Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten
Biskop Peder Hersleb, Malt av Andreas Brünniche i 1757, Oslo Bispegård

Biskop Peder Hersleb, Malt av Andreas Brünniche i 1757, Oslo Bispegård


Allerede to år tidligere, i 1734, fikk biskop Peder Hersleb (1689 – 1757) i Christiania innført konfirmasjonen i hele Akershus bispedømme. Som en av pietismens ivrigste forkjempere i Norge var han bekymret over den udugelighet som var utbredt blant kirkens tjenere og svekkelsen av kirketukten. Tilhengerne av pietismen i tvillingriket framsatte derfor krav om at forholdene for den kristne tro måtte styrkes, og ett av midlene var nettopp å innføre konfirmasjonen.

Det grunnleggende i konfirmasjonen var at konfirmanten selv skulle gjenta dåpsløftet som fadderne hadde avlagt på barnets vegne ved dåpen. For at ungdommen skulle vekkes til den oppriktige tro og kjenne sin Gud, slo loven fast at alle barn i løpet av sin ungdomstid skulle følge skole og undervisning i den mest nødvendige kristendomslære. Der hvor det ikke var skole, skulle klokkeren stå for undervisningen. Læretiden ble avsluttet med at presten avhørte ungdommen i katekismen i menighetens nærvær, og konfirmasjonen ble gitt til dem som bestod utspørringen. De som ikke ble sett på som dugelige måtte ta undervisningen på ny og stå som konfirmant igjen året etter. I forordningen ble det vektlagt at ikke alt for mange skulle antas til konfirmasjonen på en gang ”og at derved meere bliver reflecteret paa deres Dygtighed, end paa deres Aar.”



.