Portrett av Per Kleppe

Per Kleppe, f. 13. april 1923 i Oslo. Cand.oecon. Politiker.[1]

Per Kleppes var en av Arbeiderpartiets mest sentrale politikere på 1970-tallet. Han satt som statsråd i alle Arbeiderparti-regjeringene i dette tiåret. Mest markant var hans 6 år som finansminister. Han har fått både æren og skylden for motkonjunkturpolitikken, som ble en siste fase i den sterke styringen som hadde preget norsk økonomisk politikk i etterkrigstiden.

Per Kleppe ble tidlig interessert i politikk og meldte seg inn i AUF i en alder av 14 år. Da han studerte sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo ble han valgt inn i AUFs sentralstyre, og satt der i perioden 1949–1955. I 1956 ble Kleppe ferdig med embetseksamen i sosialøkonomi. Kleppes forhold til Finansdepartementet begynte allerede i 1952, da han var sekretær i departementet en ettårs periode. I perioden 1957-1962 var Kleppe statssekretær for henholdsvis Trygve Bratteli og Petter Jakob Bjerve. I 1963 ble han avdelingssjef for EFTA-sekretariatets økonomiske avdeling i Genève. I 1967 og frem til han ble Handelsminister i Brattelis første regjering, var Kleppe leder for Arbeiderbevegelsens utredningskontor. Her hadde han ansvaret for å trekke opp retningslinjene for Arbeiderpartiets økonomiske politikk.[2] 

I 1971 gikk Borten-regjeringen av som følge av den interne uenigheten rundt EF-spørsmålet. Denne saken skulle også splitte arbeiderbevegelsen. Som handelsminister fikk Kleppe et hovedansvar under forhandlingene om norsk medlemskap. Han var påpasselig med å understreke at beslutningen om norsk medlemskap måtte tas etter at et forhandlingsresultat forelå.[3] Flertallet i Ap og på Stortinget gikk inn for norsk EF medlemskap, men motstanden var sterk både i Arbeiderpartiet og i befolkningen. I august 1972 eklærte Bratteli at regjeringen ville gå av hvis folkeavstemningen ga et nei-flertall. Kleppe var en av dem som stilte seg bak Brattelis beslutning.[4] Kleppe har i ettertid uttrykt skuffelse over resultatet av avstemningen, men først og fremst var han skuffet over debatten, som han mente var lite nyansert og polariserende.[5] Bratteli-regjeringen gikk av etter avstemningen, og Norge ble frem til stortingsvalget i 1973 styrt av en sentrumsregjering.

Ved stortingsvalget i 1973 ble Høyre og Arbeiderpartiet straffet av velgerne, og verst gikk det utover Ap. Med støtte fra SV kunne Arbeiderpartiet likevel danne regjering, og benyttet muligheten til å gjenvinne gamle velgere. Partiet gjennomførte omfattende reformer på flere områder. Særlig høyresiden i norsk politikk oppfattet det som et utslag av radikalisering av partiet, men store deler av reformpolitikken hadde bred oppslutning på Stortinget. Som finansminister i regjeringen var Kleppe sentral i uformingen av den økonomiske politikken, da særlig motkonjunkturpolitikken og bankdemokratiseringen. Demokratisering av bankene ble programfestet av Ap i 1973 og ble vedtatt i 1977. Stortinget fikk da rett til å oppnevne flertallet i forretningsbankenes representantskap. Loven ble senere endret under Willoch-regjeringen til fordel for aksjonærene, og ble senere avskaffet av Syse-regjeringen i 1990.[6]

Kleppes tid som finansminister var preget av dramatiske endringer i internasjonal økonomi, som også fikk store konsekvenser for norsk økonomi. Fra Finansdepartementets side ble dette møtt med motkonjunkturpolitikk og kombinerte lønnsoppgjør, eller ”Kleppe-pakker” som det ble kalt i samtiden. Bakgrunnen for ”Kleppe-pakkene” fra 1974 og noen år utover, var den sterke inflasjonen. Tanken var at statens bidrag skulle føre til en høyere realinntekt uten høye lønnstillegg. Staten skulle spille en sterkere rolle i inntektsfastsettelsen. Store offentlige midler ble satt inn på bakgrunn av den allmenne oppfatning at den internasjonale økonomiske krisen ville bli kortvarig, og for Norges del gjorde fremtidige oljeinntekter den ekspansive økonomiske politikken mulig. Motkonjunkturpolitikken lyktes i å holde arbeidsledigheten lav og etterspørselen høy, men ikke uten negative konsekvenser. Politikken bidro til en kraftig vekst i underskuddet i utenriksøkonomien og mange av tiltakene viste seg vanskelig å avskaffe da man begynte å legge om til en mer restriktiv økonomi i 1976. Mange kritikere av motkonjunkturpolitikken har pekt på at den forsinket nødvendig omstilling i industrien. Per Kleppe, som hadde hovedansvaret for motkonjunkturpolitikken, har i ettertid holdt fast ved at politikken i sine hovedlinjer var riktig, men at doseringen var i kraftigste laget. [7] Motkonjunkturpolitikken hadde også i utgangspunktet bred politisk støtte på Stortinget.

Da det viste seg at man stod overfor en internasjonal strukturkrise, la regjeringen om den økonomiske politikken. Den besto av en kraftig innstramning av kredittpolitikken, rentepolitikken ble myket opp og inntekstspolitikken ble lagt om kraftig. I 1978 ble kronen nedskrevet med åtte prosent og samme år ble det innført pris- og inntektsstopp.[8] Det var Kleppe som ledet an denne politiske kursendringen, og han advarte i 1978 sine regjeringskolleger om konsekvensene hvis så ikke skjedde, uten at han og Finansdepartementet følte at de fikk fullstendig gjennomslag for innstramningspolitikken.[9] Innstramningspolitikken var lite populær, og Kleppe ble utsatt for mye kritikk. Særlig upopulær var han i LO, som krevde hans avgang.[10]

Arbeiderpartiet og Nordli-regjeringen greide å gjenreise velgernes tillit til partiet ved valget i 1977, og partiet oppnådde en oppslutning på 42,3 prosent. Stortingsvalget i 1977 var også preget av at de borgerlige partiene hadde samlet seg om et regjeringsalternativ og av Høyres fremgang. Den siste trenden fortsatte ved kommunevalget to år senere, mens Ap da gikk sterkt tilbake. Dette medførte store forandringer i Nordli-regjeringen i 1979, og Kleppe ble byttet ut som finansminister til fordel for Ulf Sand.

Ikke lenger etterpå ble Kleppe minister i det nyopprettede Planleggingsdepartementet. Her ble han sittende frem til Willoch-regjeringen tok over etter stortingsvalget i 1981. Etter dette forlot Kleppe rikspolitikken og ble generalsekretær i EFTA i perioden 1981-1988. Etter dette har Kleppe vært tilknyttet forskningsstiftelsen Fafo, ledet en rekke politiske utvalg og vært en engasjert samfunnsdebattant.

_______________________________________________________________________________________________ 

[1] Store norske leksikon, snl.no, Ingunn Norderval, 2010-12-07, http://www.snl.no/.nbl_biografi/Per_Kleppe/utpypning

[2] Store norske leksikon, snl.no, Ingunn Norderval, 2010-12-07, http://www.snl.no/.nbl_biografi/Per_Kleppe/utpypning, og http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=PEKL

[3] Jostein Nyhamar, Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 6 – Nye Utfordringer 1965-1990 , Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990, ss. 156.

[4] Jostein Nyhamar, Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 6 – Nye Utfordringer 1965-1990 , Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990, ss. 184.

[5] Per Kleppe, Norges vei til Europa , Aschehoug, Oslo 1989, ss. 13.

[6] Edgeir Benum, Overflod og fremtidsfrykt 1970-1997.  Aschehougs norgeshistorie, bind 12, Aschehoug 2005, ss. 57ff.

[7] Jostein Nyhamar, Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 6 – Nye Utfordringer 1965-1990 , Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990, ss. 292-298.

[8] Francis Sejersted, Høyres historie 3 - Opposisjon og posisjon 1945-1981 , J.W. Cappelens Forlag, Oslo 1984, ss. 343.

[9] Einar Lie og Christian Venneslan,  Over evne: Finansdepartementet 1965-1992,  Pax Forlag, Oslo 2010, ss. 258,  265-269, og 272. Det var også meningsforskjeller mellom embetsverket og Kleppe om f.eks prisstoppen (269-272).

[10] Store norske leksikon, snl.no, Ingunn Norderval, 2010-12-07, http://www.snl.no/.nbl_biografi/Per_Kleppe/utpypning