Skriv ut
Kristent Samråd
Høsten 1940 ble Kristent Samråd dannet. Dette var et samarbeidsorgan mellom biskopene og lederne av frivillige kristne organisasjoner og skulle samle kristne krefter mot presset fra nyordningen. Rådet forente liberale og konservative teologer, geistlighet og frikirkelige forkynnere i kamp mot fienden. Oslo-biskopen Eivind Berggrav ble både fra kirkens og nazi-myndighetenes side betraktet som en lederskikkelse i kirkens motstandskamp. Hans privatarkiv er en viktig kilde til kunnskap om kirkekampen. Det inneholder en egen serie om 2. verdenskrig, men også i de øvrige serier vil man finne relevant informasjon. I arkivet etter biskopen på Hamar, Henrik Greve Hille vil man særlig i eske 1 og 2 finne interessant informasjon om kirkekampen.
Klart standpunkt mot NS-staten
Kirkens syn ble manifestert i en rekke viktige dokumenter. Det første var et hyrdebrev fra biskopene til menighetene med en skarp fordømmelse av hirdens voldelige opptreden. Videre fulgte protester mot ungdomstjenesten, jødeforfølgelsen og mot tvungen arbeidsmobilisering. Klimaks i kirkekampen ble nådd våren 1942 og ble innledet 1. februar da NS-regimet, i forbindelse med statsakten, arrangerte en festgudstjeneste til ære for Quisling i Nidarosdomen. Domprosten, Arne Fjellbu, ble nektet å holde sin ordinære høymesse og to uker senere ble han avsatt. Dette førte til at landets biskoper la ned den statlige delen av sine embeter i protest og 92% av prestene fulgte etter. Erklæringer fra prestene er bevart i KUD/Feylings arkiv. I dette arkivet vil man også finne Korrespondanse og rapporter om de dramatiske hendelsene omkring messen, hvor det blant annet kom til konfrontasjoner mellom politi og en provosert folkemengde (boks 10).
Langfredag 3. april 1942 utenfor domkirken i Oslo. Et tusentalls mennesker hadde møtt opp for å høre gudstjenesten til den avsatte biskop Eivind Berggrav. Imidlertid var biskopen nektet å forrette og arrestert av myndighetene. I protest sang folk ”Gud signe vårt dyre fedreland” og ”Ja vi elsker” utenfor kirken. Hird og politi forsøkte forgjeves å spre mengden. Foto hentet fra PA-1209 NTBs krigsarkiv/Ue/L0099/Livet i Norge under okkupasjonen
Forviste prester
Prestene fortsatte i stor grad å skjøtte det arbeidet som ikke var knyttet til det statlige embete. Rent kirkelige handlinger som dåp og begravelser ble opprettholdt, sakramentet utdelt. Ofte fortsatte presten å disponere kirkebygget, noen ganger sammen med en NS-prest om enn ikke samtidig. NS-myndighetene drev imidlertid utstrakt kontroll av gudstjenestenes innhold og overvåket prestenes holdning og handlinger. Prester som åpenbart ble betraktet som en trussel mot nyordningen, ble forsøkt hindret fra å virke, gjennom forvisning, oppsigelse eller arrestasjon. 127 prester ble forvist fra sine menigheter, 93 ble fengslet. Mange ble forvist til Lillehammer og internert på Helgøya i Mjøsa. Statspolitiet ble beordret til å holde prestene unna sine menigheter og stod bak arrestasjoner av prester og vakthold utenfor kirkene. En rekke slike saker finnes dokumentert i arkivene etter Statspolitiet. Rapporter om gudstjenestenes innhold og korrespondanse og saksdokumenter angående ”illojale” prester finnes også i KUD/Feylings arkiv.
Økonomisk kirkefront
Nedleggelsen av det statlige embetet medførte at prestene ikke mottok lønn. Det ble igangsatt et organisert arbeid for å skaffe prestene økonomisk kompensasjon. Lederen av den ”økonomiske kirkefronten” Sam Knutzens arkiv finnes hos oss. Her finnes blant annet manus av Berggrav, oversikter over prester som nedla embetene sine og prester som ikke gjorde det. Opprop, avskrifter av brev, rapporter fra landsleder, korrespondanse mellom prostiene, bispedømmene og LL, oversikter over utbetalinger av kontantstøtte til prestene, prestenes oppgaver. I arkivet finnes også et sammendrag skrevet av Sam Knutzen etter krigen basert på prestenes oppgaver.
I juni 1944 gikk de forviste prestene i Lillehammer sammen i ”Forviste presters arbeidsutvalg”. Utvalget arbeidet med en rekke saker som ville bli aktuelle i forbindelse med en kommende fred og hadde flere komiteer i arbeid. Det finnes et eget arkiv etter dette utvalget.
Når det gjelder lokale forhold, vil man finne dokumentasjon i arkiver etter prestekontor og menighetsråd.
”Den midlertidige kirkeledelse”, den norske kirkes ledelse etter bruddet med NS-staten protesterte i brev til ministerpresidenten mot lov om nasjonal arbeidsinnsats, som ble betraktet som et forsøk på å mobilisere norsk ungdom til krigsinnsats for Tyskland. Skriftet ble mangfoldiggjort og sendt til prester landet over. Det var svært upopulært hos NS og den tyske okkupasjonsmakt. En uke etter at skrivet ankom ministerpresidenten, ble Hallesby og Hope arrestert og sendt til Grini. Den midlertidige kirkeledelsen måtte fortsette sitt arbeid i hemmelighet til frigjøringen. (KUD/Feyling, boks 4, mappe ”Den midlertidige kirkeledelsen”.
Relevante arkiver i Arkivportalen
Kirke og undervisningsdepartementet, Kontoret for kirke og geistlighet A /Da 399-407, Dc 92-94-98, Dc 478-482
Kirke og undervisningsdepartementet, Ekspedisjonssjef Sigmund Feyling
Statspolitiet Oslo/hovedkontoret /F Boks 68 og 69 og Serie C/Ck/Ckd/ Boks 58 Kirkestriden fire registre og C/Cc/Ccb/boks 23 Saksjournal avd. 5A nr. 1-378
Larvik Sokneprestkontor Yb, 1/9
Gjerstad Sokneprestkontor, serie Ff, boks 0012 ”Kirkekampen”
Andre arkiver
AS/42 / Forviste presters arbeidsutvalg (Statsarkivet Hamar, elektronisk arkivliste ikke tilgjengelig)