Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Søknadslister om støtte til bygging, drift eller vedlikehold av offentlige badstuer

Tegning av kombinert badstu og helsestasjon 1947

Tegning av kombinert badstu og helsestasjon 1947. Kilde: RA, Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, Hygienekontoret H5, arkivboks 151 (188), Diverse om bad 1946-48

Søknadslister om støtte til bygging, drift eller vedlikehold av offentlige badstuer 1952
Foruten støtte fra lokale kommuner og private legater, ga sentrale myndigheter allerede fra 1927 økonomisk støtte til bygging av lokale badstuer. Fra slutten av 1940-årene ble det også gitt støtte fra ”tippemidler” til dette formålet.

Vi viser her søknadslisten fra året 1952 da det via Norges Badeforbund ble sendt inn til sammen 233 søknader om støtte til bygging, drift eller vedlikehold av offentlige badstuer i hele landet. Søknadene ble stort sett innsendt av lokale badstukomiteer eller fra lokale sanitetsforeninger, idrettslag etc.
Søknad fra Tveitsund Vel, Nissedal i Telemark, til Helsedirektoratet om støtte til bygging av badstu 1946
I 1927 ikke fantes det ikke noe offentlig bad i Nissedal i Telemark. Tyve år senere, i 1946 søkte Tveitsund Vel i Nissedal, om støtte til bygging av badstu i bygda. Det hadde tydeligvis ikke skjedd så mye med badetilgangen siden 20-åra. Av ca 1100 innbyggere i bygda var det nå 8 familier som hadde privatbad foruten at 70 skoleelever hadde adgang til bad. For de øvrige var det 9 mils reise til nærmeste offentlige bad.
Vi har hundrevis av slike søknader og denne er på ingen måte spesiell i sin beskrivelse av bademulighetene på landsbygda for femti år siden.

Tegning av kombinert badstu og helsestasjon, Tuddal i Telemark 1947
Utbygging av lokale helsestasjoner med barnekontroll var høyt prioritert fra sentrale helsemyndigheter helt fra mellomkrigstiden. Det var viktig at badstuene ble bygget forsvarlig og det ble ofte sendt med tegninger når det ble søkt om støtte til bygging.

Tegningene og planene ble så vurdert av en arkitekt som fungerte som statens badstukonsulent.

Anbefaling fra distriktslegen til bygging av kombinert helsestasjon og badstu, Tuddal i Telemark 1947
Den lokale distriktslegen anbefalte søknaden og skriver: ”Med særlig interesse har jeg merket meg planen om å knytte en helsestasjon til dette badeanlegg, med arbeidsrom for lege, helsesøster under faste kontordage, kontrollstasjon etc. Dette er et tiltak som bør være et mønster for andre bygder i fylket og så vidt jeg kjenner til er Tuddal ennå alene om dette”. Han skriver videre at ”Tuddal er en typisk fjellbygd med liten økonomisk bæreevne, men med et våkent folkefærd som følger godt med i utviklingen på de forskjelligste områder. Et bad i en slik bygd har så vel den største helsemessige som kulturelle betydning”.

Brev 11. februar 1954 fra Fiskeridepartementet til Sosialdepartementet om Tegning av transportabel badstu til bruk under fisket med vedlagt brosjyre
Det ble arbeidet for å gi folk bademuligheter hvor de enn befant seg. Fiskeridepartementet så for seg transportable badstuer som en løsning av badeproblemer i fiskeværene. Andre så for seg at transportable badstuene kunne nyttes for tømmerhuggere i skogen og på annet anleggsarbeid.

Utover mot 1960-70-åra fikk stadig flere innlagt vann og egne bad. Dermed ble det også mindre behov for satsingen på badesaken og mange av de 6-700 lokale badstuene som var blitt etablert siden 1930-åra, ble etter hvert nedlagt. Det viste seg også at det var badekar og/eller dusj som ble det vanlige i private boliger mens badstuene ikke fikk den posisjonen de ivrigste forkjemperne hadde sett for seg.

Annonse for hjemmebadet ”Fontene”
På denne tiden ble det også lansert kreative løsninger på problem med mangel på innlagt vann, for eksempel hjemmebadet ”Fontene”. Kanskje noen kjenner denne løsningen igjen fra hytta i dag? I annonsen framgår også troen på badingens direkte helseeffekt ”idet man ved stadig bruk av ”Fontene” vil kunne undgå forkjølelsessykdommer”.



.