Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Midt i viraken og jubelen i maidagene 1945 var det mange som ikke helt kunne slippe jubelen løs. De hadde nære slektninger de ikke hadde hørt noe fra eller om, på lang tid. Postgangen hadde stoppet opp. Samtidig visste man om torpederinger og krigshandlinger, og mange måtte leve i spenning noen dager eller uker til før den endelige avklaringen kom.

En mors usikkerhet - "hvis vi bare fik et livstegn"

Bergen den 11-5-45

Kjæreste Erik

Nu er der omtrent 16 måneder siden vi hørte noget fra dig, og vi går i stadig spenning for aa høre, hvor du ble av. Jeg vet nok du ville skrive, hvis du kunne. I dag kom det første norske fly, vi sat kikkerten på, og di vinket med det norske flag, og vi var ikke sen til at vinke, med di små flag vi hadde i viduet. Tænk fred! For et under, efter 5 år tvang og elendighed, ikke så, at vi har lidt nogen spesiel overlast, men ærgrelsen over det vi måtte se og høre, og dertil knappe rasjoner, så sjønner du, det tok på, men nu er det Gudskelov over. Nu venter vi bare livstegn fra dig. Så skal vi vere fornøiet. I aften venter man, di norske og svenske politikorps til Bergen, vi må jo ha di grønne, en tid fremover til det kan bli avviklet, og de kan bli hjemsendt. Den 2den juni skal Dagmar gifte sig, di har veret forlovet i 4 år, og skal nu slå sine pjalter sammen, aa hvor vi ønsker at du kunne komme hjem, men det er vel helt udelukket, hvis vi bare fik et livstegn. Du må skrive så snart det er mulig. Du kan tro, at Heimefronten har greitt ut her, det var en fryd at se, hvordan di mødte frem, fuldt bevebnet, og så mange da, jeg havde aldrig tenkt at her hos os fantes et så sterkt hjemmevern, jamen, har de lurt herrefolket godt. Det fortjente de forresten for sit hovmod. Ja nu får vi skjikkelige aviser. Det er en fryd aa lese dem, og så kommer det vel lidt efter hvert det nødvendige. Bare nu krigen med Japan var slut, så verden kan puste frit, vi får håpe paa det. Vi har nylig hat brev fra Frithjof, der var alt i orden. Anna har veret i Norheimsund siden den bombekatastrofen som gjore skade på gamlehjemmet, hun skriver netop i dag hvordan di feiret freden, nu står det bare i gjen at høre fra Erik, skriver hun før kan hun ikke glæde sig, og det er sandt. Det hviler så tungt på os, alle, men vi er jo ikke allene som venter, hvem jeg snakker med, som har sjøfolk ute, så sier di, bare jeg får brev eller telegram, så kan glæde mig, og slik blir de nok for alle, som har nogen ute. Jeg snakket med tante Alma i dag. Di har ikke hørt noget fra David, di sidste 2 år synes jeg hun sa, di venter så. Ja vente og håpe. Det blir hvor lod, hvis vi ikke håpet ble vi nok fattige. Så må ha det godt da og skriv så snart du kan, mange kjærlige hilsener fra os alle

mor

Bergen den 28-5-45

Kjere Erik!

Tusin tak for telegrammet de var vidunderlig aa høre fra dig, jeg sendte et brev med din fætter Odd, han var her den 17de Mai med fly fra Skotland. Da far kom på flyplassen om formiddagen sto Einar Pedersen der med sin familie han var med samme flyet, han var finmekaniker og Odd var radiotelegrafist i selskapet, di skulle først over igjen og så skulle di til Sola og stasjoneres der. Knut Veiberg er komt fra England likeledes Reidar Henriksen. Kurt Veiberg kom fra Tyskland i dag og din fætter Asbjørn Sunsbak er komt til Sverrige efter et ophold på 3 år i Tyskland. Om di har hørt noget fra David, det vet jeg ikke endnu. Her er meget forandret her hjemme, siden du var i byen sist. Erna Mjelde er død og Ruht Albertsen er død. Anna er for tiden i Nordheimsun di bommet gamle sykehuset, så di måtte evakuere. Dagmar skal gifte sig den 9 juni, skjitt at du ikke var het. Hvorledes er det med dig forresten, har du helsen i behold, for en fortvilelsens tid, stakkars sjøfolk. Dere hadde nok ikke store sjanser til aa komme fra di djevlene. Jeg håper vi ser dig snart. Jeg synes at dere, som har veret så længe borte måtte bli avløst snart. I håp om snarlig gjensyn hilses du så meget fra alle sammen. Velkommen hjem.

Mor


Bakgrunnen for brevene

Erik Johan Davidsen (1909-1990) fra Bergen seilte ute under hele krigen. Han hadde gått gradene fra bunnen av - og skolene "i maskinen" helt til topps - lenge før krigen. Fra slutten av 1930-årene seilte han i Norske Amerikalinje (NAL). I 1938 var han maskinist om bord på M/S Oslofjord da kronprinsparet seilte med denne på sin Amerika-ferd.

22. juni 1940 var han 2. maskinist om bord på NAL's M/S Randsfjord da dette skipet ble torpedert sør av Irland. For seilingen på Nord-Atlanteren ble han tidlig tildelt Krigsmedaljen.

Etter en tid i London kom han om bord i Thor Dahls M/T Thorshavn og seilte med denne det meste av krigen mellom Persiske Gulf og USA, dog med et flere måneders sykehusopphold i Sør-Afrika p.g.a. malaria.

I hans etterlatenskaper finnes en konvolutt som har teksten "De siste brevene fra mor". Den inneholder blant annet brev fra moren skrevet mellom 11. mai og 9. august 1945. De to første hun skrev, tre dager etter fredsdagen, ble sendt ut i det store intet - til hennes kjære sønn som hun ikke hadde hørt fra på nesten halvannet år. På dette tidspunkt visste hun ikke en gang om han var i live. Den øvrige korrespondanse viser at moren på det tidspunkt hadde kreft - og var nærmere døden enn noen ante.

De to første brevene, som vi her gjengir, vil formidle så mye til en som kanskje finnes et sted der ute, samtidig som de bærer i seg uvissheten om denne personen i det hele tatt finnes. Gleden som brevene formidler, drepes nesten av uvissheten om mottakeren i det hele tatt er blant de levende. Men "håpets alt" skinner likevel gjennom - og vi får en åpenhjertig skildring av de første fredsdagene i mai 1945.

13. september 1945 døde moren av kreft uten å ha fått se igjen sin krigsseilende sønn. Han måtte jobbe seg hjemover for kr. 1,- per måned - og rakk derfor heller ikke begravelsen 21. september. Men i sitt private "arkiv" tok han godt vare på de siste brevene fra sin mor.

På dagen seks år etter torpederingen av M/S Randsfjord, 22. juni 1946, ble Erik Davidsen gift i Bergen. Siden virket han dels som maskinsjef og maskinist både i utenriks- og innenriksfart, dels som skipsinspektør - til han pensjonerte seg i 1973.



.