Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Lørdag 6. august trykker CT et intervju med meteorolog Birkeland:

Det er sjelden å treffe en mann så interessert i og så begeistret for sine kommende vanskelige oppgaver som ”Fram”-meteorologen cand. philos. Bernt Johannes Birkeland. Han er, som vel de fleste av våre lesere vet, sønn av kommunerevisor Joh. G. Birkeland i Kristiansand. Han tok artium ved katedralskolen her i 1897 og har siden 1899 vært ansatt ved det meteorologiske institutt i Kristiania, først som medhjelper og siden 1903 som assistent. Birkeland er for tiden i Kristiansand for personlig å se en del kostbare instrumenter vel ombord i ”Fram”. Nysgjerrigheten tvinger oss da til å få vite litt nærmere om hans kommende arbeid på ekspedisjonen.

Mens de andre ikke minst skal utforske havet, så er alt som angår luften, mitt departement, sier Birkeland. Vi har med en mengde instrumenter for måling av barometertrykk, av luftens temperatur og fuktighet og av luftelektrisiteten nede ved jordoverflaten. Det vil også bli foretatt meget omfattende luftmålinger i forskjellige høyder over jorda.

Med drager og registrerballonger vil det nemlig bli sendt til værs registreringsinstrumenter eller meteorografer. Dette er instrumenter som samtidig måler høyde, barometertrykk, temperatur og fuktighet og automatisk opptegner målingene i kurver på papir. Vi får med 20-30 slike drager for oppsendelse av instrumenter. Dragene har en bæreflate på 4-7 kvadratmeter og er såkalt biplane. Dragesnoren er av herdet ståltråd. Den har en diameter på kun 0,6-0,7 mm og kan likevel bære 80-100 gram. Med slike drager har man i polaregner hittil nådd opp i 3000 meters høyde. Men i Tyskland har man fått dem opp i 7000 meters høyde, så vi håper i hvert fall å få dem 4000 meter til værs.

Med registrerballongene når man imidlertid betydelig høyere opp. Med slike er målinger blitt utført i 30 000 meters høyde. Vi skal imidlertid være fornøyd med 12 000 meter. Ballongene har kulefasong med 2-3 meters diameter. Ballongen, som er av gummi, går fritt og så høyt til værs at den sprekker på grunn av det svake ytre trykket, og instrumentet som er festet under ballongen, faller ned. Fallet hemmes ved en fallskjerm eller ved en annen mindre ballong.

Det som blir både spennende og vanskelig, er å gjenfinne instrumentene ute på isen. Det vil nok kreve mange sledeekspedisjoner som kan komme til å være dagevis borte. Det som er viktig ved slike ballongoppsendelser, er å få bestemt den nedre grensen for det såkalte isoterme skikt, dvs. den høyden i atmosfæren hvor temperaturen er konstant like opp til den første målte høyden (30 000 meter). Det isoterme skikt begynner over ekvator i 20 000 meters høyde og over Tyskland i 12 000 meter. Høyden avtar altså mot polen. Målingen av det isoterme skikt hører til den nyeste meteorologiske forskning og er således ikke blitt foretatt på noen tidligere polarekspedisjon.

Av registrerballonger får vi antakelig med 20 stykker. Men vi skal også sette opp en annen slags ballonger, nemlig pilotballonger. Også disse har kuleform, men er kun 40-80 cm i diameter. De settes opp for å måle vindretning og vindhastighet i de forskjellige høyder. Det som blir vanskeligst, er å fremstille den vannstoffgassen som ballongene skal fylles med. Vi fremstiller den av kalsiumhydryr, som med vann gir vannstoffgass. Men denne fremstillingsmetoden krever både meget råmateriale og tid. I Tyskland arbeides det for tiden meget energisk med en ny metode for gassfremstillingen, der denne skal kunne finne sted i praktisk talt ubegrensede mengder selv under vanskelige omstendigheter. Hvis disse eksperimenter blir vellykket avsluttet innen ”Fram” forlater San Fransisco, er det ikke umulig at ekspedisjonen får med en mannløftende "Ballon captif” på 150 kubikkmeters rominnhold. Vi har med mannløftende drager, men vi er engstelige for at vinden der oppe i de nordligste polaregner bare sjelden vil være sterk nok til å få dem opp.

Jeg får med apparater for å ta fotografier av nordlyset. Men de spesielle platene for nordlysfotografering kan ikke oppbevares i mer enn et halvt år før bruken. Riktig gode nordlysbilder får jeg derfor sannsynligvis kun tatt den første vinteren, men senere får jeg se å gjøre mest mulig ut av alminnelige fotografiplater.

Det som kanskje blir noe av det mest interessante ved mitt arbeid, er en del forsøk som skal utføres for professor dr. Lenard i Heidelberg. En lukket fotografisk kassett blir sendt opp med ballong i selve nordlyset for å undersøke nordlysets gjennomtrengelsesevne gjennom kassettens aluminiumslokk. Bak lokket, som har varierende tykkelse, ligger fotografiplaten. Hensikten med forsøkene er å få bestemt nordlyspartiklenes størrelse, noe som vil være av den største betydning for å få et solig grunnlag for den matematiske utforming av professorene Birkeland og Størmers nordlysteorier. Professor Lenard vil gjerne få gjort lignende prøver ved Trondhjem eller i Alta før jeg reiser.

Til flere av forsøkene kreves det flere manns assistanse. Det daglige arbeid med avlesning av registrerkurver, dagsobservasjoner, beregninger, kontroll og vedlikehold m.v. av instrumenter vil nok sørge for at dagen ikke blir for lang.

Ikke alt nødvendig materiell er innkjøpt. Ballonger og denslags blir ikke innkjøpt før over nyttår. Jeg tar det med selv når jeg reiser over til San Fransisco for å møte ”Fram”. Utstyret koster ikke så lite, men vi får håpe at utbyttet vil svare til omkostningene.

Det ble likevel ikke slik at Birkeland kom med på ”Fram”-ferden.



.