som senere ble utlignet på amtene i Akershus stift. I 1772 overtok statsfysikus P. Sundius det økonomiske ansvaret for driften. Hans utlegg til behandlingen ble refundert fra amtene. Men hvis pasienten fikk tilbakefall innen ett år etter utskrivelsen, måtte Sundius selv betale for behandlingen.

Flere av radesykehusene gikk etter hvert over til å bli "alminnelige" sykehus. Radesykehuset i Flekkefjord, som ble opprettet i 1775 var i kontinuerlig drift som sykehus og sykehjem fram til 1992 da det ble revet.