Riksarkivets logo

Månedens dokument august 2002

Abels store reise

Bilde av Niels Henrik Abel Det første initiativet

Erklæringen” som er valgt til månedens dokument i august, kan sees som det første dokumentet i stipendsaken til Niels Henrik Abel. På møte i Det akademiske kollegium 22 mars 1823 fikk professorene Christopher Hansteen og Søren Rasmussen i oppgave å lage en betenkning om en eventuell trykkestøtte til Abels avhandling om integrasjon av differensialformler. Denne oppgaven løste professorene ved å lage en erklæring som fastslo at innholdet i avhandlingen burde bli offentlig kjent. De gikk imidlertid ikke inn for en særskilt utgivelse, men tilrådde publisering i en skriftserie utgitt av et vitenskapelig selskap på kontinentet. Ettersom slike utgivelser henvendte seg til et publikum med særskilte fagkunnskaper,ville en slik pubilisering sørge for at Abels arbeid ble raskt kjent i det matematiske fagmiljøet.

Den viktige reisen

Rasmussen og Hansteen mente derfor at Abel burde få et reisestipend som ville sette han i stand til å oppsøke kjente matematikere ute i Europa. På en slik reise ville han også kunne fortsette å utvikle sitt matematiske talent og bli: den Prydelse for sit Fødeland, man efter hans Anlegg og Fremskridt kan vente han som Videnskabsmand vil blive. Selve publiseringen mente professorene burde skje i Paris. Her kunne Abel bearbeide avhandlingen til en passende form og få den trykket i skriftserien: National-Instituttets Memoirer.

Finansdepartementet utsetter avreisen

Kollegiet skrev en søknad til Kirkedepartementet på grunnlag av erklæringen. Den ble videresendt til Finansdepartementet, som mente Abel ville ha større nytte av en utenlandsreise etter to nye år med studier av språk og andre hjelpevitenskaper. I gjensvar til Kirkedepartementet sa Det akademiske kollegium seg enig i at Abel nok ville kunne ha nytte av ett nytt år med studier, særlig av de lærde Sprog, men innstillingen, som Kirkedepartementet la fram for regjeringen, anbefalte ett toårig arbeidsstipend ved universitetet i Christiania.

To år ble for lenge å vente

På universitetet var det ingen undervisning i matematikk utover ”anden” eksamen, som Abel hadde tatt allerede våren 1822. Etter dette tilbragte han mye tid på universitetsbiblioteket. Her holdt de moderne matematiske tidsskrifter og hadde en fin samling med faglitteratur. I juli 1825 skrev Abel selv en ny søknad til Kongen. Den ble sendt via Det akademiske kollegium med anbefalinger både fra Rasmussen og Hansteen. Behandlingen gikk raskt til tross for at Kirkedepartementet stilte spørsmål ved nødvendigheten av en ”vidløftig reise”, når studiestedene var fastlagt til Göttingen og Paris. Departementet ønsket en reduksjon av stipendsummen, men denne gangen ble det imidlertid bryskt avvist av kollegiet, og ettersom Finansdepartementet ikke hadde noen innsigelser, ble stipendet innvilget etter at Abel hadde sendt en foreløpig reiseplan til statsråd Paul Christian Holst i Kirkedepartementet.

Reisen går til København og Berlin

En sen natt i midten av september gikk Abel om bord i jakten Apollo fra en brygge i Son. Her hadde han vært et par dager for å si farvel til sin forlovede Christine Kempf, som var guvernante her. Apollo var på vei til København med passasjerer og gods. Ombord på båten var allerede bergkandidat Nicolaj Benjamin Møller og militærlege Christian Peter Bianco Boeck. De skulle begge til Tyskland for å studere. Vel fremme i København sluttet Nils Otto Tank seg til følget. Han skulle også til Tyskland. Abel ble en uke i København, mens de andre fortsatte reisen mot Hamburg.

I København besøkte Abel Hans Christian Ørsted, som hadde målt jordmagnetisme for professor Hansteen på en reise i England. Hansteen ville at Abel og reisefølget hans skulle måle jordmagnetisme på reisen sørover i Europa. Hos Ørsted fikk Abel med seg Hansteens oscillationsapparat, som Ørsted hadde brukt til målinger i England tidligere. Abel var også hos professor Henrik Gerner von Schmidten, som ga han mange gode tips og en introduksjon til geheimrat August Leopold Crelle i Berlin. Crelle var matematikker og veikonstruktør. Møtet med Abel i Berlin senere på høsten fikk han til å virkeliggjøre en gammel plan om å starte et tysk matematisk tidsskrift.

Abel tok igjen reisefølget sitt i Hamburg og dro videre sammen med dem til Berlin. Her ble de møtt av enda en nordmann, apotekerlærling Carl Gustav Maschmann, som hadde funnet husvære til dem. Boeck, Møller og Abel ble boende i Berlin fram til april 1826. Det går fram av Abels brev at han nok lengtet en del hjem. Mens han var i Berlin var han imidlertid en fast gjest i Crelles hjem, og Crelle sørget for invitasjoner til ball og salonger. Faglig ble også oppholdet viktig. I Berlin ble Abel en del av Crelles fagmiljø, og i den første årgangen av Crelles tidskrift hadde Abel hele sju bidrag. Abels reiserute fra september 1825 til mai 1827

Den lange turen til Paris

Samtiden så på Carl Friedrich Gauss som Europas ledende vitenskapsmann. Det var først meningen at Abel skulle reise med Crelle til Göttingen, men denne turen ble avlyst. Abel som hadde liten lyst til å reise alene, slo i stedet følge med de andre norske studentene på en lang studietur. Hjemme i Norge ble Abels reisekamerater kalt ”vore reisende unge Lærde”. De fleste av dem studerte geologi og bergvitenskap. For dem lå de mest interessante studieområdene sør i Tyskland, i Østerrike og Sveits og i Nord-Italia.

Kart med Abels reiserute fra september 1825 til mai 1827 var Chritiania, København, Lübeck, Hamburg/Altonia, Berlin, Leipzig, Freiburg, Dresden, Praha, Wien, Graz, Trieste, Venezia, Verona, Bolzano, Innsbruck, Zürich, Mont Rigi, Luzern, Basel, Paris, Brüssel, Liege, Kassel, Køln, Berlin, København, Christiania.

Abel hadde nok dårlig samvittighet overfor de bevilgende myndigheter, men syntes anledningen var for god til å la den slippe den fra seg. Man lærer mange rare Sager paa en saadan Reise som jeg kan have meer Nytte af end om jeg i et væk studerede Mathematik, skrev han til sin gamle matematikklærer Bernt Michael Holmboe. På vei ut av Tyskland besøkte reisefølget den norske maleren Johan Christian Dahl i Dresden. Deretter reiste de videre til Praha, Wien og inn i Italia til Trieste, Venezia, Verona, Bolzano og derfra til Innsbruck, Zürich, Mont Rigi, Luzern, og Basel. Herfra reiste Abel videre alene til Paris. Hit kom han i juli 1826, ti måneder etter at han hadde forlatt Christiania.

Oppholdet i Paris og hjemkomsten

Straks etterat Abel kom til Paris, begynte han å arbeide på en avhandling som senere er blitt kalt Paris - avhandlingen. Denne avhandlingen er blitt stående som en milepæl i matematikkens utvikling. Abel leverte dette arbeidet fra seg i slutten av oktober 1826, men ble værende i Paris i påvente av publisering. Men dette lot vente på seg. Avhandlingen ble lagt til side, kom senere bort og ble først trykket etter hans død. Da Abel forlot Paris ved årsskiftet 1826/27, trodde han den var tapt. Abel mistrivdes i Paris og kjente seg ofte dårlig. En medisiner i omgangskretsen mente han hadde tuberkulose. Selv ville Abel ikke tro på dette. Den gangen fantes det ikke noe effektiv behandling av denne sykdommen. Fra Paris dro Abel tilbake til Berlin. Her fikk han tilbud om å bli redaktør av Crelles tidsskrift, men lengtet hjem og avslo tilbudet. I slutten av mai 1927 kom han hjem til Norge. Akvarell som viser landskapsmotiv fra ett av Abels mange reisemål. 
		Rigi-Känzeli/Kaltbad, 1830

I ettertid kan reisen sies å ha vært svært vellykket. I løpet av den 20 måneder lange reisen hadde han publisert flere epokegjørende avhandlinger. For Abel selv og miljøet rundt han var ikke dette like åpenbart. Selv var han skuffet over den manglende publisering i Paris, mens andre etterlyste attester fra Gauss og andre internasjonale autoriteter. Da Det akademiske kollegium like etter Abels hjemkomst søkte Kirkedepartementet om midlertidig Støtte fra det Offentligetil Abel, sørget statsråd i Finansdepartementet Jonas Collett for at det ble gitt blankt avslag.

Akvarell som viser landskapsmotiv fra ett av Abels mange reisemål. Rigi-Känzeli/Kaltbad, 1830