Portrett av Einar Førde

Einar Førde, f. 20. januar 1943 i Høyanger, Sogn og Fjordane, politiker og kringkastingssjef. Død 26. september 2004.

Einar Førde var et av etterkrigstidens største politiske talenter. Bare 45 år gammel avbrøt han sin politiske karriere for å bli sjef for NRK, som under hans 12-årige ledelse ble omlagt til å møte konkurransens og mediepluralismens epoke.[1]

Einar Førde begynte sine studier i 1961, og ble på denne tiden også aktiv i politikken. 1965 ble et gjennombruddsår for Einar Førde som politiker. Han ble valgt som landsmøtedelegat i Det Norske Arbeiderpartiet og holdt sitt første innlegg i et partiforum.[2] På landsmøtet ble Førde valgt til varamedlem i Arbeiderpartiets sentralstyre. Året etter ble han formann i Det Norske Studentersamfunn.[3] Som journalistvikar i Arbeiderbladet skrev Førde vinteren 1967-68 en artikkelserie om Det norske klassesamfunn , som senere kom ut i bokform. Førde la vekt på at fattigdom var en kreftsvulst i et sunt samfunn, og at det trengtes mer kunnskap om fattigdom hvis den skulle bekjempes effektivt.[4] Artikkelserien vakte stor oppmerksomhet og statsminister Trygve Bratteli siterte fra den.[5] Det var med denne artikkelserien at Arbeiderpartiet og politikere ellers ble klare over hans store talent.[6]

Førde ble innvalgt på Stortinget i 1969 som representant for Oslo. I sin første periode var Førde medlem av Kirke- og undervisningskomiteen, men var senere medlem både i finanskomiteen og Utenriks- og konstitusjonskomiteen. Da Gro Harlem Brundtland dannet sin andre regjering i mai 1986, ble Førde parlamentarisk leder. Førde var aktiv i mange av de sakene som preget det norske samfunnslivet på 70- og 80-tallet. Da han kom inn på Stortinget gjorde han tidlig klart sitt standpunkt mot en norsk søknad til EF, og satt i styret i Arbeiderbevegelsens informasjonskomité om EF(AIK). AIK ble oppløst etter EF-avstemningen for å samle partiet. Førde tilhørte også den NATO-kritiske ungdomsopposisjonen i partiet.[7] På Stortinget utviklet Førde seg til å bli en stilsikker taler med en skarp tunge.[8] Politisk var Førde opptatt av å reformere skoleverket, og gikk klart inn for bankdemokratiseringen. Førde mente bankdemokratiseringen ville gi bankvesenet et politisk og sosialt grunnlag det manglet, ved at styringsorganene i bankene ville få en mer allsidig sammensetting.[9] Bankdemokratisering ble ikke gjennomført.

Førde var sammen med Per Kleppe og Gudmund Hernes arkitektene bak utarbeidelsen av Aps nye prinsipprogram ved inngangen til 1980-tallet.[10] Arbeidet startet i 1978,  og skulle ta for seg partiets utfordringer på 1980-tallet. Førde la frem prinsipprogrammet på Aps landsmøte i 1981. Programmet representerte et steg bort fra den sterke troen på politisk styring av samfunnet. Det tok høyde for at Ap skulle modernisere seg med bakgrunn i de verdier som partiet var bygd på, samtidig som man inkluderte nye grupper i samfunnet. For at dette skulle oppnås, måtte partiet være villig til å tenke mer pragmatisk rundt forholdet mellom det kollektive og individet. 

Under Willoch-regjeringens tid stod sikkerhetspolitikken sentralt, og både dobbeltvedtaket og Treholt-saken preget Førdes politiske liv. Førde hadde markert seg som rakkettmotstander i 1979, men stilte seg bak dobbeltvedtaket og det kompromiss som partilederen fikk i stand.[11] Førde orienterte seg mot sentrum i sikkerhetspolitikken, men fortiden hans skulle sette han i søkelyset på bakgrunn av arrestasjonen av Arne Treholt i 1984. Førde og Treholt var nære venner, og hadde blant annet sittet sammen i Den norske Hellaskomiteen. Det ble rettet mistanke mot Førdes forhold til KGB og de kontakter han hadde opparbeidet seg som utenrikspolitiker. Det forelå ingen konkrete bevis mot Førde, men det har blitt hevdet at mistanken mot ham hindret hans muligheter til en toppstilling i Ap.[12]

Førde ble utnevnt som Kirke- og undervisningsminister høsten 1979 og ble sittende til Willoch-regjeringen tok over i oktober 1981. Førdes to viktigste saker som Kirke- og undervisningsminister var behandlingen av stortingsmeldingen om kirke og stat og debatten om NRKs kringkastingsmonopol. Stortingsmelding om kirke og stat ble ferdigbehandlet i mai 1981. Stortingsmeldingen ga grønt lys for kirkemøter og bispedømmene selv kunne utnevne prester. Dette gjaldt ikke biskoper. Vedtaket representerte større grad av indre kirkelig selvstyre.[13] Kringkastingsloven av 1980 vedtok fortsatt NRK-monopol, men at utviklingen tilsa en oppmykning av monopolet i årene fremover. Førde mente NRKs monopol sikret mangfold og var uenig med Høyre i at markedskreftene skulle råde i kulturpolitikken, og at kommersialisering kunne sikre mangfold.[14] Førde støttet også radikal kvotering av kvinner i skoleverket, og la vekt på å vedta lover som var til fordel for de svakeste.[15] Kulturpolitisk var Førde opptatt av å støtte arbeiderkulturen, og få kulturmidlene ut til større deler av folket.[16]

Førde ble på Arbeiderpartiets landsmøte i 1981 valgt til nestleder. Førde ble en nær støttespiller for Gro Harlem Brundland, både som nestleder og parlamentarisk leder i perioden 1985-89. Som parlamentarisk leder spilte Førde en viktig rolle i å sikre flertall for Brundtlands mindretallsregjering. Det var allikevel Gardermo-saken som fikk mest oppmerksomhet. Saken omhandlet plasseringen av den nye hovedflyplassen, og om den skulle ligge på Gardermoen eller Hurum. Saken var betent i Ap og medførte at utbrytere i partiet bidro til stortingsflertall for Hurum. Dette resulterte i at samferdselsministeren gikk av, og var Førdes største politiske nederlag. Brundtland rettet kritikk mot Førde, og mente han som parlamentarisk leder ikke hadde vært tøff nok overfor gruppen. Andre har hevdet at Brundtland selv ikke var tydelig nok overfor gruppen. Saken endte samarbeidet mellom Brundtland og Førde, og bidro til at Førde tok beslutningen om å trekke seg ut av politikken.[17] 

Førde fikk jobben som kringkastingssjef fra 1989. Her ble han sittende frem til 2001. Han fikk ansvaret for store endringer og reformer i NRK.  

___________________________________________________________________________________________________

[1] http://www.snl.no/.nbl_biografi/Einar_F%C3%B8rde/utdypning

[2] Tor Obrestad, Einar Førde – Ein biografi , Det Norske Samlaget, Oslo 2007, ss. 47

[3] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=EIF_O&aid=810

[4] Obrestad, 2007, 52.

[5] http://www.snl.no/.nbl_biografi/Einar_F%C3%B8rde/utdypning

[6] Obrestad, 2007, ss.51.

[7] Ibid.

[8] Obrestad, 2007, ss. 61

[9] Stortingstidende, 1976.77; Forhandlinger i Odelstinget, ss.615.

[10] Obrestad, 2007, 137-138

[11] http://www.snl.no/.nbl_biografi/Einar_F%C3%B8rde/utdypning

[12] Obrestad, 2007, 122.

[13] Hvem, hva, hvor 1982 130 og 228-229

[14] Stortingstidende, 1978-1979: Forhandlinger i Odelstinget, ss. 565.

[15] Stortingstidende, 1980-81: Forhandlinger i Stortinget C, s. 3890.

[16] Obrestad, 2007, 93.

[17] Obrestad, 2007, 175-179