En uthult statskirke

NS-statens kirkepolitiske representanter nektet å ta inn over seg den totale uthuling prestenes embetsnedleggelse medførte for statskirken. De godtok ikke at embetsnedleggelsen i realiteten var et brudd, men betraktet den som en opposisjon innen statskirkens rammer. Prestene ble omtalt som ”streikende”. Embetsnedleggelsen ble betraktet som ulovlig og dermed ugyldig. I den nærmeste tiden ble det gjort forsøk på å forhandle med prestene som ble benevnt som ”illojale”. Dernest benyttet man ulike tiltak for å få de opprørske prestene under kontroll. Disse tiltakene kunne være avsettelse, forvisning eller arrestasjon.

Biskopene sendte inn beretninger til departementet månedlig. Problemene som går igjen er manglende oppslutning og demonstrasjoner fra menighetene og vanskeligheter med å fylle kirkelige posisjoner. S-1006, Førerens og ministerpresidentens kanselli, L0072/18)

Prestemangel og ny lovgivning

Samtidig drev NS-staten et langsiktig planleggingsarbeid for å bygge opp en NS-kirke basert på lojale medlemmer. En rekke omorganiseringer og lovendringer ble gjennomført. Landet ble inndelt i 10 bispedømmer mot tidligere 7. Samtidig var det mangel på gode bispeemner. Sommer og høst 1942 ble 4 biskoper ordinert. De andre NS-biskopene ble ikke ordinerte, men fungerte i embetene krigen ut. Deretter begynte arbeidet med å skaffe lojale prester til menighetene. Den norske kirke hadde 745 prestetjenester. Og NS-kirken hadde på det meste ca 60 prester til rådighet. For å styrke rekrutteringsgrunnlaget ble det innført en lov av 7.4.1942 som gav adgang til å utnevne kvalifiserte lekmenn uten teologisk embetseksamen til geistlige embeter. Det viste seg imidlertid vanskelig å finne nok prester også på disse premissene. Frem til frigjøringen ble 32 prester ordinert på dette grunnlaget. For å fylle de tomme stillingene fikk en del prester oppta flere prestestillinger.

Tomme benkerader

De få lojale prestene som fantes ble i stor grad boikottet av menigheten. Tomme benkerader var vanlig under gudstjenestene. Folk flest søkte til de illojale prestene når det gjaldt barnedåp, konfirmasjoner og begravelser. Isolasjon og trakassering preget mange NS-presters hverdag.

Ensomt arbeid: Menighetene boikottet gudstjenester holdt av NS-prester. Dette bildet av en NS-prest som forretter for kun èn tilhører i Sæbø kirke i Hjørundfjord ble tatt i smug og smuglet ut av landet. NTBs krigsarkiv Ue 108, Kirkefront

Arkiver

Kirke- og undervisningsdepartementet var NS-statens organ i behandlingen av kirkesaker. Det er i arkiver herfra at vi finner den mest sentrale dokumentasjonen om NS-kirken. I Kontoret for kirke og Geistlighet A finner vi et omfattende materiale som innbefatter journaler, referatprotokoller og korrespondanse.

Ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet var tidligere prost i Dalane, Sigmund Feyling. Hans kompetanse på teologiske spørsmål og kirkelige forhold gjorde at han fikk en sentral rolle i NS-statens behandling av kirkesaker. Saker som Feyling hadde til behandling som ekspedisjonssjef er ordnet i et eget delarkiv. I emneordnede mapper finner vi blant annet lovforarbeider, arbeidsdokumenter angående ny kirkeorganisasjon, korrespondanse, innberetninger fra NS-biskopene, forskjellige fortegnelser over presteskapet, protokoller fra kirkelige rådsmøter, saker vedrørende utnevnelser av biskopene, dessuten utnevnelser av personer uten embetseksamen ordnet alfabetisk etter navn.

Det finnes også helt sentral dokumentasjon i sakene som ble ført mot Sigmund Feyling og kirke- og utdanningsminister Ragnar Skancke under oppgjøret etter krigen. Blant annet vil man i Feyling-saken finne innberetninger fra biskoper. L-saker mot NS-lojale biskoper og prester gir også viktig informasjon.

I Førerens og ministerpresidentens kansellis arkiv er det også dokumentasjon som angår NS-statens administrering av kirkespørsmål. Blant annet korrespondanse med kirkedepartementet og innberetninger fra NS-biskoper.

Relevante arkiver i Arkivportalen

Kirke- og undervisningsdepartementet, Kontoret for kirke og geistlighet A

Kirke- og undervisningsdepartementet, Ekspedisjonssjef Sigmund Feyling  

Førerens og ministerpresidentens kanselli , serie E/60-61 F/72