Arkivverket i Tromsø

tomSamisk arkiv

Kautokeino med kirka i bakgrunnen norsk språkversjonsamisk språkversjon
  Kautokeino-opprøret - 1852 ›› Vekkelsen i Kautokeino ›› Læstadianisme
 

 

Læstadianisme

Læstadianismen er en religiøs og protestantisk vekkelse som oppsto på Nordkalotten på midten av 1800-tallet. Vekkelsen har sitt navn etter grunnleggeren, den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800 – 1861).

Læstadius var født i Jäckvik i Pite Lappmark, moren var av samisk avstamning, mens faren var av presteslekt med lange tradisjoner. Det var prest Læstadius også studerte til, og han ble sogneprest i Enonteki i 1826.

Det Læstadius opplevde som det største religiøse problemet, var det han kalte "den døde tro", det vil si at folk ikke hadde mottatt Den Hellige Ånd og dermed ikke var "vakt". I 1844 opplevde han en alvorlig personlig vekkelse som han bidro til å spre ikke bare i sitt eget sogn, men også i sognene omkring.

Samisk og finsk språk
Det var bare et fåtall av menigheta hans som forsto svensk. Det mest vanlige var samisk og finsk. Samisk hadde Læstadius lært seg allerede i oppveksten. Finsk ble etter hvert hans prekenspråk og det fikk status som "det hellige språket", mens samisk var "hjertets språk". 

Samfunns- og menneskesyn

Læstadius’ samfunnssyn og menneskesyn preget hans religiøse utforming av vekkelsen. Han var pietist og sterkt opptatt av moralsk forfall. I hans latinske skrift ”Crapula Mundi” (1843) hevder han blant annet at moralsk forfall er en følge av svekket gudsfrykt, og at et folkelig opprør er et tegn på dette moralske forfall. Han satte et skarpt skille mellom godt og ondt, omvendte og sorgløse, og la vekt på et åndelig presteskap av gjenfødte. Menneskelige følelser (pasjoner) er viktige positive trekk i bildet av det religiøse mennesket som Læstadius tegner i sitt religionsfilosofiske verk ”Dårhushjonet” (1852). 

Omvendelsen

Læstadius la vekt på det følelsesmessige ved omvendelsen, nåde og anger skulle være følbar. Omvendelsen innebar også en omfattende sjelegranskning. Nådens orden besto av tre stadier: anger, bot og bedring og gjenfødelse. Syndsbekjennelsen med jammer og gråt skulle skje offentlig. Hans skille mellom de sorgløse og gjenfødte var absolutt. Den Hellige Ånd virket gjennom hjertene til de gjenfødte, og de dannet et "åndelig presteskap", som hadde rett til å løse mennesker fra synd og tilsi dem Guds nåde. De praktiserte også et omfattende forhør av den angrende som var i sjelenød.

Rørelsen

Læstadius så det også som sin oppgave å formane og fordømme. Han praktiserte en Lovisk predikenform som var mye skarpere, og som inneholdt sterke symboler gjerne fra hverdagslivet. Han la ofte fram sitt syn for menigheta i form av konkrete spørsmål som gjorde prekenen mer levende. Hans vekt på å vise følelser og å sette sjelene i bevegelse, og den ekstatiske gleden ved tilgivelsen av synd, gjorde at den religiøse ekstasen eller rørelsen ble praktisert.

Betydning for hverdagslivet
Vekkelsen hadde ikke bare betydning for det religiøse livet, men også for hverdagslivet, særlig når de "vakte" gjorde bedring. Læstadius kreve en ny og bedre livsstil. Drukkenskapen som før var et problem og som Læstadius karakteriserte som en synd mot Gud, ble det nesten helt slutt på. Det samme gjaldt verdslige lovbrudd som for eksempel reintyveri.

Spredning til Nord-Norge

Læstadianismen fikk sitt innpass i Nord-Norge i slutten av 1840 årene. Det ble sendt ut predikanter, men de hadde vansker med å få tilslutning. Hovedinnfallsportene var Kautokeino, Lyngen og Ibestad. Bevegelsen ble først kjent i Kautokeino, men fikk her kort levetid etter hendelsene i 1852. Etableringen av læstadianismen i Nord-Norge skjedde derfor i Alta, Lyngen og Ibestad. Bevegelsen spredte seg spesielt blant den samisk- og kvenskspråklige befolkningen i Norge og Sverige. I Finland er det menigheter over hele landet, selv om bevegelsen har sin hovedtyngde i nord også her.

Splittelse
Den første splittelsen var et faktum i 1901. I dag kan vi regne med hele tre ulike hovedretninger i Norge: De førstefødte (Perianerne), Lyngenretninga (Erikianerne) og Østlæstadianerne (Gammellæstdianerne). Hovedstridighetene gjelder spørsmålet om hvem som har retten til å gi læremessige retningslinjer, førstefødtes menighet eller også andre, og dåpsspørsmålet. Lyngenretninga holder fast ved dogmet om arvesynden, som gjør at de døper nyfødte barn så fort som mulig. Generelt kan en si at retten til å gi læremessige retningslinjer er det som skiller De førstefødte fra Østlæstadianerne, og at dåpsspørsmåler skiller Lyngenretninga fra de andre retningene.