Portrett av Ronald Bye

Ronald Bye , f. 23. november 1937 i Oslo. Politiker.

Ronald Bye var en sentral politiker i arbeiderbevegelsen fra 1960- til 1980-tallet. Bye tok over som partisekretær for Haakon Lie i 1969, og han ble statsråd ti år senere.[1] Hans tid som partisekretær ble preget av EF-striden, som splittet arbeiderbevegelsen.

Bye ble i ungdomsårene engasjert i arbeiderbevegelsen og utdannet seg som maskinreparatør. Han ble faglig sekretær i AUF i 1960. I 1963 flyttet Bye til Finamark, hvor han blant annet var distriktssekretær for LOs distriktskontor i Kirkenes og formann i Øst-Finnmark Arbeiderparti.  Etter et kort opphold i Gjøvik som LOs distriktssekretær i 1967, ble Bye Sekretær i LO i 1968.

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1969 ble Bye enstemmig valgt til Aps nye partisekretær. Som partisekretær tok Bye til orde for et inkluderende parti med åpenhet i debatten. Bye presenterte sin organisasjonsfilosofi som organisert gruppearbeid i partivirksomheten og han ønsket at medlemmene måtte få større muligheter til å øve innflytelse over politikken. Arbeidsmønsteret ble tatt i bruk i den store rådslagingsaksjonen ”Demokrati i hverdagen”, som ble utgangspunktet for handlingsprogrammet for 1970-tallet. Men ønsket om en slik organisasjonsstruktur ble ikke etterfulgt av Bye i den opprivende EF-saken.[2] 

Bye etterfulgte den mektige og omstridte Haakon Lie. Lie hadde valgt en konfronterende linje i Vietnam-debatten og meningsforskjellene i utenrikspolitikken stod også sentralt i Byes tid som partisekretær. EF-saken utfordret samholdet i arbeiderbevegelsen, og Bye har i ettertid omtalt saken som ”et politisk jordskjelv” for landet og som en ny ”broderstrid” for arbeiderbevegelsen.[3] Bye representerte ledelsen i partiet, og var for et norsk EF-medlemskap. Han holdning til spørsmålet førte til kritikk mot partisekretæren, for ikke å være mer nyansert i forhold til den delen av arbeiderbevegelsen som var i mot norsk EF-medlemskap. Dette fikk også konsekvenser for hans posisjon som partisekretær. Han fikk en vesentlig del av skylden for både partisplittelsen og nederlaget i folkeavstemmingen om EF.[4] Bye gikk av som partisekretær i 1975. I perioden etter dette ble Bye administrerende direktør i Folkeferie og satt i ulike offentlige og halvoffentlige verv. Han var blant annet formann i forsvarskommisjonen, som utredet forsvarets plass i sikkerhetspolitikken.[5]

Bye gjorde et comeback i rikspolitikken i 1979 da han ble utnevnt til samferdselsminister. Noe av bakgrunnen for utnevnelsen var Arbeiderpartiets katastrofale kommunevalg samme år. Kritikken mot Oddvar Nordlis regjering og ledelsen i Arbeiderpartiet gjorde at kravet om endringer ble forsterket. Bye hadde rett før utnevnelsen selv gitt uttrykk for at partiet trengte en bred personutskifting av ledelsen, som skulle gi partiet en ny profil.[6] Bye overtok jobben som samferdselsminister etter Ragnar Christensen. Som statsråd gjorde Bye seg særlig bemerket med å gi uttrykk for et ønske om en friere stilling for Televerket, NSB og Luftfartsverket, noe han mente ville føre til økt effektivitet.[7] Bye ga også klart uttrykk for at personbilen hadde positive virkninger for samfunnet, og at avgiftspresset på bileiere ikke måtte bli for høyt.[8] I 1980 satt Bye ned et utvalg som så på de samfunnsøkonomiske sidene ved personbilbruk og på avgiftssystemet. Han var selv innstilt på lavere økning i bensinprisene og lettelser i avgiftene.[9] Bye gikk også mot sitt eget partis landsmøtevedtak i 1981 om utbygging av Nord-Norgebanen, og mente det ikke var plass til en slik investering på samferdselsbudsjettet.[10] Under Bye ble også Oslo-tunnelen åpnet, som gjorde at togtrafikken ble koblet tettere sammen med t-banenettet og åpnet for togtrafikk mellom østsiden og vestsiden av byen.[11] Da Gro Harlem Brundtland tok over som statsminister for Nordli i februar 1981, fortsatte Bye i samme ministerpost. Bye ble sittende som samferdselsminister frem til 1981, da Willoch-regjeringen tok over. Rett før sin avgang roste Dagbladet  Bye på lederplass, og sa at han hadde vært ”en av de mest interessante og idérike samferdselsministre på lenge”, og tenkte da på hans forslag til liberalisering og pragmatiske holdninger. Avisen ymtet også frempå at Willoch burde vurdert å beholde ham i en Høyre-regjering.[12]

Bye har etter sin rikspolitiske karriere hatt en rekke styreverv og han etablerte et eget konsulentfirma. Bye gjorde seg også bemerket som forfatter, og et hovedtema ble overvåkingen av venstresiden i norsk politikk på 1960- og 1970-tallet.[13] Bye bidro med dette til opprydningsarbeidet rundt overvåkningskulturen, som kulminerte i Lund-kommisjonen på midten av 1990-tallet.  

_________________________________________________________________________________________________________

[1] Store norske leksikon, Lars Hellberg, 2010-11-26

[2] Jostein Nyhamar, ”Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 6 – Nye Utfordringer 1965-1990”, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990, ss. 122-123.

[3] Ronald Bye, Sersjanten. Makt og miljø på Youngstorget ,  Gyldendal, Oslo 1987, ss. 125.

[4] Store norske leksikon, Lars Hellberg, 2010-11-26

[5] Arbeiderbladet, 29.11.1975

[6] ”Bort med ledelsen, Dagbladet , 16.10.1979.

[7] ”Ronald Bye går inn for: Friere stilling for statsbedrifter”, Arbeiderbladet,  17.6.1981.

[8] ”Bilen må ikke bli for dyr”, VG , 27.12.1980

[9] Arbeiderbladet , 7.5.1980.

[10] Aftenposten , 11.4.1981.

[11] Jon Gulowsen og Helge Ryggvik, Jernbanen i Norge 1854-2004 bind. 2; Nye tider og gamle spor ,  Vigmostad og  Bjørke, Berhen 2004, ss. 286.

[12] ”Tidsmessig”, Dagbladet , 9.11.1981.

[13] Store norske leksikon, Lars Hellberg, 2010-11-26