Riksarkivets logo

Spytt ikke på golvet!

Tuberkuloseplakaten (1889) ble trykt i 10.000 eksemplarer 
      og spredt til alle landets sogn for å henges opp på offentlige 
      steder.

Tuberkulosen i Norge

Skjermbildefotografering av liten gutt
Skjermbildefotografering av liten gutt.

Tuberkulose er en infeksjonssykdom som kan ramme mange organer. Lungetuberkulose - tæring - er den vanligste formen. Flere mennesker har dødd av tuberkulose enn av noen annen smittsom sykdom. I Vest-Europa blusset denne flere tusen år gamle sykdommen kraftig opp fra 1700-tallet, og kuliminerte 150 år senere. Globalt utgjør tuberkulose fortsatt en stor fare. Verdens helseorganisasjon regner at det årlig dør 2 millioner mennesker av sykdommen og at hele 1,7 milliarder er smittet.

I Norge var tuberkulosen mest utbredt rundt år 1900. Da tok sykdommen nesten 7000 liv årlig i en befolkning på rundt 2 millioner. Fra århundreskiftet gikk tuberkulose sakte tilbake, men først etter 2. verdenskrig kom det effektive medisiner. Hvert år blir det registrert 250-300 nye sykdomstilfeller i Norge, og fremdeles dør det mennesker av tuberkulose også her i landet.

Smittevern

I 1889 samlet
PirkeprÝve av liten jente
Pirkeprøve av liten jente.
Den norske lægeforening seg om å lage smittevernregler. Rådene ble samlet på en plakat som ble trykket på statens bekostning og hengt opp som folkeopplysning på offentlige steder. Med tuberkuloseplakaten ble den organiserte kampen mot tuberkulose innledet i Norge. Rådene herfra gjenfinnes som påbud i tuberkuloseloven av 1900, som med enkelte revisjoner var gjeldende rett for det forebyggende tuberkulosearbeidet like til det kom ny smittevernlov i 1994.
Det går en ubrutt linje fra de retningslinjer legene trakk opp i tuberkuloseplakaten av 1889 til siste forskrift om tuberkulosekontroll, som trådte i kraft 1. januar 2003. Fellesnevneren er erkjennelsen av at tuberkulose er en smittsom sykdom. Dette ble først påvist i 1882 av den tyske legen Robert Koch. Han fant tuberkelbasillen og skapte et medisinsk grunnlag for å ta opp kampen mot sykdommen. Valget av strategi ga seg selv: Først og fremst gjaldt det å hindre spredning. Det viste seg snart at langt fra
TuberkulÝs pleiepasient hjemme Tuberkuløs pleiepasient hjemme.
alle som var smittet, ble syke. Derfor tok det forebyggende arbeid sikte på å styrke kroppens forsvarsmekanismer og særlig hos dem som var mest utsatt. Gradvis ble det utviklet nasjonale overvåkningsrutiner med Pirquet-prøver, BCG-vaksinering og skjermbildefotografering. Disse forebyggende tiltak er nå sterkt nedbygget; dagens tuberkulosekontroll er i særlig grad vendt mot spesielle risikogrupper. Takket være overvåkning, oppfølging og ikke minst bedrete levekår, er tuberkulose ikke lenger en folkesykdom i Norge.

Behandlingen

Pleie i hjemmet var den normale behandling til ut på 1900-tallet. Da ble sanatorieopphold mer vanlig. De syke mistet gjerne appetitt, ble utmagret og lite motstandsdyktige. Derfor mente legene at pasientene trengte hvile og et regelmessig, sunt liv, med frisk luft og nærende mat. Dette fikk de på sanatorier som gradvis ble opprettet rundt om i Norge. Det første offentlige sanatoriet kom i 1897 da Reknes hospital for spedalske ble omgjort til tuberkulosesanatorium. Sanatoriebehandlingen gikk ut på liggekurer og rikelige måltider. På noen pasienter ble det også foretatt kirurgiske inngrep. De vanligste operasjoner ved lungetuberkulose var blåsing, brenning og thorakoplastikk, som alle siktet mot å få deler av den syke lungen til å klappe sammen slik at angrepet vev fikk ro til å heles. Kombinasjonen av kur og operasjon var i mange tilfelle virkningsfull. Men det avgjørende gjennombrudd i behandlingen kom først med medikamenter som streptomycin i 1944, paraaminosalicyl (PAS) i 1946, isoniazid, etambutol i 1962 og rifampicin i 1969.

Tuberkulosekampens far

Bergenslegen Klaus Hanssen hadde et bredt samfunnsengasjement. Men først og fremst var han lege og helsepolitiker.
Tuberkulosekampens far, Bergenslegen Klaus Hanssen Tuberkulosekampens far, Bergenslegen Klaus Hanssen
Hanssen var med blant de reformivrige leger som opprettet Den norske lægeforening. Her hadde han en rekke tillitsverv og var formann i flere perioder. På Legeforeningens første ordinære møte i 1887, oppfordret Hanssen forsamlingen til å ta opp kampen mot tuberkulose. To år senere lyktes han med å få Legeforeningen til å stille seg bak tuberkuloseplakaten. Hanssens primære mål var imidlertid en egen tuberkuloselov. Sammen med medisinaldirektøren laget han et lovutkast, som Stortinget vedtok 8. mai 1900.

Det frivillige hjelpeapparatet

Loven åpnet for isolering av smitteførende tuberkuløse - om nødvendig med tvang. Det nye smittevernpåbud endret situasjonen både for pasientene og for de pleiersker som gikk rundt i hjemmene og hjalp til med stell av de syke. Hjemmesykepleie for tuberkuløse ble drevet av menighetssøstre og av sykepleiersker fra Norske Kvinners Sanitetsforening. Alt i 1899 programfestet Sanitetsforeningen kampen mot tuberkulosen, og dette ble snart foreningens viktigste merkesak. Lokale sanitetsforeninger reiste pleiehjem, utdannet sykepleiersker og hjalp både syke og friske med råd og dåd. Arbeidet krevde penger, som det ble medlemmenes oppgave å skaffe.
Julemerker fra 1947 fra tuberkulÝses hjelpeorganisasjon Julemerker 1947 fra tuberkuløses hjelpeorganisasjon
Det frivillige hjelpeapparat ble ytterligere utbygget i 1910, da Den norske nationalforening mot tuberkulose (den nåværende Nasjonalforeningen for folkehelsen) ble dannet. På nytt var overlege Klaus Hanssen initiativtaker og strateg.Mønsteret hentet han fra utlandet, hvor tilsvarende foreninger var skapt i en rekke europeiske land. Nationalforeningen ble opprettet som samarbeidsorgan for det medisinske fagmiljø og det frivillige hjelpeapparat. Målet var å få alt tuberkulosearbeid inn under Nationalforeningens ledelse. Dette førte til rivninger med sanitetskvinnene, som ville bestemme over egen innsats. Konfliktene ble langt på vei løst i 1913. Da opprettet foreningene et felles forretningskontor, som fremdeles står for salg av julemerker, maiblomster, festtelegrammer og meget mer - salgsartikler folk fleste kjenner og som i årenes løp har innbrakt flerfoldig millioner til foreningenes tuberkulosearbeid.
Tuberkuloseplakaten innledet kampen mot tuberkulosen i Norge. Samtidig ble de syke utpekt som en trussel for de friske. Smittefrykten førte til stigmatisering. Mange tuberkuløse fikk dårlig utdannelse og ble dessuten stengt ute fra arbeidslivet også etter at de var blitt friske.
Maiblomster fra tuberkulÝses hjelpeorganisasjon Maiblomster fra turberkuløses hjelpeorganisasjon

I 1943 ble derfor Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon stiftet, for å kjempe for pasientenes yrkesmuligheter og økonomiske rettigheter. Foreningen var Norges første pasientorganisasjon og heter nå Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke (LHL).

Om tuberkuloseplakaten

Tuberkuloseplakaten (1889) ble trykt i 10.000 eksemplarer og spredt til alle landets sogn for e henges opp pe offentlige steder. Teksten er utformet av Den norske lægeforening og burde derfor ligge i foreningens arkiv, som oppbevares i Riksarkivet. Men dokumentet finnes ikke lenger hos arkivskaperen. Lægeforeningen sendte utkastet videre til Justisdepartementet med anmodning om statsstøtte til trykking og distribusjon. Henvendelsen fra Lægeforeningen skulle derfor ha ligget blant innkomne saker i departementets arkiv, som også finnes i Riksarkivet. Men det meste av sakarkivet fra denne periode er borte. Den utstilte plakaten kommer fra rundskrivsamlingen til Statsarkivet i Bergen og stammer muligens fra arkivet til en av de sunnhetskommisjoner, som fikk plakaten til opphenging.