Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Kolonnen helt til høyre gir tidspunkt for når konfirmanten ble antatt eller godkjent. Siden det er få innførsler, skulle vi anta at alle ble antatt. Men helt til slutt – på neste side – oppgis det at hele 18 konfirmanter ble holdt tilbake fra den opprinnelige konfirmasjonsdagen. Først året etter, i 1737, fikk 15 av disse avlegge konfirmasjonsløftet, mens nr. 8, 23 og 45 fremdeles ikke ble godkjent.

I 1737 fikk tjenestejenta Anne Tollefsdatter endelig stå som konfirmant. Presten skriver at hun i hele tre år hadde lest med presten, men at hun var dum og tungnem. Nå hadde hun endelig klart å svare noenlunde på «de mest fornødne ting i hendes Saligheds Kunskab, og det i Menighedens paahør». Samme år var det 22 andre som ikke ble godkjent og måtte stå for presten nok en gang året etter.

Presten i Trøgstad hadde altså fulgt Herslebs ordre fra 1734 om å holde konfirmasjonsundervisning, og det er registrert konfirmanter i kirkeboka helt fra 1734. Det er det også i kirkebøkene i  Nes og på Nesodden. Venstre side viser siste del av en konfirmasjonsliste for Trøgstad fra 1735. Presten i Nesodden hadde faktisk begynt å praktisere konfirmasjonsritualet allerede i 1733 inspirert av et forslag fra biskop Herslebs fra 1732.

 Alle som gikk til nattverd skulle registreres av klokkeren. Kravet om at man måtte være konfirmert for å få nattverd er nok grunnen til at vi finner konfirmasjonslister i enkelte kommunikantprotokoller. For Oslo domkirke finnes det ikke konfirmasjonslister i kirkebøkene før 1817, men i kommunikantprotokollen som dekker årene 1728-1737 finner vi konfirmantene i 1736 og 1737 innført.



.