Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Koppevaksine

Koppevaksinasjonen var et av de første forebyggende prosjektene til det norske helsevesenet, og det første eksempelet på at myndighetene grep inn i de fleste familienes liv for å forebygge sykdom. De såkalte”hjelpevaksinatørene” ble helsemyndighetenes forlengede arm i distriktene, men vaksinatørene var ofte ikke knyttet til helsearbeid gjennom sin egentlige profesjon. Mange ganger var det kirketjeneren og læreren i bygda som hadde denne oppgaven ved siden av jordmoren.

Den første koppevaksinen ble satt i 1801, lov om vaksine kom i 1810 (Forordning om koppevaksinasjon) med et tillegg i 1811. Det ble ikke satt i verk straffereaksjoner mot den som ikke vaksinerte seg. Likevel var det vanskelig å komme utenom vaksinasjonen fordi det stadig var begivenheter i livet der man måtte vise vaksinasjonsattest. Soldater som var innkalt til tjeneste måtte legge fram bevis på at de var vaksinert eller hadde hatt kopper. Hvis ikke ble de vaksinert i begynnelsen av tjenesten. Prestene skulle ”formane” ikke-vaksinerte konfirmanter til å vaksinere seg. Fra 1811 skulle ikke prestene vie folk som ikke var vaksinert, og fra 1812 kunne ingen bli konfirmert uten å legge fram vaksinasjonsattest. Dermed ble dette en regel de aller fleste måtte forholde seg til, en form for ”frivillig tvang”.

Av de som ble angrepet av sykdommen døde 20- 30%. I eldre tid var kopper en alvorlig fryktet og truende sykdom i Europa. I 1979 erklærte Verdens helseorganisasjon WHO at sykdommen var utryddet over hele verden.


Kirkebok for Asker, konfirmerte 1825-1878

Kirkeboken viser at Helle Sørensdatter (innførsel 34 i vaksinasjonsprotokollen 1. juli 1825) blir vaksinert ett og et halvt år gammel. Da Helle Sørensdatter ble konfirmert, viser kirkeboka at hun er vaksinert (innførsel 38 i kirkeboka, s.184).

Vaksinasjonsprotokollene er en kilde det er verdt å merke seg for slektsforskere. Her står det opplysninger om både mors og fars navn. Opplysninger om morens navn er ikke alltid med i de eldre kirkebøkene, men i vaksinasjonsprotokollen nevnes hun.


Konflikt om BCG-vaksinen

Propaganda mot BCG-vaksinenen 1952

Propaganda mot BCG-vaksinasjon 1952

Dette brevet viser at ikke alle sluttet opp om helsemyndighetenes arbeid med BCG-vaksinasjon for å hindre smitte av tuberkulose.

I Rogaland i 1952 orienterte distriktslege Bøe flere ganger sentralmyndighetene om at en lærer i Skjold drev aktiv propaganda mot BCG-vaksinasjon.

Rogaland i 1952 orienterte distriktslege Bøe flere ganger sentralmyndighetene om at en lærer i Skjold drev aktiv propaganda mot BCG-vaksinasjon. Det er tydelig at helsemyndighetene i utgangspunktet var fullstendig avvisende til slik motstand mot vaksinen og ikke var villige til å diskutere slikt offentlig. Da distriktslegen sendte inn et utklipt leserinnlegg som læreren hadde hatt i lokalavisen, var det tydelig at han fryktet hva dette kunne føre til og skrev at ”det later til at alt som heter helsearbeid – ialfald når det gjelder BCG.vaksinasjonen vil ødelegges. … Personlig synes det er best å tie det hele i hjel”. Et par måneder senere sendte legen inn et nytt avisinnlegg som læreren hadde hatt og skrev da i sitt følgebrev at han sendte inn avisklippet ”for å vise hvad en har å arbeide med, og at det ikke er til å undres over at der er færre og færre i dette herred og naboherrede der vil la sig vaksinere.”



.