I første fase innhenter du muntlige og skriftlige opplysninger om dine nærmeste forfedre fra din nærmeste krets. I fase to leter du i litteratur og trykte kilder. I den tredje fasen må du bruke arkivkildene. Fordi både litteratur og ikke minst mange arkivkilder har blitt tilgjengelige på internett, er ikke skillet mellom fasene like skarpt som før. Men du kommer ikke utenom å starte med den første fasen.

Opplysninger i din nærmeste krets

Ved å snakke med eldre slektninger kan du ofte få navn, viktige årstall, datoer og andre opplysninger om personer du selv ikke husker: hvor de ble født, hvilket yrke de hadde osv. Gamle fotografier kan ofte friske på hukommelsen.

Undersøk også om det finnes gamle papirer i skuffer og skap: Attester, kontrakter, skjøter, karakterbøker og vitnemål, vernepliktsbøker og avisutklipp kan inneholde mangt og meget av interesse. Vær klar over at gamle bibler ofte har slektsnedtegnelser på innsiden av permen. Også gravsteiner kan gi oss navn på forfedre, og fortelle når de levde. Navn og årstall noterer du i slektstavlen din.

Nøkkelopplysninger som navn, fødselsdato og fødested er din innfallsport til fase to og tre.

Kilder på biblioteket

Når "nærmiljøet" er tømt for opplysninger, går du til litteraturen og de trykte kildene, dvs. bøker og andre trykksaker. Disse finner du på folkebiblioteket eller på statsarkivets lesesal. Undersøk om det finnes bygdebøker, gårds- og ættesoger, slektsbøker, adressebøker og artikler i lokalhistoriske årbøker som kan gi opplysninger. Hvis slekten har hatt tilnytning til bestemte gårder eller geografiske områder, kan slike publikasjoner gjøre det mulig å fylle ut nye felt i slektstavlen. Opplysningene bør alltid kontrolleres i arkivkildene, men du kan spare mye leting dersom du finner slektningene dine i litteratur og trykte kilder.

På biblioteket finnes det registre over bøker og annen litteratur som kan være til nytte, og bibliotekpersonalet hjelper deg å finne fram.

Arkivkildene

Dette er den mest krevende, men også den mest spennende del av prosessen, for nå gir du deg i kast med kilder som er uvant for de fleste og som ikke alltid er enkle å bruke. Arkivkildene består av protokoller, hefter og dokumenter, og det meste er skrevet for hånd. De stiller krav til kunnskap, metoder og teknikk, men ikke mer enn at du kan lære det mest nødvendige.

Før siste halvdel av 1800-tallet var gotisk håndskrift nesten enerådende. Den er veldig annerledes enn dagens håndskrift, og må læres. Det finnes flere lærebøker hvor man finner alfabetet (store og små bokstaver) og utdrag av dokumenter med oversettelser. Arkivpersonalet kan hjelpe deg med å tyde enkeltord og enkeltbokstaver.

Viktigst av arkivkildene er kirkebøker, folketellinger og arveskifter. Disse regnes som slektsgranskerens hovedkilder. Disse kildene ble i sin tid mikrofilmet, slik at folk kunne dra til folkebiblioteket og slippe turen til Riksarkivet eller et av statsarkivene.

Nå finnes disse kildene i Digitalarkivet, se eget menypunkt.