Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Forordning om kvakksalvere 5. september 1794

Forordning om kvakksalvere 5. september 1794

Forordning om kvakksalvere 5. september 1794

I tillegg til den mer eller mindre offentlige gruppen av behandlere, eksisterte det trolig i ethvert miljø folkelige behandlere eller ”kloke” som hadde en viktig funksjon innen sykdomsbehandling og helseomsorg. Denne gruppen har naturlig nok, som all muntlig folkekultur ellers, satt få spor etter seg i de offentlige arkivene. Det er derfor vi ikke kan vise til arkivmateriale om denne behandlergruppen.

Allerede i forordningen av 1672 var det nevnt at kvakksalvere ikke fikk foreskrive medisiner til innvortes bruk. Dette ble tydeligvis ikke tatt så høytidelig, og i 1794 kom en egen kvakksalverforordning med strengere straffer for "kloke menn og kvinner".

”Qvaksalvere, hvilke, under Navn af kloge Mænd eller Qvinder, paatage sig at helbrede Sygdomme iblant Almuen uagtet de ere aldeles ukyndinge i Lægekunsten”. Det ble også iverksatt en intensivert ideologisk kamp mot disse. Det var hensynet til almuens beste som ble beskrevet som hensikten, for følgene for de som var så enfoldige at de søkte hjelp hos disse vankundige personer, var at de ofte ble ofre for sin godtroenhet og aldeles tapte sunnhet og førlighet for livstid.

På midten av 1800-tallet var kvakksalveri en av de faste punktene legene skulle rapportere om i sine årlige rapporter til myndighetene - medisinalinnberetningene. En analyse av disse kildene innenfor et lokalområde, Østerdalen og Solør-Odalen 1835 – 1870, tyder på at de utdannende legene i denne perioden ikke var negative til de folkelige behandlerne, men innså nytteverdien, så lenge de ikke lurte pasientene for penger


.

Dom i Oslo byfogdembete 16. september 1843 i sak mot Anne Johannesdatter Sæther (Mor Sæther) og Pascal Paoli

Dette er dommen i den tredje rettssaken som ble ført mot Mor Sæther i Kristiania midt på 1800-tallet. Mor Sæther er kanskje en av de mest berømte selvlærte folkelige behandlerne – eller ”kloke koner” i sin samtid.

Anne Johannesdatter Sæther interesserte seg tidlig for planter og tradisjon omkring legende urter. Ved anatomikammeret på Universitetet vasket hun og kokte kaffe for legene mot at hun fikk følge med på virksomheten, bli undervist av legene og låne bøker om medisinske emner. Mor Sæther var økonomisk velstående, så det var sannsynligvis ikke for å tjene penger at hun begynte å praktisere som behandler. Hun ser ut til å ha hatt store kunnskaper og oppriktig interesse for å hjelpe syke mennesker. Rettssakene omkring hennes behandlervirksomhet og skriftene som ble publisert for og mot henne mens sakene pågikk har vært med på å holde minnet om henne levende. Hun skal ha behandlet både fattige og rike, til og med folk fra hoffet og i kongehuset.

I rettssakene ble hun beskyldt for å være kvakksalver. Sakene ble anket til Høysterett der straffen ble nedsatt hver gang. Kort tid før den siste rettssaken mot Mor Sæther kom i gang i 1842, søkte hun om offentlig godkjenning for å behandle forskjellige sykdommer, og det var ikke få lidelser hun mente hun kunne behandle, blant annet utvortes skader, ondartede sår og kreft, øyelidelser, gikt og lammelser. Søknaden fikk en lang behandlingstid og ble behandlet av flere instanser, før den omsider ble anbefalt etter at dommen i den tredje saken mot henne var avsagt. Hun ble da en klok kone med offentlig godkjenning.

Vi har funnet Mor Sæther med to tilnærmet like navn i kildene våre. I dommen i Oslo byfogdembete mot henne og Pascal Paoli 16. september 1843 er hun omtalt som Anne Johannesdatter Sæther. I folketellingen 1801 for Grue er hun registrert som Anne Johansdatter.



.