Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp, eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. En forordning fra 1759 bestemte at man måtte være minst 14-15 år for å kunne konfirmeres, men det kunne gjøres unntak for dem som skulle ut på lang reise eller ved lang tids sykdom. Var det derimot ingen god grunn for fraværet og man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk.

Fra tidligere fastslo Christian Vs Norske Lov 1687 at alle som hadde oppnådd en viss modenhet og hadde tilegnet seg en viss elementær kunnskap i religion skulle gå til alters minst én gang om året. Nå ble dette endret slik at man måtte være konfirmert for å få nattverd, men kravet om årlig altergang stod ved lag fram til 1790. Tvangen var likevel så innarbeidet i folket at skikken med årlig altergang holdt seg lenge etter at loven var opphevet. Kravet om å være konfirmert for å gå til alters holdt seg langt utover 1800-tallet, og ble gjentatt i et skriv fra Kirkedepartementet 10. september 1835.

 

Forsiden til forordningen om konformasjon. telse udi deres Daabes Naade, Forordninger Placater m. v. XXIII 1736 – 1738, København, Riksarkivets bibliotek

Forsiden til forordningen om konformasjon. telse udi deres Daabes Naade, Forordninger Placater m. v. XXIII 1736 – 1738, København, Riksarkivets bibliotek



.