Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Høsten 1812 var en katastrofe for jordbruket.

I nord ble det allerede tidlig i august meldt om så sterk nattefrost at isen la seg, og over hele landet tok avlingene betydelig skade. Dette ville fått alvorlige følger også i vanlige år, men når importen av korn samtidig var hindret av fiendtlige krigsskip og kapere, var hungersnøden et faktum.

Utover vinteren og våren 1813 strømmet meldinger om matmangel og sult inn til stattholderen, og myndighetene mottok etter hvert utallige søknader om korn. Som ved tidligere kriser måtte folk igjen ty til barkebrød. For første gang brøt det nå ut mange og store sultopptøyer i Norge. Budstikka ble sendt fra gård til gård med oppfordring om å samles for å dra til nærmeste embetsmann eller by, bevæpnet med økser og hakker. Bondeopptøyene startet på Toten i februar, og i løpet av våren og sommeren var det store opptøyer både i Molde, Kristiansund, Trondheim, Bergen, Arendal og i Kristiansand – der hadde 900 menn fra hele amtet samlet seg utenfor amtmannens bolig. Folket krevde særlig å få se at kjøpmennenes lagre virkelig var tomme. De mistenkte handelsmennene for å gjemme unna korn for å selge det senere med større fortjeneste.

Til en viss grad var Norge forberedt på kornmangel. Det fantes både bygdemagasiner og militære kornmagasiner samt en provideringskommisjon som skulle sørge for tilførsel av korn i krisetider. Systemet fungerte imidlertid ikke godt nok; det var stor uenighet om hvordan korntilførselen skulle organiseres og om priser og forsikringsvilkår. Visestattholder Frederik av Hessen, som var høyeste myndighet i Norge fram til i mai 1813, var motløs og følte at alle problemene med kornimporten og krigstrusselen fra Sverige vokste ham over hodet.

Prestens brev om hjelp til å skaffe korn i Eidsberg

19. juni 1813 skrev sogneprest Holmboe i Eidsberg dette brevet til stattholderen, den nyankomne prins Christian Frederik. Han forteller at kornmangelen var så stor at til og med formuende gårdbrukere ikke hadde brød i huset, og at det ikke var kornvarer å få kjøpt noen steder. Presten søkte derfor på allmuens vegne om å få kjøpe korn på kreditt fra de kongelige magasiner, for ”derved kunde mange Menneskers Liv blive spart, som ellers maae tilsættes af Hunger”. (Stattholderembetet 1810–1814, 2. kontor (B), RA/EA-5432/Db/L0002.)



.