Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten
SAS, Pa 0003 – Ploug & Sundt, forsiden på bryllupsvise fra 1779, av O. Bagge.

SAS, Pa 0003 – Ploug & Sundt, forsiden på bryllupsvise fra 1779, av O. Bagge.

Under ordning av privatarkiv nr. 3 – Ploug & Sundt, dukket det opp en gammel, håndskrevet bryllupsvise. Denne visen er interessant av minst to grunner. For det første er visen skrevet til en av den tids mest kjente handelsmenn i byen og hans tilkommende frue. Dessuten er visen skrevet på dialekt.

Først litt om forfatteren. Det var trolig Ole Olsen Bagge. Han var i følge Stavanger borgerbok født i 1758. Videre forteller denne at han fikk borgerbrev i 1798, og da som ”skipper med en liden handel at drive” . (Kilde: Kielland, Axel 1935: s. 211.) Forsiden på visen forteller at den var skrevet i anledning bryllupet til Ole Smith Ploug og Hendricha von Frantzen som inngikk ekteskap i Stavanger den 23. november 1779.  I den anledning forfattet Ole Olsen Bagge en bryllupsvise som trolig ble framført i løpet av bryllupsfesten. Vi vet ikke om forfatteren var til stede i bryllupet, eller om visen var et bestillingsverk som ble fremført av andre. Stavanger borgerbok forteller også at Ole Olsen Bagge var gift to ganger. Begge gangene giftet han seg med en kvinne fra Håland prestegjeld, nå Sola prestegjeld.

 

SAS, Pa 0003 – Ploug & Sundt, bryllupsvise fra 1779, av O. Bagge.

SAS, Pa 0003 – Ploug & Sundt, bryllupsvise fra 1779, av O. Bagge.

Selve bryllupsvisen består av to håndskrevne sider på rim. Det som særpreger denne mer enn 230 år gamle visen, er at den ble skrevet på dialekt. Så langt vi kjenner til, finnes det ikke mange viser av denne typen som er bevart her i dette området. Forfatteren var trolig en relativt ”vanlig” ung mann som tok utgangspunkt i en oppdiktet, dagligdags hendelse for å fortelle om bryllupet og paret som giftet seg. Det gjorde han ved å gjenfortelle møtet mellom to bønder som møttes på veien. Den ene kom fra byen med nyhetene. Den andre bonden var på vei til byen, og han var svært interessert i å høre hva som foregikk. Det er denne samtalen mellom de to bøndene som gjengis på dialekt.

Vi finner sjelden at dialekt er brukt i det eldre skriftlige, arkivmaterialet. I dette materialet særpreges skrivemåten av lange og tunge setninger, og ofte med flere innskutte bisetninger. I rettsreferater i tingbøkene, eller i skylddelinger i pantebøkene, finner vi noen ganger ord og utrykk på dialekt. Disse dialektordene ble som regel brukt for å gjengi et vitneutsagn, eller for å sette ord på noe som var svært spesielt eller helt konkret, og som skriveren ikke hadde andre ord for.

Selv i dag vil de fleste lesere kjenne igjen og forstå mange av ordene og uttrykkene som er brukt i visen. I den vanlige Stavanger-dialekten bruker vi ikke så mange av disse ordene og uttrykkene i vår dagligtale. Men jo lenger sør på Jæren vi kommer, vil vi også i dag kunne høre en god del av de samme ordene og uttrykkene, spesielt blant den eldre delen av befolkningen. Visens forfatter, Ole Olsen Bagge, var som nevnt gift med en kvinne fra Sola i begge ekteskapene. Da er det ikke urimelig å tro at forfatteren skrev visen på den dialekten han og familien snakket selv. Kanskje har han spedd på med noen litt mer ”jærske” ord og uttrykk for å få rimet til å stemme underveis. Men uansett er det vanskelig å si noe helt konkret om denne dialekten i dag, siden det ikke finnes muntlige kilder fra denne tiden.

Ser vi litt nærmere på selve visen, starter den med disse to bøndene som møtes og hilser hverandre på veien. Gjennom dette møtet får vi høre om bryllupet, som både kunne høres og ses inne i byen. Det var høy musikk ”for di speltte paa Giia paa Fioel og Bass saa Huussen di ville rævna” , i tillegg til ”dondring, afskytting og skrald” , og båtene i havna var pyntet med flagg. Videre fortelles det også hvem som gifter seg, og vi får inntrykk av at det ikke var noen hvem som helst, noe også innførselen i kirkeboka for Domkirken indikerer. Kirkeboka forteller både at vielsen skjedde på en tirsdag, og at paret ble viet hjemme i huset. Vanligvis foregikk vielsene etter søndagens gudstjenester, men da var ofte resten av menigheten også der, i alle fall de som ville. Det var ikke alle som ønsket å ha så mye publikum til stede, og av den grunn var det ikke uvanlig at de som hadde råd, heller betalte litt ekstra for å få presten til å forestå vielsen i hjemmet, uten nysgjerrige tilskuere til stede.

Bonden som er på vei til byen, beklager seg over at han ikke har noe med seg som han kunne gi i ”foræring”. Et godt stykke smør nevnes som ett av eksemplene. Videre skryter bøndene av ”Krambuen dar siaa Plouen” . Han hadde alltid gode varer, det hadde i alle fall den ene av bøndene erfart. Den andre blir utålmodig og vil skynde seg innover til byen og se hva som skjer med egne øyne. Han vil selv se festen, dansen, maten og drikken og ta del i leken, hvis han kan. Men han er også opptatt av å se om det blir gitt noe i ”Skaala” . Det var den tids bryllupspresanger som ble gitt i ”skålen”, i form av rene penger. Til slutt i visen ønskes paret til lykke i handelen, og med forhåpninger om at de må ansette en amme om et års tid! Det var nemlig relativt vanlig i velstående familier, særlig i byene, å ansette ammer.  




.