Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Det tyske angrepet kom uventet og rammet et uforberedt folk. Mange var innstilt på å kapitulere. Regjeringen valgte å kjempe om og på norsk jord før de reiste til London 7. juni.

Kongen og kronprinsen i Molde

Kongen og kronprinsen i Molde. PA-1209/Ud/73



Ved halv to-tiden om natten den 9. april 1940 var regjeringen Nygaardsvold samlet til krisemøte på Victoria Terrasse. Det var et ugjendrivelig faktum at Norge var angrepet av fremmede styrker. Det tyske angrepet kom helt overraskende på de fleste og landet var meget dårlig forberedt både militært og mentalt. Tidlig om morgenen ankom den tyske sendemannen Curt Bräuer og presenterte sitt ultimatum om full underkastelse. Regjeringen med utenriksministeren i spissen, avviste sendemannens krav. ”Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere”, svarte Bräuer. Gjensvaret lød: ”Vi bøyer oss ikke frivillig. Kampen er alt i gang.”

Det gjaldt nå å forhindre at sentrale styringpersoner kom i hendene på fienden. Allerede kl 7:00 om morgenen ble det satt opp ekstratog fra Oslo Østbanestasjon. Kongefamilie, regjering og stortingsrepresentanter ble fraktet ut av hovedstaden. Norge var i krig. Konge og regjering var på flukt. Det skulle ta fem lange og begivenhetsrike år før konge og regjering kunne vende tilbake til et fritt Norge. I mellomtiden ventet store utfordringer både for eksilregjering og hjemlige okkupasjonsstyresmakter.

Mens tyske tropper var i ferd med å erobre alle viktige kystbyer i Norge, forlot konge, kronprins, regjering og storting hovedstaden og ankom Hamar om formiddagen 9. april. Etter få timer ble det nødvendig å fortsette flukten videre, og neste stopp ble Elverum. Der overga Stortinget sin myndighet til regjeringen og oppløste seg selv. Så fortsatte konge, kronprins og regjering  flukten videre, nå til Nybergsund. Derfra ble det for andre gang gitt et kontant nei til okkupasjonsmakten som krevde regjeringens avgang og kongens godkjenning av Vidkun Quisling som statsminister. Etter dette unnslapp konge, kronprins og regjering med nød og neppe fiendens bombing. Under dramatisk flukt natten mellom 11. og 12. april ble følget splittet opp, noen kom til Lillehammer mens andre endte opp på Drevsjø. Derfra valgte kongefølge og statsministerfølge forskjellige fluktruter før de alle ble samlet igjen i Tromsø i begynnelsen av juni. Underveis ble regjeringen utvidet først med tre nye konsultative statsråder fra andre partier, deretter med ytterligere to. Og hele tiden, med fienden hakk i hæl, ble det holdt møter der det ble vurdert, diskutert og fattet vedtak med vidtrekkende betydning for folk og land. Den siste regjeringskonferansen på norsk jord ble avholdt i Tromsø 7. juni 1940. Regjeringen takket da ja til det britiske tilbudet om opphold i Storbritannia. Seinere samme dag befant konge, kronprins og de fleste regjeringsmedlemmer seg om bord i krysseren Devonshire på vei til England, til fem år i eksil. Norges lovlig valgte regjering var uten både territorium og administrativt apparat og hadde fem krevende og strevsomme år foran seg. Eksilregjeringens første konferanse i utlendighet ble avholdt i London 11. juni 1940, den siste 25. mai 1945.

Se bilder av eksilregjeringen

Se referater fra regjeringskonferanser fram til 7. juni 1940 (åpner i nytt vindu)



.