Portrett av Ulf Sand

Ulf Sand , f. 22. mai 1938 i Bærum. Cand.oecon. Norsk offentlig tjenestemann og politiker.[1]

Ulf Sand har i sin yrkeskarriere markert seg innenfor Landsorganisasjonen, Arbeiderpartiet og i embetsverket. Som politiker står hans periode som finansminister sentralt, men Sand var også aktiv i program- og utvalgsarbeid i partiet. 

Sand gjennomførte i perioden 1959-1963 embetsstudiet i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, og var aktiv i Arbeiderpartiets studentlag. Etter studiene ble Sand ansatt i Finansdepartementet planleggingsavdeling, og arbeidet der frem til 1966. Etter dette ble Sand ansatt som økonom i LO, og ble værende i stillingen frem til 1971. Da ble han statssekretær i Lønns- og prisdepartementet. I perioden 1972-1977 var Sand statssekretær i Forbruker- og administrasjonsdepartementet, bare avbrutt av perioden med Korvald-regjeringen etter EF-avstemningen og frem til stortingsvalget i 1973. I perioden 1973-1975 var han også medlem av Aps landbruksutvalg.[2]

I 1977 gikk Sand tilbake til LO, denne gang som leder for LOs økonomiske avdeling. I 1978 var Sand også medlem av renteutvalget, som drøftet nye kredittpolitiske virkemidler. Sands bakgrunn fra LO var viktig da han i 1979 ble utnevnt til finansminister. Forgjengeren hans, Per Kleppe, hadde hatt statsrådsposten siden 1973. Kleppe fikk mot slutten av 1970-tallet mye kritikk. Særlig upopulær var han i LO, som krevde hans avgang.[3] Også regjeringen slet i motgang, noe som resulterte i et katastrofalt resultat i kommunevalget i 1979. Det hadde vært krav om utskiftninger i regjeringen før dette, men de kom først etter valget. I oktober 1979 ble det utnevnt åtte nye statsråder, og tre tidligere statsråder fikk nye departement. Ulf Sand tok over som finansminister, mens Per Kleppe noe senere ble statsråd for det nyopprettede Planleggingsdepartementet.[4]

Den nye regjeringssammensetningen bar preg av økt innflytelse for fagbevegelsen. I tillegg til Sand ble Jern og Metalls leder, Lars Skytøen, industriminister. Sand uttalte til Arbeiderbladet  at han var stolt av sin bakgrunn fra LO, men at han som finansminister måtte ta hensyn til alle grupper.[5] 

Sand fikk mange av de samme utfordringene som hadde preget Kleppes siste periode som finansminister, spesielt med hensyn til å snu den ekspansive økonomiske politikken. I industripolitikken var det store problemer med å få avviklet selektive tiltak. I penge- og kredittpolitikken prøvde regjeringen med enkelte liberaliseringsfremstøt sommeren 1980, men renten forble politisk styrt. Renteutvalget, der Sand selv hadde bidratt, og Lied-utvalget, som skulle prøve å etablere en felles plattform for fremtidig industripolitikk, la frem sine innstillinger.[6] Kampen for å begrense pris- og kostnadsstigningen ble viktig etter utløpet av inntektsstoppen. Stortinget vedtok blant annet en ny lov om inntektsregulering i desember 1979, men opphevelsen av inntekts- og prisstoppen fra årsskiftet 1979-1980 gjorde at utsiktene for en moderat pris- og inntektsutvikling allikevel ikke var gode. Sand forsøkte våren 1980 en versjon av kombinert lønnsoppgjør, med å bringe inn økt barnetrygd og redusert inntektsskatt i oppgjøret. Dette fikk liten innvirkning på oppgjøret, som resulterte i store tillegg og betydelig lønnsglidning.[7] Dette bidro til at Kleppe og Sand i januar 1981 sammen gikk inn for en ny pris- og inntektsstopp. Målet var å begrense en videre svekkelse i konkurranseevnen. Forslaget fikk ikke gjennomslag, og dette må blant annet ses i sammenheng med at det var stortingsvalg samme år.[8]

Det var allikevel ikke bare dystert for norsk økonomi, og Sand understreket det i sin redegjørelse under finansdebatten i 1980. Sand sa at Norge måtte utnytte sine fordeler best mulig; full sysselsetting, god energitilgang, oljeaktivitetens ekstrastimulans, et godt innarbeidet inntektspolitisk samarbeid og utenrikspolitisk handlefrihet.[9]

I februar 1981 gikk Odvar Nordli av som statsminister. Gro Harlem Brundtland tok over og Sand fortsatte som finansminister. Brundtland-regjeringen gikk av etter stortingsvalget 1981, da de borgerlige partiene fikk flertall og Høyre dannet regjering. Etter dette ble Sand medlem av Aps programutvalg og leder av Arbeiderpartiets økonomisk-politiske utvalg og partiets skatteutvalg. I 1983 ble han direktør for Statens Lånekasse for utdanning, for så å bli departementsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet fra 1986, til han gikk av i 2003.[10] 

______________________________________________________________________________________

[1] Store norske leksikon, snl.no, Redaksjonen for politiske og historiske fag, 2010-12-20, http://www.snl.no/Ulf_Sand

[2] http://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=ULSA

[3] Store norsk leksikon, snl.no, Ingunn Norderval, 2010-12-20, http://snl.no/.nbl_biografi/Per_Kleppe/utdypning

[4] Jostein Nyhamar, Nye utfordringer 1965-1990: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Bind. 6, Tiden Norsl Folag, Oslo 1990, ss.341.

[5] Arbeiderbladet , 6.10.1979.

[6] Einar Lie og Christian Venneslan,  Over evne: Finansdepartementet 1965-1992,  Pax Forlag, Oslo 2010, ss. 282, 296 og 307.

[7] Eivind Erichsen, Glimt fra et langt liv i Finansdepartementet , Finans- og tolldepartementet, Oslo 1999, ss. 121.

[8] Einar Lie og Christian Venneslan, Over evne: Finansdepartementet 1965-1992,  Pax Forlag, Oslo 2010, ss. 289.

[9] 125. Ordentlige Stortingsforhandlinger 1980-1981, Forhandlinger i Stortinget, A. (s.1-1500), Finansminsterens redegjørelse, ss. 23.

[10] http://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=ULSA