Prestens datter

Prestens datter i Tubenhein, var ung og munter i sinnet
var skjønn og som duen uskyldig og from
så mang en beiler til Tubenhein kom
og ønsket Rosette til kvinne

Nær landsbyen kneiser på høyden et slott, stolt utover dalen det skuer
det prunker av herlighets fulleste mål
dets murer som sølv, dets tak som stål
dets glass som brennspeilets luer

Der svæver en junker av Falkenstein, i ville og stormende gleder
mens jomfruens blikk står til slottets prakt
og hjertet til junkeren selv er vakt
han rider i glinsende kleder

Han skriver til henne på silkepapir, et brev med forgylte kanter
Og legger sitt billed så kjærlighetsfullt
innlagt med et hjerte med perler og gull
derhos en ring med di-manter

Lad friere komme til hest og til fots, og vende med kurven tilbake
forgod o Rosette til dem du er
den mektigste ridder jeg holder deg verd
for ham kan du passe som make

Jeg har etpar ord å tale med deg, dem må jeg deg hemmelig sige
og hemmelig høre din mening om dem
ved midnatt jeg er ikke langt fra ditt hjem
ei frygte du huldeste pige

I aften du lytter til fuglenes sang i haven bak blomstrende enge
og når du så hører ved midnattsstund
en nattergal fløyte og kalle sin hun
da lad meg ei vente forlenge

Han kommer innhyllet fra isse til fot, han kommer ved midnatsstunden
med sverd i belte og stav i hand
han sniker seg fram som en sovende ånd
og stiller med brødstumper hunden

Og da han var kommet hvor stevnet var satt, bak haven i blomstrende enge
med nattergalfløyten sin røst han opplot
den lyttende pike straks tegnet forstod
og akk hun tøvet ei lenge

Ved alt som er hellig han svor henne tro, med Gud og ved ridderlig ære
og alt hva hun bad og vegrede sig
han svor henne dyrt og høytidelig
det skal du ei angre du kjære

Han drog henne sakte til løvhytten hen, for kjærlighetsredet hun segnet
høyt bankende hjerte i svulmende barm
for vellystens ånde så het og varm
uskyldighets liljen bleknet

Ved høst da blomstrene visnet på eng, og Flora sitt tempel tillukket
blev piken så still og sørgmotig i sinn
og rosen blev sne på den innfaldne kinn
og øyets flamme seg slukket

Da vinteren kom og den isnende vinn, for vilt over stivnende bølge
blev smekre midje for bred og lang
og barmen ble yppig og kjolen trang
ei lenger hun kunne det dølge

Men presten en hissig og hårdhjertet mann, utbryter med sjeldende tunge
Hva! Tenker du alt på en vugge nu
vik skjøge fra mine øyne til du
har fått en mann til den unge

Og fatt i den bævendes flagrende hår, med ruskende never han griper
men hvinende slag av et knudret rør
den fine og snehvite hud han strøk
med hovne og blodige striper

Og kaster så ut ved hudfulde kvel i mørket den arme Rosette
barfot uten skjerm mot den isnende vind
til Falkenstein flyr hun med ravende trinn
sin elskede sin nød at berette

O ve deg at du meg til moder har gjort, førend du gjorde meg til make
ser her mine blødende lemmer se her
nu smerte og hån den belønning er
som gives den elskende svake

Og tårekvalt kaster hun seg til hans barm, og hulkende stammer sin klage
ved deg er jeg styrtet i jammer og spott
så gjør nu det onde du voldte meg godt
og gi meg min ære tilbake

Ei lille han svarte det gjør meg rett ondt, men jeg skal vel snakke med presten
slå deg for deg første til ro her hos meg
omhygglig pleie tilbyder jeg deg
så tales vi siden om resten

Nei her intet opphold ei rast eller ro, det gir meg ei æren tilbake
har engang du lovet meg troskap som brud
så kom nu for vitne, for prest og for Gud
ved altret din ed å gjentake

Ho, sådan jeg mente det ei lille narr, hvor kan du sådant begjære
jeg som er opprunden av adelig rot
og tok jeg en kone av borgerlig blod
min stamme jeg måtte vanære

Jeg holder deg hva jeg har lovd lille narr, min kjære du alltid skal blive
og hvis du min jeger vil have til mann
det ei på en medgift skal komme meg an
så kunne vi videre det drive

Skamløse forræder, hva byder du meg, deg himlens forbandelse ramme
vanærer som viv jeg dit adelsblod
elendige hvi var jeg da engang god
nok for din vanhellige flamme

Så gå da og få deg en adelig brud, men bladet seg reddsomt skal vende
Gud skuer og hører og dømmer oss vel
engang skal kanskje den laveste trell
din fornemme ekteseng skjende

Da niding føl hva uopprettelig tap, av lykke og ære betyder
da knus i mot muren din manneskall
og synk o djevel til djevlenes sal
hvor dødsrikets tanngnissel lyder

Så åpnet hun døren og styrtet seg ut, i uvær og nattlig mørke
og for så av sted over stubb og sten
over torner og is og med blodige ben
i avsindig fortvilelses styrke

Hvor hen o barmhjertige Gud o hvor hen, på jorden skal jeg nu meg vende
så ropende fløy hun fortvilet frem
og kom så til haven ved fedrenes hjem
sin kvalfulde vandring at ende

Hun kom til usalige løvhytte hen, der tumlet hun smertebedrøvet
da nærmet seg fødselen ve etter ve
belagt med et laken av fykende sne
hun strakte seg voldsomt på løvet

En gråtende dreng vred seg fra hennes skjød, under vill og usigelig smerte
og da hennes elskovsbarn var født
da rev hun av håret den gullnål rød
og jog den i drengens hjerte

Først da hun har fullbragt den blodige dåd, avsindighetens koglen seg ender
og angeren rakner så fæl og så sort
forbarmende Jesus hva har jeg da gjort
da vred hun de knakende hender

Og grov så i parken i stivnet jord, en grav med blodige negler
der hvile du arme i evig fred,
undraget spott og elendighet
meg ravne hakke på steile

I Tubenheins prestegårdhave hver natt, der høres en underlig spøken
det pusler og rasler så underlig
det stønner og flagrer og vegrer seg
som gripne duer mot høken

Ved haveparken en flamme rød, så sørgelig glimter og bæver
der er en plett hvor ei vokser strå
som duggen og regnet ei våt kan få
hvor vinden så underlig svæver

Fra høyden hvor steilen og hjulet stod, går klynkende såre bedrøvet
et gjenferd hver natt over fryktet veg
vil slukke flammen men kan det ei
og stønner og rasler i løvet