Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Tilbake i Norge, høsten 1910, går Leon til kongen, mens havforsker Bjørn Helland-Hansen, som er en av få som nå kjenner planen, drar til Polhøgda for å fortelle Nansen om de nye planene.

Samme ettermiddag, den 1. oktober, blir bomben sluppet for resten av verden. Kristiania-avisene trykker Amundsens erklæring på forsidene, men mottakelsen er lunken. Den nasjonale stolthet hos ”folk flest” lar seg ennå ikke vekke. Leon sporer også en viss misstemning blant bidragsyterne, men fryktet mest hva det norske Storting vil si. Man fører da ikke Stortinget bak lyset?

Amundsen har behov for å forklare. Men det er Leon som skriver til Irgens. Kanskje vil utenriksministeren forstå hvorfor alt måtte holdes hemmelig, og forsvare Amundsen i Stortinget? Leon forteller om pengespørsmålet. Etter Pearys og Cooks bedrifter ”slappedes Interessen for hans Foretagende … Kun én Udvei syntes ham aaben og den valgte han at gaa mod Sydpolen” . At han holdt det hemmelig, sier Leon, var frykten for å miste støttespillere.

Det kommer ingen interpellasjon i Stortinget om sydpolsferden, og i løpet av vinteren 1911 snur vinden for Roald Amundsen. ”Det nasjonale konkurranseinstinktet var endelig i ferd med å våkne”, skriver Tor Bomann-Larsen. Forestillingen om et kappløp mellom engelskmennene og nordmennene der nede i isødet beveger ”de store masser”. Når kampen så ender med norsk erobring og seier den 14. desember 1911, da var ”kuppet” for lengst tilgitt. Det norske flagg var plantet. Seieren var vår!

14 desember 1911 Seieren er vunnet. Det første hundespannet – ført av Oscar Wisting - er nådd frem til polpunktet. fotograf ukjent, UD, Avd. for presse, kultur og informasjon, UC, L0001

14 desember 1911 Seieren er vunnet. Det første hundespannet – ført av Oscar Wisting - er nådd frem til polpunktet. fotograf ukjent, UD, Avd. for presse, kultur og informasjon, UC, L0001



.