Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten
Nansen i Russland, PA 750 Quisling, Vidkun Gk 1_2 glassplate 2, skannet i Riksarkivet. Originalen finnes i arkivet etter Maria Quisling i Nasjonalbiblioteket

Nansen i Russland, PA 750 Quisling, Vidkun Gk 1_2 glassplate 2, skannet i Riksarkivet. Originalen finnes i arkivet etter Maria Quisling i Nasjonalbiblioteket


Fridtjof Nansen fikk i årene etter første verdenskrig en rekke store humanitære oppdrag av Folkeforbundet. Som høykommissær for hjemsendelse av krigsfanger ledet han i årene 1920 -1921 utvekslingen av 430 000 krigsfanger mellom Tyskland og Russland. I august 1921 utnevnte det internasjonale Røde Kors ham til høykommissær for de sultrammede i Russland (Nansenjelpen). Omtrent samtidig sa han ja til å bli Folkeforbundets høykommissær for russiske flyktninger, og det var i den forbindelse de såkalte ”Nansen-passene” ble til.

Etter at borgerkrigen i Russland endte med de røde styrkenes seier over de hvite i 1921, valgte et stort antall russere eksilet framfor å underkaste seg det nye sovjetregimet. Ved Lenins dekret 15. desember 1921 ble alle eksilrussere fratatt statsborgerskapet. Man regner med at 800 000 mennesker dermed plutselig ble statsløse. Den 5. juli 1922 vedtok Folkeforbundet å oppfordre sine medlemsland til å utstede identitetsbevis til russiske flyktninger, slik at det skulle bli mulig for dem å reise dit det var arbeid å få eller dit hvor de hadde slekt eller bekjente. Nansen-passet ble etter hvert anerkjent av over 50 nasjoner.

Senere ble ordningen utvidet til også å gjelde andre folkegrupper. I 1933 omfattet ordningen russere, armenere, assyrere, assyro-kaldeere og tyrkere.



.