Kirkebøkenes funksjon

Et sentralt formål med kirkebokføringen var å lette kontrollen med at kirkens påbud ble etterlevd: At barn ble døpt, at de som levde sammen som ektefolk, var rettmessig gift, at de døde kom i vigslet jord etc. Men registreringen hadde også en viktig verdslig side. Ved hjelp av kirkebøkene kunne prestene gi andre embetsmenn opplysninger som vedkom arveskifte, rettergang, soldatutskriving og utligning av skatt. Det var ikke minst disse sidefunksjonene som utover 1700-tallet og spesielt på 1800-tallet bidro til skape mer ensartede og bedre kirkebøker.

Kirkebøkenes demografiske funksjon kom til syne allerede i 1730-årene. Fra da av sendte prestene via prostene og biskopene statistiske innberetninger om fødte viede og døde til de sentrale myndigheter. Fra 1867 var disse meldingene nominative, dvs. at de var direkte utskrifter av kirkebøkene (se nedenfor under Øvrighetsfunksjoner: Fødte, viede og døde).

Liturgisk kalender

I de eldste kirkebøkene er det den liturgiske kalender som er benyttet. Året begynner med første søndag i advent og datering skjer med utgangspunkt i kirkeårets fester og høytider. Også terminologien er kirkeårets. Dominica die eller Dom betegner søndag, Herrens dag, Festum festdag og Feriae dager som ikke er festdager. Søndager og høytidsdager har egne navn, som Jubilate, Cantate, Rogate. Vi møter betegnelser som Mikkelsmess og Kyndelsmess. Også de kirkelige handlingene betegnes med ord og ofte forkortede ord, som ikke lenger benyttes og derfor er ukjente for oss: Baptismum for dåp, testes eller sponsores for faddere, copulatio for vielse, sepultus for begravelse. For å kunne forstå terminologien og for å bestemme dateringer i forhold til vår kalender, må vi derfor benytte håndbøker og kalendre som hjelpemidler. En del slike er ført opp bakerst i denne boken. Der finnes det også henvisning til lærebøker i gotisk håndskrift.

Kirkebokføring i Danmark og Norge før 1685

I sørlige deler av Europa, spesielt i Italia og Frankrike, går de eldste kirkebøkene tilbake til 1300- og 1400-tallet. I Danmark begynte kirkebokføringen senest i slutten av 1500-tallet, men den eldste bevarte kirkebok (for Nordby på Fanø) tar til i 1611. Fra første halvdel av 1600-tallet kjenner vi til flere initiativ fra biskopenes side for å få prestene til å føre kirkebøker. Allerede i 1607 påbød biskopen i Fyn registrering av døpte, viede og begravede. I 1645-1646 gikk det ut et kongelig missiv til biskopene i Danmark om at prestene skulle føre kirkebøker. Bakgrunnen for dette påbudet var at staten trengte riktige fortegnelser med nøyaktige aldersopplysninger til hjelp i den verdslige skatteutligning.

Den eldste bevarte norske kirkeboken er fra Andebu i Vestfold og er påbegynt i 1623. Den nest eldste går tilbake til 1634 og ble ført av sognepresten i Bragernes. Fra 1640-årene finnes det 5 bøker (Tingvold 1645, Trøgstad 1645, Vår Frelsers sogn i Oslo 1648, Heddal 1648, Sauherad 1649). Det er 42 prestegjeld som har kirkebøker fra tida før Kirkeritualet 1685 (se nedenfor). Til sammen er det 127 kirkebøker som er påbegynt før år 1700.
I 1668 bestemte et prostemøte for Bergen stift at sogneprestene skulle holde bok over døpte og viede. Men det var først et par tiår senere at det kom påbud om kirkebokføring med gyldighet for hele landet.

Kirkeritualet 1685

Ifølge Kirkeritualet 1685 skulle i forbindelse med dåpshandlinger både barnets, foreldrenes og faddernes navn føres inn i en kirkebok (kap. 2). Også navn på trolovede og viede samt deres forlovere skulle registreres (kap. 8). Endelig ble det foreskrevet registrering av begravede (kap. 9). Prestens bok ble kalt kirkebok. På landet skulle den føres av sognepresten og i kjøpstedene av klokkerne under sogneprestens tilsyn. Også Norske Lov 1687 (2-8-7) har bestemmelser om kirkebokføring. Presten skulle nedtegne navnene på trolovede og viede samt døpte barn med deres faddere. Ritualet og loven trådte i kraft Mikkelsdag (29. september) 1688, og dermed var føring av kirkebok lovbestemt i Norge.

Det ser ut til at svært mange prester begynte å føre kirkebøker i løpet av de nærmeste årene etter 1688. Men en del av disse er siden gått tapt. Dessuten var det mange steder slik at der en tok til å føre kirkebok på slutten av 1600-tallet, opphørte kirkebokføringen igjen etter en tid.

Uensartet kirkebokføring på 1700-tallet

Selv om det ble lovbestemt å innrette kirkebøker, tok det lang tid før det kom nærmere regler for hvordan de skulle føres. Mangelen på uniformitet er derfor et typisk trekk ved de eldste kirkebøkene. Både formatet og måten opplysningene var ført inn på, kunne variere en god del. Når det gjaldt det siste, kan vi dele kirkebøkene inn i to hovedkategorier. Ganske vanlig var det å føre bøkene kronologisk, eller fortløpende, slik at alle typer kirkelige handlinger kom om hverandre. Andre delte protokollene inn i egne avdelinger for hver type handling. I de eldste kirkebøkene kunne det også gjøres innførsler som egentlig ikke hørte hjemme her. Presten kunne føre inn jordeboksopplysninger, regnskap, nedtegnelser om tidligere prester etc. Dette kom trolig av at presten bare hadde én embetsbok hvor han førte inn alle opplysninger som var av betydning for embetet.

Innførslene i de eldste kirkebøkene kan være svært knappe. Ofte er ikke navnet på dåpsbarnets mor oppgitt. Kvinnenes navn kan også være utelatt ved begravelser, det kan f.eks. bare stå at "Peder Olsens qvinde" er begravet. Enkelte prester som vanligvis førte opp de avdødes navn, kunne sløyfe navnene når det gjaldt folk fra de laveste sosiale lag. Vi kan derfor finne innførsler som "Jorded et almisselem" eller "Begravet en gl. finnekone".

I de eldste kirkebøkene er som regel ikke dåpsbarnas fødselsdato eller de begravedes dødsdag oppgitt. Det kommer av at det viktigste var å registrere kirkelige handlinger - dåp, trolovelse, vielse og jordfesting. I andre halvpart av 1700-tallet begynte mange prester å føye til nøyaktig fødselsdato når de førte inn dåpsbarna i kirkeboken - tidligere hadde de kanskje bare nøyd seg med å oppgi alderen i form av antall uker. Men i en del kirkebøker er fødselsdato ikke innført før etter 1800. De begravedes dødsdato ble regelmessig tatt med i kirkeboken etter at kirkebokskjemaet av 1812 ble tatt i bruk (se nedenfor). Tidligere var det vanlig å oppgi den avdødes alder, men slike aldersangivelser er ofte omtrentlige og upålitelige.

På landet skulle barn døpes i kirken innen 8 dager etter fødselen og i byene senest når de var 4 dager gamle. Og det var straffbart å sette seg ut over dette påbudet. Det førte til at det ble vanlig å få barna sine døpt hjemme, enten av presten eller en lekmann, for så å få dåpen stadfestet i kirken. Ofte er ikke datoen for hjemmedåp oppgitt i kirkeboken, bare datoen for stadfestingen i kirken. Ved reskript 22. juni 1814 ble det bestemt at dåp eller stadfesting av dåp måtte skje før barnet var 9 måneder gammelt.

Biskop Herslebs initiativ

På grunn av den slendrian og mangel på uniformitet som rådet når det gjaldt kirkebokføringen, sendte biskop Hersleb i Akershus stift 24. desember 1732 ut et rundskriv hvor han forklarte hvordan kirkebøkene skulle føres. Bøkene skulle ha passende tykkelse hva enten de var i folio eller kvartformat og de skulle være autorisert av biskopen. Presten skulle dele protokollen inn i tre seksjoner. I den delen der de døpte ble innført, skulle barnets navn og foreldrenes og faddernes navn tas med. Dessuten måtte presten oppgi om barnet var ekte eller uekte født og dato for morens introduksjon. I den seksjonen som omhandlet de trolovede, skulle både parets og forlovernes navn føres inn. Datoen for vielsen skulle tilføyes senere. Den tredje delen av kirkeboken skulle inneholde de begravedes navn med alder og tid for jordfestingen. På slutten av boken kunne det reserveres noen ark for "de publiqueabsolverede".

Fordi biskop Hersleb var nøye med å kontrollere at hans forskrifter ble fulgt, fikk han gjennomført en betydelig kirkebokreform i sitt embetsdistrikt. Men med tida ble hans regler glemt, slik at uniformiteten når det gjaldt kirkebokføringen, i stor grad gikk tapt.

Kirkebokskjema 1812

Det var først etter 1800 at det ble innført detaljert regulering av kirkebokføringen for hele landet. Ved reskript 1. desember 1812 ble det bestemt at kirkebøkene skulle føres etter trykt skjema inndelt i syv avdelinger:

  1. Fødte - med både fødsels- og dåpsdato samt foreldrenes navn og yrke, og forlovernes navn. Gutter og jenter ble oppført hver for seg.
  2. Døde - med rubrikker for døds- og begravelsesdag, alder, yrke, oppholdssted. Kvinner og menn ble ført hver for seg.
  3. Viede - med vielsesdag, brudefolkenes navn, alder og yrke, brudgommens oppholdssted samt forlovernes navn.
  4. Konfirmanter - med navn, dåpsdag og oppholdssted, foreldrenes eller husbondens navn og bosted samt opplysninger om når og av hvem konfirmanten var blitt vaksinert og endelig en uttalelse om kunnskaper og oppførsel. Gutter og jenter ble ført hver for seg.
  5. Avgangsliste - dvs. liste over utflyttede personer, med opplysninger om navn, alder, yrke og navnet på stedet de reiste til.
  6. Tilgangsliste - dvs. liste over innflyttede personer, med opplysninger om navn, alder, yrke og navnet på stedet de kom fra.
  7. Jevnføringsskjema. Dette var tenkt å skulle være et alfabetisk navneregister til kirkeboken, men ble i liten grad ført.

Reskriptet av 1812 bestemte at klokkeren også skulle føre kirkebok, klokkerbok, etter samme skjema som presten. Presten og klokkeren skulle sammenligne sine kirkebøker to ganger om året, men de skulle ikke oppbevares en natt under samme tak. Hensikten med bestemmelsen om føring av klokkerduplikater var dels å eliminere feil i kirkebøkene, dels å ha en kirkebok i reserve i tilfelle den ene skulle bli ødelagt av brann eller gå tapt på annen måte.
De nye trykte kirkebøkene ble vanligvis tatt i bruk noen år etter 1812 og de representerte uten tvil et framskritt. Kirkebøkene ble jevnt over mer ordentlig ført. De gir også flere opplysninger slik at det blir lettere å identifisere en person.

Når det gjelder avgangs- og tilgangslistene, eller listene over utflyttede og innflyttede som de senere ble kalt, er de som regel ufullstendige. Det kan skyldes slurv fra prestens side, men en vel så viktig grunn er det vel at de som flyttet, ofte ikke meldte fra til presten. De som ble registrert, var trolig ikke alle inn- og utflyttere som presten fikk kjennskap til, men kun de som skulle ha utstedt eller leverte attest.

Kirkebokskjema 1820

Mange prester var imidlertid misfornøyd med den nye kirkeboken. De fant det vanskelig å utnytte de trykte skjemaene rasjonelt og de klaget over at det ble for kostbart. Derfor kom det allerede 2. desember 1820 et reskript som inneholdt nye regler for føring av kirkebok. Nå var det ikke lenger nødvendig å ha protokoller med trykt skjema. Men kirkebøkene skulle likevel føres etter et bestemt mønster. Et blad med trykte overskrifter skulle innklebes foran i protokollen og tjene som mønster når prestene selv tegnet opp rubrikkene. Ifølge det nye mønsteret skulle ikke kvinner og menn lenger føres hver for seg i dåps-, konfirmasjons- og dødsfallslistene. Det viktigste nye var ellers at det skulle gis opplysninger om konfirmantenes fødested, brud og brudgoms fødested, navn på brudefolkets fedre, dødfødte, dødsårsak (hvis en person var død av en smittsom sykdom eller ved en ulykkeshendelse) og navn på samtlige barn av de som flyttet. Dessuten ble kirkeboken økt med to nye avdelinger - én for innføring av vaksinerte (se nedenfor under Vaksinasjonsprotokoller) og én for et dagsregister, dvs. et register over prestens embetshandlinger (se nedenfor). Prester som ikke hadde særskilte kallsbøker, kunne innføre kallsopplysninger bakerst i kirkeboken.

Residerende kapellaner måtte føre egne protokoller. Derimot skulle ikke klokkerne lenger være forpliktet til å føre duplikat-kirkebøker. De fleste steder fortsatte likevel klokkeren å føre egne bøker. 

De fleste prestene begynte å føre kirkebok etter det nye mønsteret omkring 1830 eller senere, etter at den gamle kirkeboken etter forskriftene fra 1812 var utskrevet. Ved midten av hundreåret vendte de fleste prestene tilbake til kirkebøker med trykt skjema. Da var det lett å få kjøpt trykte ark hos en del større papirforhandlere som hadde spesialisert seg på framstilling av forretningsbøker og protokoller.

Kirkebokskjema 1877

Mens reglene for kirkebokføring i 1812 og 1820 var et resultat av initiativ fra geistlighetens side, ble den neste reformen presset fram av statistikerne i Tabellkontoret i Indredepartementet. De trengte til dels også opplysninger som ikke fantes i kirkebøkene. Kirkebokskjemaet ble endret ved kgl.res. 13. juli 1877 og sirkulære fra Kirkedepartementet 24. juli samme år. De nye reglene kan sies å utgjøre et kompromiss mellom kirkens og statistikernes behov. Den kongelige resolusjon fra 1877 er med små endringer fremdeles gjeldende.

Ifølge de nye reglene skulle det for dåpen være en rubrikk for fødselsårene til foreldrene. Ved vielse skulle det opplyses om konfirmasjonsår og -sted dersom vedkommende hadde vært konfirmert i et annet sogn. Dessuten skulle yrket til brudefolkets foreldre oppgis. Når det gjaldt de begravede, ble det spurt etter opplysning om fødested og om dødsårsak. I den nye kirkeboken er det også skjemaer for inn- og utmeldinger av kirken (se nedenfor).

I 1877 ble det bestemt at det skulle føres egne kirkebøker for hvert sogn i et prestegjeld. Fristen for å innføre de nye kirkebøkene ble satt til 31. desember 1886.

Avlevering av kirkebøkene

Avleveringen av kirkebøkene til Arkivverket foregikk etappevis fram til 1950-årene. Ifølge kgl.res. 10. juni 1837 skulle geistlige embetsmenn sende inn til Riksarkivet alle papirdokumenter og protokoller som var blitt så gamle at de ikke lenger var til nytte ved embetsførselen, men som i antikvarisk, statistisk eller historisk henseende måtte anses å være av noen interesse. Resultatet ble imidlertid svært magert. Universitetet uttalte at selv om det fantes historiske opplysninger hist og her i kirkebøkene, var det ikke hensiktsmessig å fylle opp arkivets lokaler med en slik mengde av protokoller som kirkebøkene ville utgjøre, og "hvorav forholdsvis kun et såre lite historisk utbytte var å vinne". Men for at ikke alle opplysningene i bøkene skulle gå tapt for ettertida, ba Kirkedepartementet biskopene i et sirkulære 26. april 1838 om å oppfordre sogneprestene til å sørge for passende utdrag av kirkebøkene som skulle sendes til Universitetsbiblioteket.

Men etterhvert ble det tydeligvis større forståelse for kirkebøkenes verdi. I 1866 bad stiftsarkivaren i Trondhjem biskopen sørge for at kirkebøker fra tida før 1800 ble innsendt til stiftsarkivet. Resultatet ble at prestene sendte inn en del protokoller. I 1878 innkalte Kirkedepartementet alle kirkebøker eldre enn 1778, pluss duplikater, fra Christiania, Hamar og Christiansand stift til Riksarkivet. Det var riksarkivar Birkeland som hadde tatt initiativ til denne innkallingen. I 1888 skjedde en tilsvarende innkalling av kirkebøker i Bergen, Trondhjem og Tromsø stift til stiftsarkivene i Bergen og Trondhjem. Denne gangen gjaldt det bøker som var utskrevet før 1. januar 1801 samt duplikater. Den første landsomfattende avleveringen av kirkebøker til Riksarkivet og stiftsarkivene ble satt i gang i 1904 og da av bøker fram til 1819. De neste innkallingene av kirkebøker på landsbasis kom i 1929 (kirkebøker fram til 1840) og 1953 (kirkebøker utskrevet senest 1872).

I Kirkedepartementets rundskriv 23. juni 1953 til prestene ble de bedt om for framtida å innlevere utskrevne kirkebøker automatisk når det var gått 80 år fra siste innførsel. Klokkerduplikatene skulle avleveres så snart de var utskrevet. Disse reglene ble gjentatt i et rundskriv 3. februar 1959 og gjelder fremdeles.

Kirkebøker fra Den norske sjømannsmisjon

Også Den norske sjømannsmisjon, som ble grunnlagt i 1864, har avlevert kirkebøker til Arkivverket, nærmere bestemt til Statsarkivet i Bergen. Det skjedde i 1993 etter at de eldste delene av Sjømannsmisjonens arkiv tidligere hadde vært deponert i statsarkivet. De eldste kirkebøkene er påbegynt i 1865. Fra nedlagte utestasjoner er det avlevert kirkebøker helt opp til 1986. Arkivmateriale etter Sjømannsmisjonen er registrert som privatarkiv i Statsarkivet i Bergen.

Opplysninger om dissentere

Med lov 16. juli 1845, Dissenterloven119, ble det gitt lovlig adgang til å melde seg ut av statskirken, en betegnelse som ble innført med Dissenterloven for nettopp å skille statens kirke fra andre kristne samfunn. Retten til utmeldelse omfattet alle - også de som ikke hadde til hensikt å slutte seg til et annet trossamfunn.

a. Utmeldte og innmeldte  
I kirkebøkene for statskirken skulle presten føre inn de som meldte seg ut (1845-loven §15). Fra først av var det ikke noe eget skjema for utmeldte i kirkebøkene. Presten førte dette der det var ledig plass i protokollen, gjerne helt bakerst. Etter hvert ble det også behov for å føre inn innmeldte i statskirken.

Som nevnt fikk kirkebøkene egne avdelinger for utmeldte og innmeldte med kirkebokskjemaet av 1877, men ennå tok det mange steder tid før presten hadde skrevet ut den gamle kirkeboken og skaffet en ny med 1877-skjemaet.

b. Fødsel, vigsel og død  
Selv om dissenterne forlot statskirken, var de rent registreringsmessig fortsatt statskirkeprestens sognebarn og han skulle kirkebokføre også dissentere når det gjaldt fødsel, vigsel og død. Notariuspublicus skulle vie alle dissentere, menighetsforstanderne hadde ikke vigselsrett. I §6 i Dissenterloven ble det fastsatt at melding om vigsel skulle inngis til sognepresten. Tilsvarende forpliktet §5 alle dissentere å melde fra om fødsel og dødsfall. Sognepresten skulle så føre inn de anmeldte opplysningene i kirkeboken, og skriv 30. januar 1858 fra Kirkedepartementet til sogneprestene bestemte at dette skulle gjøres samlet på et særskilt sted i kirkeboken.

Med 1877-resolusjonen ble det, som vist ovenfor, gitt nye retningslinjer angående kirkebokføring i sin alminnelighet, og da også om føring av opplysninger om dissentere: Der det var få dissentere, kunne man bruke de siste bladene i hver seksjon i kirkeboken, viede etter de statskirkeviede etc. I sogn med mange dissentere kunne man opprette en egen protokoll etter samme mal som foreskrives i resolusjonen.

Presten i statskirken førte dermed alle dissentere inn i sine protokoller. I tillegg førte forstanderne i dissentermenighetene lovbestemt menighetsprotokoll. Uorganiserte dissentere kom naturlig nok ikke med i disse.

I tillegg til at dissentermenighetene selv skulle føre protokoll, skulle de ifølge 1845-lovens §2 ved hvert års utgang sende inn fortegnelse over menighetens lemmer til øvrigheten. Dit skulle de også rapportere ekteskapsinngåelser, fødsler og dødsfall, innmeldinger og utmeldinger. Skjema for dette ble fastsatt ved kgl.res 4. desember 1856. Dette materialet finnes normalt i amtmannsarkivene. Ordningen i denne form falt bort med den nye dissenterloven 27. juni 1891 (nr. 1).

1891-loven medførte ikke noen radikal endring i føringen av statskirkens kirkebøker. Forstanderne fikk nå vigselsrett og for de organiserte dissenterne skulle det årlig gå en liste fra forstanderen til sognepresten via øvrigheten med opplysning om fødsler, dødsfall og vigsler. Disse skulle føres inn i kirkeboken (§3). Også om de uorganiserte dissenterne fikk sogneprestene sine meldinger. Meldinger om fødsler og dødsfall gjennom øvrigheten, vigsel direkte fra notariuspublicus.

I praksis falt ordningen med at presten skulle innføre opplysninger om dissenterne gradvis bort. Opplysningene om dissentere forsvinner altså fra kirkebøkene - de fleste steder skjer dette før 1930. Men bestemmelsen om at de skulle føres, ble stående like.

Nyttige hjelpebøker

  • R.W. Bauer, Calender for Aarene fra 601 til 2200 efter Christi Fødsel. Kbh. 1868. Ny utgave Viborg 1977.
  • Grotefend, Taschenbuch der Zeitrechnung. 6. opplag Hannover og Leipzig 1928.
  • Olav Heskestad, Kalender for historie og ættegransking. Utgitt av Landslaget for Bygde- og Byhistorie. Oslo 1965.
  • Kjell Haarstad og Aud Mikkelsen Tretvik, Gotisk skrift. Lærebok med tekster fra 1485 til 1875. 1993.
  • Einar Jansen: Tidsregningen i Norge efter reformasjonen. Norsk slektshistorisk tidsskrift bd. X: 85-114.
  • Erik Kroman, Skriftens historie i Danmark fra reformationen til nutiden. Kbh. 1943. Ny utgave Viborg 1975.
  • Gunnar Kvifte, Gamle dokumenter - Gotisk skrift. En rettledning. Drammen 1945. Ny utgave 1983.
  • Nils Johan Stoa og Per-Øivind Sandberg, Våre røtter. Håndbok i slektsgransking for nybegynnere og viderekomne. Oslo 1992.

Ola Bjerkås, Statsarkivet i Tromsø