|
Restaurantene var de naturlige samlingspunktene om bord i lokal- og hurtigrutene.
Det ble trykket opp et utall med prislister - priskuranter - for oppslag.
Det var nemlig differensierte priser mellom vinter- og sommerrutene, mellom
lokal- og hurtigrutene og mellom første, andre og tredje plass.
Eksempelene viser priskuranter for restauranten på hurtigrutens
andre klasse for henholdsvis 1917 (bilde
38a)
og på lokalskipenes første klasse for 1918 (bilde
38b).
På første klasse ble
det solgt kortstokker laget av VDS til tre kroner stokken (bilde
39).
Alle båtene var naturligvis utstyrt med redningsbåter og
redningsvester. Plakaten med instruks for livbelter viser at redningsvesten
lå i hodeputen og måtte tas ut av putetrekket før bruk!
Bruksanvisningen og det tilhørende bilde er fornøyelig lesning
(bilde 40).
Hurtigrutens viktigste inntektskilde kom fra varefrakten. Små og
store kolli ble transportert over korte og lange avstander langs kysten
av Nord-Norge. Fra regnskapet til D/S Richard With for 1941 ser vi at
varefrakten innbrakte over 400.000 kroner, mens passasjerinntektene var
på drøyt 300.000 og statsbidraget for postføringen
var på 227.000 (bilde 41). Den
dominerende utgiftsposten var kullet med over 250.000 kroner.
Varefrakten gikk ikke alltid smertefritt. Ting kunne komme bort eller bli
skadet, men verre var problemet med svinn og tyveri fra utro tjenere. Når
dette rammet selskapets direktør i 1939, Ole Siem, ble det bråk.
I brevet til kapteinen på D/S Richard With ber han om forklaring på hvordan
den bestilte kasse med plommer underveis fra Trondheim til Stokmarknes kunne
minske fra 18 kilo til bare 5 kilo (bilde
42). Siem klager over at dette
skjer "praktisk talt hver gang jeg får et kolli sendende med hurtigruten",
men vi vet for så vidt lite om dette var et omfattende problem eller
om det var et tilbakevendende pek overfor direktøren. |
