Gjennom forvaltningen av et sentralkartotek for den offentlige lege- og helsekontroll av sjømenn, var Legekontoret for sjømenn i Oslo tillagt en nasjonal oppgave som medisinsk kontrollorgan for sjøfartsmyndighetene og sjømannsformidlingen. Ved legekontoret kunne sjømenn kjennes udyktige av helseomsyn, liksom de av tilsynsnemnda ved sjømannskontorene kunne nektes hyre av disiplinære grunner. I kontrolløyemed kom begge typer saker med i Arbeidsdirektoratets seriekortsystem (rosa og gule kort) med sirkulasjon blant sjømannskontorene m.fl.

Disiplinærsakene og seriekortene for begge typer saker vil være å finne i arkivene etter sjømannskontorene og kontoret for sjømannsformidling i Arbeidsdirektoratet. Adskilt fra disse er holdt saksmappene i helsesaker, dvs. legejournalene, som er blitt arkivert ved Legekontoret for sjømenn i Oslo.

Legeundersøkelser etter sjødyktighetsloven


Bestemmelser om legeundersøkelse av sjøfolk har vært inntatt i lov om statskontroll med skips sjødyktighet av 09.06.1903 (sjødyktighetsloven).[1]  Det ble stilt krav til påmønstrende dekksmannskap at enhver skulle "godtgjøre ved Vidnesbyrd fra examineret Læge" at han kunne skjelne de påbudte farver for signallanterner, og at han forøvrig ikke led av noen betydelig mangel ved synsevnen eller hørselen (§ 84). Farvesansen skulle i henhold til veiledning av 22.05.1906 prøves i fullt dagslys etter metoder enten av Holmgreen, Bull eller Daae.

Den enkelte sjømann måtte videre skaffe helbredsattest fra "examineret Læge" om at han ikke led av noen ondartet smittsom sykdom, bl.a. tuberkulose, tyfoidfeber, dysenteri, kopper, skarlagensfeber, difteri samt venereiske sykdommer (§ 85). Kravet om at legeattesten burde være utferdiget i løpet av de siste 12 måneder, ble i 1909 endret til 14 dager før påmønstring. Bestemmelsene om legeundersøkelse av sjømenns farvesans, syn, hørsel og sunnhetstilstand ble skjerpet gjennom lovendring 24.06.1927 og nye forskrifter ved kgl. res. 26.08. s.å. Det ble fastsatt at vitnesbyrd om farvesans bare kunne godtas fra leger, som hadde fått bemyndigelse av Medisinalstyret på grunnlag av attest fra universitetslæreren i øyensykdommer eller fra en appellege for sikkerhetstjenesten. Erklæring om alminnelig synsevne samt hørsel kunne godtas fra enhver praktiserende lege, men det var bare bedømmelsen av farvesynsprøven som kunne innankes for en spesialkyndig appellege med to vitner.

Om legeattesten som vedrørte de smittsomme sykdommer ble det presisert i forskriftene at den skulle utferdiges "efter en av lægen foretatt personlig undersøkelse i den utstrekning, som han i hvert enkelt tilfelle måtte finne nødvendig". Ved endringslov av 09.06.1939 og forskrifter gitt ved kgl. res. 05.01.1940 ble den norske ordningen med tvungen legeundersøkelse i alt vesentlig bragt på linje med internasjonale konvensjoner. Legeattest måtte nå være utferdiget i løpet av de siste tre måneder før tjenesten ble tiltrådt. Den som var under 18 år måtte dessuten kunne fremvise legeattest på at han var skikket for det arbeid han var antatt til. I sjømannsloven av 1923, som var en sentral vernelov for sjømenn som yrkesutøvere, fantes imidlertid en bestemmelse om legeundersøkelse av sjøfolk som eksisterte ved siden av sjødyktighetslovens bestemmelser. Ifølge denne var enhver av mannskapet pliktig til å la seg undersøke av lege når skipsføreren forlangte det, dog uten utgift for sjømannen. Dette var de lovbestemmelser som måtte tas i betraktning når en spesiell legeordning skulle etableres.

Skuld-ordningen


Et behov for å få legeundersøkelsene ved påmønstring utvidet utover det som var bestemt ved sjødyktighetsloven, ble søkt imøtekommet gjennom den private Skuld-ordningen.[2]  Den var en avtale mellom rederiene og Assuranceforeningen Skuld hvor det inngikk bestemmelser om at de mannskaper som forsikringen omfattet – det var praktisk talt samtlige rederier i landet eller litt mindre enn 2/3 av sjøfolkene – skulle underkaste seg legeundersøkelse ved påmønstring.

Skuld-ordningen ble satt ut i livet 10.06.1938 og sto ved lag frem til forskriftsendringene i 1953. Den var kommet i stand etter omfattende rådføring med professor dr.med. Th. Frølich og samarbeid med medisinaldirektør N. Heitman, stadsfysikus A. Diesen og sjøfartsdirektør E. Bryn. Spørsmålet om en en utvidet legekontroll ved påmønstring var også blitt forelagt og godkjent av sjøfolkenes og befalets organisasjoner. Den legeundersøkelse som mannskapene her måtte gjennomgå var betydelig mer inngående og tidkrevende enn det sjødyktighetsloven la opp til. Legeundersøkelsen etter Skulds instruks tok sikte på en generell medisinsk bedømmelse av mannskapene. På grunnlag av denne ble det søkt å utelukke personer som ikke var fysisk skikket for sjøtjeneste. De viktigste kassasjonsgrunner ved første gangs påmønstring var anvist i en særskilt oppgave som var godkjent av Medisinaldirektøren. Skuld benyttet egne tillitsleger – autorisert av Helsedirektøren -  i de viktigste havnebyene. En hovedlege satt på legekontoret i Oslo med oppsyn og ansvar for hele legeordningen og rapportsystemet. Ved oppstarten var det vel 200 tillitsleger.

For at Skuld-ordningen skulle kunne virke etter sin hensikt trengtes det et effektivt rapportsystem.[3]  Dette gikk i hovedtrekk ut på at tillitslegen etter endt undersøkelse skulle innsende det utfylte undersøkelsesskjema til Skulds hovedlege innen 8 dager. Hovedlegen overførte skjemaets innhold på et separat kort i et sentralkartotek, dvs. helseregisteret, før skjemaet ble returnert tillitslegen for arkivering. Mulige kassasjoner, observasjoner og godkjennelser av tidligere kasserte ble omgående meddelt samtlige tillitsleger på bestemte kort som av tillitslegen ble anbragt i alfabetisk orden i spesielle kartotekskuffer. Rapportsystemet medførte et betydelig kontormessig arbeide for hovedlegen, som minst en gang om uken både mottok undersøkelsesskjemaer og sendte ut meldinger.

Skuld-ordningen resulterte i at det pr. 01.01.1950 var undersøkt 70 199 sjøfolk, endel flere ganger, slik at det ialt var foretatt 119 860 undersøkelser. Av disse refererte rundt 2/3 seg til undersøkelser utenfor Oslo. Av de nevnte 70199 var 2122 blitt kassert og 452 notert for observasjon, herav gjaldt 343 kassasjoner eller observasjoner for tuberkulose og 228 for fordøyelseslidelser. Om helseregisteret uttalte direktør E. Poulsson i Skuld at ”Såvidt jeg vet foreligger her ikke samlet i noe annet land et tilsvarende oversiktlig materiell for sjøfolkenes vedkommende. Jeg tror også å kunne si, at vårt land – takket være Skuld – ble det første som gjennom betryggende legeundersøkelser søkte å tilveiebringe en virkelig oversikt over helseforholdene i Handelsmarinen” . Han opplyste videre om at det også i Sverige i 1946 ble etablert en legeordning alt vesentlig etter mønster av Skuld.[4]    

Skulds helseregister


Skulds legeordning opphørte formelt fra 01.01.1953 på grunn av den forestående innføring av en ny ordning for legeundersøkelser av sjømenn. Med denne for øyet fant både sjøfartsavdelingen i Industridepartementet og hygienekontoret i Helsedirektoratet at det ville være av betydelig interesse for det offentlige å få stillet til disposisjon de legeopplysniger som forelå i Skulds kartotek over sjøfolk.

Helsekortene ville ellers bli tilintetgjort av Skuld. Skulds tilbud om å overlate det offentlige hele helseregisteret var kr. 50 000, eventuelt kr. 10 000 for bare kortene uten de kostbare arkivskapene. Da det på Sosialdepartementets og Industridepartementets budsjetter imidlertid ikke var noen bevilgning som kunne nyttes til innkjøp, godtok Skuld å overføre det uten vederlag. Skulds helseregister besto av cirka 90 000 kort for perioden 1938-1952. Av disse var 67 275 kort arkivert i 46 stålskap à 16 skuffer og 23 skap à 7 skuffer (Remington Rand skap). Omlag 18 000 kort var arkivert i treskap med 30 skuffer. Resten av kortene var satt bort i et fjernarkiv i pakker. I henhold til et notat 07.02.1953 i forbindelse med besiktigelse av helseregisteret, utarbeidet av registerføreren i Sentralregisteret for sjømenn i sjøfartsavdelingen, ble det ansett for en mulighet at ikke alle kort var like aktuelle.[5]  

Sentralregisteret hadde planlagt å fjerne fra sitt hovedregister kort for døde, pensjonister og sjømenn som ikke hadde seilt i den senere tiden. Det var derfor tenkelig at en del av kortene i helseregisteret kunne overføres til et fjernarkiv. Hvis dette lot seg gjøre, ville det trolig ikke bli behov for samtlige stålskap, kanskje bare en del av helseregisteret. Ved avhentingen hos Skuld fredag 27.02.1953 var kortene ikke pakket inn, men kun slått en strikk om i passende bunker. På kontoret i Sentralregisteret for sjømenn i Kirkegaten 14–18 ble de beroende i påvente av nærmere beskjed.[6]  Høyst sannsynlig ble helseregistermaterialet overført til lokalene til Legekontoret for sjømenn i forbindelse med opprettelsen av dette på nyåret 1954.[7]

Helse- og hyrekontroll av sjømenn under og etter krigen


Det offentliges kontroll med sjømenns helsetilstand var basert på at utmønstringen normalt fant sted hjemmefra. Før krigen var det sannsynlig at en sjømann med ikke altfor lange mellomrom ville komme under norsk legekontroll. Under krigen ble dette forholdet helt forrykket ved at de fleste sjømenn ved tidspunktet for okkupasjonen befant seg utenfor landets grenser. På grunn av vanskelighetene med hjemsendelse av syke sjømenn ble det bygget opp en omfattende helsetjeneste med legekontorer i de viktigste havnebyene i England, New York, Halifax og flere andre havnebyer.

Landet hadde under krigen 25–30000 uteseilende; bare ved legekontoret i New York ble det undersøkt mer enn 20 000 sjømenn. Materialet fra undersøkelsene viste at helsetilstanden blant sjømenn var langt dårligere enn tidligere antatt, selv når det ble tatt i betraktning de spesielle påkjenninger som krigen medførte. Den vedvarte også etter krigen – og kunne måles i de cirka 5000 sykesaker som i budsjettåret 1945/46 ble innsendt til Handelsdepartementet; men antallet syketilfeller lå atskillig høyere. Mest nedslående var erfaringene som ble gjort med 668 sjømenn som i september 1945 kom til New York som avløsningsmannskaper. Kontrollundersøkelsen der viste at omtrent 7 prosent allerede før utsendelsen fra Norge burde ha vært kjent udyktig til sjøtjeneste; samtlige hadde gjennomgått vanlig legekontroll hjemme. Tilsvarende erfaringer var gjort med pool-ordningen i London.[8]  I h.h.t. forskriftene i pool-ordningen som regulerte sjømennenes arbeidsplikter og rettigheter, gitt ved kgl .res. 05.02.1943, var det en absolutt forutsetning for å kunne opptas i poolen at sjømannen var fullt arbeidsdyktig og kunne fremlegge legeattest for det.[9]

Etter frigjøringen ble det ved provisorisk anordning av 18.05.1945 trukket opp nye  retningslinjer for forhyringen av sjømenn. Det ble opprettet et Samordningskontor, under Samordningsnemnda, som sentralorgan for all av- og påmønstring. Dette virket frem til det ved lov om tiltak for å fremme sysselsetting av 01.07.1947 (sysselsetttingsloven) ble innført tvungen formidling og forhyring av sjømenn - som skulle administreres gjennom et kontor for sjømannsformidling i Arbeidsdirektoratet og sjømannskontorene lokalt.

Disiplinærsaker skulle behandles av tilsynsnemndene ved sjømannskontorene; ankeinstans var Sjømannsnemnda i Arbeidsdirektoratet. Kontrollen av sjømenn som var nektet forhyring av disiplinære grunner eller som var stoppet av helseomsyn, startet opp under krigen ved at pool-styrene førte disse opp på lister, såkalte Nortrashiplister, som ble sendt rundt til forhyringsinstansene. En ordning med utsendelse av kontrollister og endringsmeldinger ble videreført av Handelsdepartementet/Industridepartementet, og i enda fastere former av Arbeidsdirektoratet, inntil den i 1953 ble skiftet ut med et system med individuelle meldinger (ferdigskrevne kort).[10]

Skjerpede lovbestemte krav om tvungen legeundersøkelse


Ved en endring i sjømannsloven 08.07.1949 ble bestemmelsene om legeundersøkelse av sjømenn overført fra sjødyktighetslovens §§ 84 og 85 til sjømannslovens § 26 - hvor de naturligst hørte hjemme. Det ble forutsatt at utgiftene ved legeundersøkelser skulle bæres av skipets reder med mindre Kongen bestemte noe annet. Forskriftene, fastsatt ved kgl. res. 22.09.1950, trådte imidlertid ikke i kraft.

Helsedirektoratet og Industridepartementet hadde under utarbeidelsen av de nærmere instrukser og veiledninger funnet det nødvendig å foreta visse endringer, som førte til at helt nye forskrifter om legeundersøkelse av sjømenn først ble fastsatt ved kgl.res. 02.10.1953. Disse var foruten å være utarbeidet på grunnlag av erfaringene med mannskapenes helsesituasjon både under og umiddelbart etter okkupasjonen, utformet i tråd med de skjerpede krav om tvungen legeundersøkelse av påmønstrende mannskap som var blitt vedtatt på Den internasjonale arbeidskonferanse i Seattle i juni 1946 (Seattlekonvensjonen).[11]  Prinsippene som var fastsatt i konvensjonen, hadde også fått tilslutning av et utvalg oppnevnt av Helsedirektoratet for å komme med forslag til en nyordning som sikret forsvarlig undersøkelse av og kontroll med alle skipsmannskaper som mønstret på.

I innstillingen som forelå i juni 1947, gikk utvalgets flertall inn for å opprette offentlige legekontorer for sjømenn som skulle sortere under Helsedirektoratet, og forutsatte samtidig at undersøkelsesresultatene skulle arkiveres på et sentralt sted.[12]  I mindretallsinnstillingen, med Skibsfartens Arbeidsgiverforening og direktør E. Poulsson i Assuranceforeningen Skuld, ble det foreslått å bygge videre på Skuld-ordningen, i første rekke på grunn av de utgifter som ellers unødvendig ville bli ført over på Staten. Helsedirektøren var enig med flertallet i at ”legeundersøkelse bør foretas av dertil antatte leger og hvor forholdene tilsier det ved egne dertil legekontorer” .

Skuld-ordningen som i sin tid hadde representert et fremskritt i forhold til sjødyktighetslovens begrensete legeundersøkelser, tilfredsstilte ikke lenger de krav som Sosialdepartementet satte m.h.t. legeundersøkelsenes nøyaktighet m.v. Stor betydning var også lenge knyttet til Sosialdepartementets forestående ratifikasjon av Seattlekonvensjonen, som innebar at hverken rederne eller sjømennenes organisasjoner kunne ha noen direkte befatning med administrasjonen av legekontorene. Hovedmålene under arbeidet med de nye forskriftene, hadde vært å sørge for og treffe tiltak som etablerte betryggende organer for legeundersøkelsen og kontroll med at denne ble foretatt på en tilfredsstillende måte. Samtidig hadde det vært av avgjørende betydning å hjemle bestemmelser om koordinering av resultatene av de forskjellige undersøkelser. Trygdekassen for sjømenn hadde lenge vært utpekt som en aktuell sentralinstans for legeundersøkelsene, inntil det omsider ble avklart at sentralkartoteket burde ledes av en lege på grunn av det sterke behov for veiledning av de leger som skulle foreta undersøkelsene.

Dette stemte med Skulds erfaringer – og med Skuld-ordningen som forbilde ble det bestemt å legge føringen av sentralkartoteket til det første legekontoret for sjømenn som skulle etableres i Oslo. Det var naturlig at legekontorene, etterhvert som de ble opprettet, ble knyttet til sjømannskontorene. Ved samvirke mellom legekontorene og arbeidsformidlingens øvrige organer ville det etterhvert bli mulig å kartlegge en vesentlig del av helsetilstanden til den norske sjømannsstand. For Arbeidsdirektoratet ville en slik ordning utgjøre en viktig forutsetning for å gjennomføre en effektiv kontroll med forhyringen. Forøvrig ville legekontorordningen inngå som et virksomt ledd i det offentliges forebyggende arbeid for folkehelsen.[13]
 

Hjemmel for autoriserte sjømannsleger og legekontor


Etter sjømannsloven § 26 og dens nye forskrifter som trådte i kraft 01.01.1954, skulle det finne sted en langt mer grundig legekontroll enn tidligere. Den skulle nå omfatte en inngående klinisk undersøkelse og psykiatrisk vurdering - og ikke bare en undersøkelse av sjømannens syn, hørsel, farvesans og om han led av noen smittsom sykdom.

Ifølge forskriftenes § 6, måtte  gyldig helseerklæring og erklæring om syn, hørsel og farvesans være utstedt av leger godkjent av Helsedirektøren. Industridepartementet kunne videre bestemme at undersøkelsen skulle foretas ved et bestemt legekontor som var godkjent av Helsedirektoratet. I utlandet måtte legeerklæring være utstedt av lege ved norsk helsekontor eller lege som var godtatt av norsk konsulat; en egen fortegnelse over leger m.fl. i utlandet ble utgitt. En avgjørende bestemmelse i kontrolløyemed var at de sjømannsleger eller legekontor som legeundersøkelsene ble kanalisert til, ikke måtte stå i noe tjeneste - eller avhengighetsforhold til noen reder eller reder- eller sjømannsorganisasjon (§ 11). De administrative retningslinjer som ble gitt, fastsatte at legene om det ble krevet skulle sende innberetning om undersøkelsene til departementet og sjømannskontorene. Helsedirektøren skulle i samråd med departementet treffe nærmere bestemmelser om hvilke rapporter og meldinger – i forbindelse med registreringen i Sentralregisteret for sjømenn, sjømannskontorene og Arbeidsdirektoratet - som legene ellers skulle avgi (§ 9).

Ved en endring av sjømannsloven 04.07.1958, ble Kongen i dens § 26, tredje ledd, gitt utvidete fullmakter til å gi forskrifter om gjennomføring av bestemmelsene om legundersøkelse og om hvem som skulle kunne utferdige legeattester m.v. Etter § 26, fjerde ledd, kunne samme bestemme at det kunne anordnes egne kontorer til å utføre legeundersøkelser av sjømenn og også andre gjøremål som hadde sammenheng med sjømenns helse- og sunnhetsforhold. Ved kgl.res. 05.07.1963 ble Direktoratet for sjømenn bemyndiget til å gi forskrifter og treffe bestemmelser etter sjømannslovens § 26, tredje ledd. Sosialdepartementet på sin side ble ved kgl.res. 26.04.1963 gitt bemyndigelse til å treffe bestemmelser om anordning av egne legekontorer for sjømenn, drift m.v. etter § 26, fjerde og femte ledd. Utgifter i forbindelse med opprettelse og drift skulle i den utstrekning disse ikke ble bevilget av Stortinget, bæres av rederne. 

Sentralregisteret for sjømenn


Legekontorene for sjømenn fikk som helsefaglig kontrollorgan funksjoner både i forhold til mønstringsvesenet underlagt Direktoratet for sjømenn og sjømannsformidlingen i Arbeidsdirektoratet under Kommunal- og arbeidsdepartementet. Saker som vedrørte sjømenn ble etter krigen behandlet i sjøfartsavdelingen i Handels- og industridepartementet – fra 1947 Industridepartementet og etter 1955 Handelsdepartementet.

De fleste av disse saksområdene, deriblant mønstringsvesenet og sjømannsregistreringen i Sentralregisteret for sjømenn, ble i 1962 overført til det nyopprettede Direktoratet for sjømenn. Da tvungen formidling og forhyring av sjøfolk ble innført ved sysselsettingsloven av 1947, ble imidlertid dette saksområdet lagt til 6.kontor, kontoret for sjømannsformidling i Arbeidsdirektoratet. Sjømannskontorene, som ble opprettet fra 01.07.1948, var som en del av arbeidsmarkedsetaten underlagt Arbeidsdirektoratet, mens de gjennom hovedtyngden av arbeidsoppgavene som vedrørte mønstringen og registreringen  av sjømenn var faglig underlagt Direktoratet for sjømenn. De lokale sjømannsregistrene som sjømannskontorene i h.h.t. sysselsettingsloven skulle føre - til hjelp ved arbeidsformidling, forhyring og andre gjøremål i forbindelse med sjømannsyrket – ble knyttet til Sentralregisteret for sjømenn.

Etter opprettelsen av Legekontoret for sjømenn i Oslo i 1954, ble Sentralregisteret for sjømenn høsten s.å. pålagt å gi meldinger til Arbeidsdirektoratet, Legekontoret for sjømenn og Handelsdepartementets sjøfartsavdeling om sjømenn som påmønstret etter at de var nektet forhyring. Ved Sentralregisteret ble det i den forbindelse etablert et eget kortregister over utelukkede ved siden av at hovedkortene var merket. Ajoùrføring ble foretatt på grunnlag av meldinger fra Arbeidsdirektoratet. Ved legekassasjon ble kort merket med blyant på linjen for neste mønstring med forkortelsen NL; opplysning om sykeavmønstring ble notert med forkortelsen sh (sykehyre).[14]  

Nektelseskartoteket i Arbeidsdirektoratet


Det historiske forløp til nektelseskartoteket i Arbeidsdirektoratet var i hovedtrekk, at det etter 1945 straks hadde vist seg å være et behov for en offentlig sentralinstans som kunne ta imot rapporter og meldinger om sjømenn som måtte anses helsemessig uskikket til sjømannsyrket - og som kunne gi meldinger til hyre- og mønstringskontorene om slike tilfeller.

Samordningskontoret, som etter krigen var et sentralorgan for sjømannsformidlingen, hadde ikke kunnet forhindre at kasserte sjømenn mønstret ut sålenge kontoret ikke fikk meldinger om dette. Det kom derfor i stand en ordning med helsekontorene i utlandet hvor disse sendte Samordningskontoret gjenparter av de meldinger som gikk til Trygdekassen og Helsedirektoratet vedrørende hjemsendte sjøfolk. I tilfeller hvor en fant at det var grunn til å forhindre at de sjømenn som var omhandlet i rapporten ble utmønstret på ny, sendte Samordningskontoret melding til hyre- og mønstringskontorene om at hyre ikke måtte tilvises.

En ordning med utsendelse av kontrollister over både dem som var hyrenektede og kjent udyktige av helseomsyn fortsatte etterat den midlertidige forhyringsordningen ble opphevet og sjømannsformidlingen lagt under Arbeidsdirektoratet i 1947. Den ble utvidet ved at også sjømannskontorene etterhvert som de ble opprettet ble pålagt å sende Arbeidsdirektoratet meldinger over hyrenektede. De som var kjent udyktige av helseomsyn skulle henvises til Arbeidsdirektoratet hvis det ble lagt frem legeattest og søkt om ny hyre, ellers kunne vedkommendes navn bli stående i kontrollisten. Systemet med kontrollister fungerte ikke helt ut tilfredsstillende, og direktoratet innførte derfor høsten 1953 en ordning med utsendelse til sjømannskontorene m.fl. av individuelle kort - seriekort – som i første omgang bare omfattet hyrenektede.[15]  Det var da ennå ikke avklart hvorledes kjennelser fra det kommende Legekontoret for sjømenn i Oslo skulle distribueres.

Sjømannsnemnda i Arbeidsdirektoratet hadde 31.01.1951 fattet vedtak om at det burde etableres et sentralkartotek for sjømenn som av helseomsyn var erklært udyktige til å seile, og at det videre burde etableres en rapportordning mellom sentralkartoteket, sjømannsformidlingen og kontrollegene. Kartotekets omfang og den praktiske gjennomføring av ordningen skulle drøftes av impliserte institusjoner.[16]  Da det ble valgt å henlegge sentralkartoteket til det planlagte Legekontoret for sjømenn i Oslo, kom dette ved opprettelsen i februar 1954 sammen med andre godkjente sjømannsleger som forutsatt umiddelbart med i Arbeidsdirektoratets seriekortsystem.[17]  Det gikk ut på at direktoratet skulle sende ut meldinger i form av rosa seriekort til legekontorene for sjømenn og sjømannskontorene m.fl. om alle, som av tilsynsnemnda ved sjømannskontorene var nektet hyre av disiplinære grunner eller som av legekontoret var kjent udyktig av helsemessige omsyn. For utenlandske sjømenn skulle det utferdiges gule seriekort. Arbeidsdirektoratet skulle også sende ut jevnlige meldinger om endringer i nektelses- og udyktighetsforhold, slik at sjømannskontorene ble i stand til å ajoùrføre de lokale nektelseskartotekene i samsvar med direktoratets egne nektelses- og anmerkningskartotek og nektelseskartotek med rosa og gule seriekort.[18]  

Opprettelsen av Legekontoret for sjømenn i Oslo


I et rundskriv til sine ærede legekolleger 17.12.1953 kom helsedirektør Karl Evang med programerklæring om at "ca. 1 % av den norske befolkning har sitt arbeide ombord i vår handelsflåte. Det er Regjeringens ønske at denne betydelige yrkesgruppe såvidt mulig må få det samme medisinske og hygieniske tilsyn som den fastboende norske befolkning, og blir sikret de samme muligheter for behandling ved sykdom. De nye bestemmelser tar derfor sikte på å gjennomføre en regelmessig helsekontroll av alle norske sjøfolk, . . . . . . Jeg vil være meget takknemlig over Deres bistand til en vellykket gjennomføring av helsetjenesten for norske sjøfolk, og vil sette stor pris på å høre om Deres erfaringer i dette arbeid og å motta de råd De kan g i".[19]

Landets første legekontor for sjømenn - Legekontoret for sjømenn i Oslo - ble opprettet 17.12.1953 som en selvstendig institusjon av Industridepartementet sammen med Helsedirektoratet, Norsk Sjømannsforbund og Skibsfartens Arbeidsgiverforening, og trådte i virksomhet 01.02.1954.[20]  Det fikk lokaler i Sjømennenes Hus, Grev Wedels plass 7, hvor også Sjømannskontoret i Oslo holdt til. Legekontorets formål var å foreta de lovpålagte legeundersøkelser i Oslo-området. Kontoret skulle dessuten tjene som sentralkontor for den offentlige lege- og helsekontroll av sjømenn i den norske handelsflåte – og i den forbindelse forestå føringen av et sentralt kartotek. Det ble tillagt funksjon som sakkyndig rådgiver for forvaltningen og sjøfartsorganisasjonene i spørsmål om sjømenns helse.

Kontoret stod under tilsyn av et styre på fire med representanter for den offentlige sjøfartsadministrasjon og helsevesenet samt av en representant for rederne og en for sjømennene. Denne løsningen var valgt på bakgrunn av Seattle-konvensjonens vilkår om at verken reder- eller sjømannsorganisasjonene kunne ha noen direkte befatning med administrasjonen av slike kontorer. Ifølge Helsedirektoratets brev av 30.04.1953 til Industridepartementet måtte det derfor ”antas å være klart at et legekontor av den type som her omtales, må drives i offentlig regi og være ansvarlig alene overfor en offentlig instans”.[21]  Styret ansatte som kontorets første sjefslege, dr. Ole W. Tenfjord ved Norwegian Public Health Service i London, med etterhvert to faste og to deltidsleger under seg. I henhold til sjømannslovens § 26 var kontorets økonomiske fundament de mønstringsgebyrer som rederne betalte for mønstringsundersøkelsene. Det skulle dekke utgiftene til alt arbeidet, inklusiv det sosialmedisinske. Selvom kontoret ikke hadde statsstøtte ble de faste stillingene, p.g.a. de sterke samfunnsinteresser, innmeldt i Statens pensjonskasse.[22]  Skibsfartens Arbeidsgiverforening utredet engangsutgiftene ved opprettelsen av kontoret.

Arbeidsmengden var den første tiden jevnt tiltagende. I 1955 utgjorde antall besøkende for registrerings- og mønstringsundersøkelser samt andre undersøkelser tilsammen 14 315 mot 10 970 i 1954 (11 måneder); mønstringsundersøkelsene alene utgjorde 12 125. Samme året ble det fx foretatt 13 457 påmønstringer ved Sjømannskontoret i Oslo. I 1960, da det ble foretatt 15 100 mønstringer ved sjømannskontoret, utstedte dette 12 700 legerekvisisjoner til legekontoret. Det inngikk i 1954 1320 sykesaker til sentralkartoteket, hvorav 520 var udyktighets- eller begrensningssaker. Forhyringsmyndighetene ble i 1955 videre underrettet om 264 sjømenn som av helsemessige grunner, hvorav over halvparten led av av tuberkulose, psykoser, nervøsistet og kronisk alkoholisme, ikke kunne gis tillatelse til å tjenestegjøre til sjøs. Begrenset fartstillatelse ble gitt til 93 personer, 32 fikk generell tillatelse til igjen å dra ut. Forhyringsnektelsene og begrensningene baserte seg dels på undersøkelser som var foretatt ved kontoret, dels på rapporter og avgjørelser truffet av godkjente norske og utenlandske leger. Det ble videre formidlet 20 appellsaker, hvorav 4 ble tatt tilfølge. Av departementet ble det meddelt 26 dispensasjoner, hvorav 10 vedrørende synsstyrken, 5 farvesansen og 6 hørselen. Tolv dispensasjonssøknader ble avslått. I 32 tilfeller ble kravet til farvesans frafalt mot begrensning av arbeidsområdet.

De lokale legekontorene


Det første legekontoret for sjømenn utenfor Oslo ble opprettet i Bergen i 1960, etterfulgt av kontorer i Trondhjem og Stavanger i 1963. Etterhvert i 1960-årene kom det til nye legekontorer i Kristiansand S, Haugesund, Tønsberg og Tromsø. Legekontoret i Oslo fikk et avdelingskontor i Drammen i 1965.

Hvert kontor hadde sitt eget styre sammensatt av representanter fra hver av de fire interesserte institusjoner og organisasjoner. Opprettelsene var gjort mulig ved bevilgninger fra Staten over Helsedirektoratets budsjett og ved lån fra Skibsfartens Arbeidsgiverforening og Norsk Sjømannsforbund. Utgifter til driften av kontorene ble dekket ved gebyrer for påmønstringsundersøkelser fra rederne. I 1965 hadde kontorene samlede driftsutgifter på kr. 1 973 400 og undersøkte i samme tidsrom 42 640 personer. Etter 1964 ble det innført en ordning med å henlegge samtlige påmønstringer innen sjømannskontorets distrikt til de stedlige legekontorer for sjømenn. På samme tid eksisterte det anslagsvis 700-800 leger over hele landet - privatpraktiserende som offentlig ansatte - som av Helsedirektoratet var autorisert til å utstede medisinske mønstringsattester.[23]

Sentralkartoteket


Legekontorenes primære formål var å foreta legeundersøkelse av sjømenns helse og farvesans, og i den forbindelse vurdere spørsmål om udyktighet for tjeneste til sjøs, midlertidig udyktighet og begrensede fartstillatelser. Videre skulle de forberede og tilrettelegge den medisinske del av klagesaker for sjømenn som hadde fått udyktighetserklæring. Anker gikk fra det legekontor som hadde utferdiget udyktighetserklæringen via Direktoratet for sjømenn til en klageinstans på tre medlemmer fra henholdsvis Helsedirektoratet, Sjøfartsdirektoratet og Norsk Sjømannsforbund.[24]  Som en naturlig del av legekontorenes virksomhet inngikk også i voksende grad de sosialmedisinske oppgaver.

Grunnlaget for å foreta en undersøkelse var rekvisisjon fra sjømannskontoret eller i enkelte tilfeller fra rederiet etter tilvist hyre. Den viktigste registrering var journalføring av data om den undersøkte på registerkort. Journalkortene kunne suppleres etter behov med saksmapper arkivert på navn – etterhvert på fødselsdato. I Oslo ble nektelsesmeldingene heftet til saksmappene og avmerket på journalene.[25]  Den første kontroll var å undersøke om vedkommende sto oppført i nektelseskartoteket. Denne kontrollen utførtes også på sjømannskontoret.

Nektelseskartoteket, som var skuffer med rosa og gule seriekort fra Arbeidsdirektoratet alfabetisk ordnet, omfattet inntil cirka 1968 også disiplinærsaker. Kortene var påført bare identifikasjonsdata om sjømannen og hvor nektelsen eller legekjennelsen var foretatt. Sentralkartoteket i Oslo, som var et kassasjons- og diagnosekartotek for alle landets legekontor for sjømenn og sjømannleger, inneholdt medisinske opplysninger om sjømenn som var kjent helt eller midlertidig udyktige eller som var gitt begrensede fartstillatelser. I tillegg ble det ført et kartotek over selvmordsforsøk. Alle kjennelser om udyktighet m.v. på medisinsk grunnlag liksom endringer om dette gikk via legekontoret i Oslo til Arbeidsdirektoratet.

Fra Arbeidsdirektoratet gikk meldingene om både nektelser av disiplinære grunner og udyktighetskjennelser av helsemessige omsyn som seriekort til samtlige sjømannskontorer, utenlandsstasjoner og legekontorer ukentlig. De sjømenn som det til sjømannskontoret var kommet nektelsesmelding om fra Arbeidsdirektoratet, måtte ikke tilvises hyre på ny og ikke utmønstres uten samtykke av Legekontoret for sjømenn i Oslo, selv om de måtte være i besittelse av helseerklæring utferdiget av sjømannslege. Vedkommende sjømannslege måtte da straks gjøres oppmerksom på at sjømannen var kjent udyktig, og at Legekontoret for sjømenn i Oslo satt inne med nærmere opplysninger om de medisinske data som lå til grunn for avgjørelsen - og henvende seg dit.[26]  Etter cirka 1968 ble praksis noe endret ved at utsendelse av meldinger/endringer til legekontorene ble foretatt av Legekontoret for sjømenn i Oslo som sentralkontor. Sentralkontoret sendte fortløpende meldinger uten medisinske opplysninger til Arbeidsdirektoratet som distribuerte disse på vanlig måte, men ikke til legekontorene. Sentralkartoteket ble forvaltet av Legekontoret for sjømenn i Oslo helt frem til avviklingen av legekontorene i 1988.

Statlig engasjement


Fra krigens slutt til 1964 vokste bemanningen i den norske handelsflåten til over det tredobbelte - 64 149 sjøfolk - for så å synke gradvis til 40 233 seks år senere.[27]  For utlendinger var det en økning til og med 1967, da det var sysselsatt 15 241, eller vel en fjerdepart av mannskapsstyrken.

Ett av tiltakene for å møte de økende sosialmedisinske problemer blant sjøfolk, var ansettelsen av en attføringssekretær ved Sjømannskontoret i Oslo i begynnelsen av 1960-årene. Denne samarbeidet med Legekontoret for sjømenn i særlig vanskelige saker gjennom ukentlige møter på legekontoret hvor også trygdekontoret, Velferdskontoret for handelsflåten og Direktoratet for sjømenn var representert. I 1959 var det også blitt opprettet en fast heldagsstilling for en psykiater ved legekontoret. Mot denne bakgrunn må også sees et sterkere statlig engasjement i driften av legekontorene for sjømenn. Legekontorenes organisasjonsform var dessuten etterhvert blitt lite hensiktsmessig. De hadde ingen felles administrasjon og lite organisert samarbeid. Hvert kontor hadde sitt eget styre og sin egen uavhengige økonomi. 

Den 01.04.1964 (med endringer 15.11.1969 og 13.11.1970) fastsatte Sosialdepartementet nærmere vedtekter for opprettelse og drift av legekontorer for sjømenn i hvert av landets mønstringsdistrikter samt for dannelse av et Sentralstyre og et Sentralkontor for disse. En samarbeidsavtale om gjennomføringen av lovbestemt legeundersøkelse og helsekontroll m.v. av sjømenn, ble inngått 20.11.1964 mellom Helsedirektoratet, Direktoratet for sjømenn, Norsk Sjømannsforbund og Skibsfartens Arbeidsgiverforening (senere Arbeidsgiverforeningen for skip og offshorefatøyer). Vedtektene ble satt i kraft 01.01.1968, fra samme dato som Sentralstyret for legetjenesten for sjømenn trådte i virksomhet og overtok den øverste administrative og økonomiske ledelse av legekontorene for sjømenn. Stortinget hadde på statsbudsjettet for 1967, under kap. 723 ny post 70 over Sosialdepartementets budsjett, endelig bevilget et tilskudd på kr. 200 000 til sosialmedisinske tiltak.[28]  Tilsettingsvilkår for leger ved legekontorene for sjømenn ble fastsatt 23.04.1971 av Sentralstyret for legetjenesten for sjømenn og godkjent av Den norske lægeforening. I henhold til disse skulle Sosialdepartementet betale legelønninger og de faste legestillingene innlemmes i Statens pensjonskasse. Forøvrig gjaldt de lønns- og arbeidsvilkår som var fastsatt for statstjenestemenn.[29]  

Sentralstyret og sentralkontoret


Sentralstyret for legetjenesten for sjømenn fungerte samtidig som lokalt styre for Legekontoret for sjømenn i Oslo. Det hadde fire medlemmer som ble oppnevnt for fire år av gangen av henholdsvis Helsedirektoratet, Direktoratet for sjømenn, Norsk Sjømannsforbund og Arbeidsgiverforeningen for skip og offshorefartøyer.

Sentralkontoret var Sentralstyrets utøvende organ og sekreteriat. I medisinsk faglige spørsmål fungerte Legekontoret for sjømenn i Oslo som organ for Sentralkontoret. Sentralkontoret skulle bl.a. koordinere virksomheten ved de lokale legekontorene og innkreve gebyrer, honorar og andre inntekter fra legekontorenes undersøkelser, utbetale lønninger og dekke husleie m.m. Budsjettforslag skulle fremlegges for Sentralstyret innen 01.12.; beretning og revidert regnskap innen 01.04. Sentralkontorets daglige leder var en kontorsjef tilsatt av Sentralstyret etter innstilling av Helsedirektøren. Det øvrige personalet ble tilsatt av kontorsjefen på kontorets lønnsbudsjett. For personalet gjaldt lønns- og arbeidsvilkår som for statstjenestemenn.

De lokale legekontorer og styrer


Hvert legekontor sto under tilsyn av et lokalt styre på fire medlemmer med samme oppnevningsbakgrunn som Sentralstyret. Det skulle innsende til Sentralkontoret bl.a. årsregnskap/beretning, og ta stilling til saker av prinsipiell betydning.

Daglig leder av kontoret var en lege, tilsatt av Sentralstyret etter innstilling av det lokale styret og Helsedirektøren. Det øvrige personalet ble tilsatt av det lokale styret. Daglig leder forberedte saker og beretning for dette. Denne var også ansvarlig for den forskriftsmessige føring av legekartoteket, og skulle etter anmodning fra redere og sjømenn fungere som et kontrollorgan ved avgjørelser om arbeidsudyktighet ved avmønstring. I tvilstilfelle skulle det forelegge for Sentralkontoret til uttalelse/avgjørelse spørsmål om arbeidsudyktighet m.v. Etter Sentralkontorets nærmere bestemmelser kunne et legekontor sende andre legekontorer opplysninger i forbindelse med av- og påmønstringer som man antok var av betydning for senere medisinsk bedømmelse. Legekontoret var sakkyndig rådgivningsorgan for de stedlige mønstringsmyndigheter, trygdekontor m.fl., samt i sosialmedisinske spørsmål.

Forskjellige driftsmåter


Ved utgangen av 1987 var det ialt 13 legekontorer for sjømenn: Fredrikstad, Oslo, Tønsberg, Porsgrunn, Arendal, Kristiansand S, Stavanger, Haugesund, Bergen, Kristiansund N, Trondheim, Bodø og Tromsø.

Vedtektene for legekontorene åpnet for at det på steder som Sentralstyret fant hensiktsmessig, kunne legekontorer for sjømenn etableres og drives på annen måte enn det vedtektene forutsatte. Således var i 1987 bare legekontorene i Oslo, Tønsberg, Kristiansand S, Stavanger, Haugesund, Bergen og Trondheim administrativt  tilknyttet Sentralstyret. Legekontoret i Fredrikstad var etablert etter avtale med privatpraktiserende lege. Legekontorene i Arendal, Kristiansund N, Bodø og Tromsø var opprettet etter avtale med allerede eksisterende legesentra. Kontorene dekket selv alle utgifter, men Sentralkontoret betalte til legesentrene de gjeldende gebyrer for mønstringsundersøkelser. Porsgrunnskontoret, som trådte i virksomhet fra 01.08.1971, var opprettet i samarbeid med Bedriftslegekontoret for Porsgrunn og omegn. Bedriftslegekontoret var ledet av et styre på tre medlemmer, hvorav ett var oppnevnt av Sentralstyret. Det dekket også selv alle utgifter, men mottok forøvrig oppgjør fra Sentralkontoret på vanlig måte. For legekontorene i Fredrikstad, Porsgrunn, Arendal, Kristiansund N og Tromsø var det etablert tilsynsutvalg. De fleste av kontorene hadde påtatt seg bedriftslegeundersøkelser av personale ved offentlige og private institusjoner.

Nedleggelse av legekontorene for sjømenn


Driftsavtalen av 12.11.1964 mellom Direktoratet for sjømenn, Helsedirektoratet, Skibsfartens Arbeidsgiverforening og Norsk Sjømannsforbund ble oppsagt fra 01.01.1988. Etter dette ble legekontorene for sjømenn drevet videre i en annen form på privat basis, og uten statsstøtte. Eksempelvis skiftet Legekontoret for sjømenn i Oslo navn til Kristianiaklinikken, med ansatte leger som fremdeles var autoriserte som sjømannsleger etter sjømannslovens § 26

På statsbudsjettet for 1987 var det gitt tilskudd til legekontorene for sjømenn med kr. 300 000; tilsvarende beløp for årene 1978-1986 hadde vært kr. 700 000. På landsbasis hadde det vært 1848 færre mønstringsundersøkelser enn i 1986, for hyrenektelser var tallene 129 (139), fartsbegrensninger og opphevelser 36 (52). Ved Legekontoret for sjømenn i Oslo viste mønstringsundersøkelsene fortsatt nedgang: 123 undersøkelser mot 2447 året før. Den samlede virksomhet var også gått ned. Ikke minst hadde det medført en betydelig svikt i innteksgrunnlaget at avtalen med Oslo helseråd om helseundersøkelse av asylsøkere og flyktninger fra 1986 ble trukket tilbake av helserådet. På samme tid var det på sentralt hold – bl.a. som en følge av den sterke reduksjon i antall sjøfolk – blitt arbeidet med spørsmålet om å sidestille sjøfolk med andre yrkesgrupper når det gjaldt arbeidsformidling. Det skjedde gjennom opphevelse av sysselsettingslovens kap.III og enkelte bestemmelser i mønstringsloven/sjømannsloven, som innebar en avvikling fra 01.01.1989 av det særskilte formidlings- og mønstringsapparatet for sjømenn: Direktoratet for sjømenn, Sentralregisteret for sjømenn, kontoret for sjømannsformidling i Arbeidsdirektoratet og sjømannskontorene.

I avtalen om gjennomføring av lovbestemte legeundersøkelser og helsekontroll m.v. av sjømenn, het det at etableringsutgiftene for legekontorene skulle dekkes av Staten på den måte som måtte bli bestemt, og i den utstrekning som det til enhver tid ble gitt bevilgninger til på statsbudsjettet. Eventuelle ytterligere midler til etablering av legekontorene og Sentralkontoret måtte skaffes såvidt mulig ved lån eller på annen måte av Skibsfartens Arbeidsgiverforening og Norsk Sjømannsforbund etter nærmere vilkår. Driftsutgiftene ved legekontorenes lovbestemte undersøkelser og virksomheten ved Sentralkontoret skulle dekkes av mønstringsgebyrer fra rederne - såfremt utgiftene ikke helt eller delvis ble overtatt av Staten. Driftsutgiftene ved kontorenes øvrige virksomhet skulle dekkes av midler som ble bevilget på statsbudsjettet eller tilveiebragt på annen måte. Uenighet mellom partene om forståelsen av avtalen eller om forhold som sprang ut av avtalen skulle avgjøres av en voldgiftsrett. Dersom partene fant at forutsetningene for avtalen var blitt vesentlig endret eller ikke lenger var tilstede - kunne den endres eller sies opp.   

Bemerkninger om arkivet


I Sjøfartsdirektoratets fjernarkiv oppbevares idag 35 hyllemeter med legejournaler/saksmapper som ble overført fra Legekontoret for sjømenn i Oslo etter opphøret i 1988. Legekontoret har, såvidt det kan forstås, foretatt kassasjon i legearkivet.

Legekontoret hadde allerede ved oppstarten et arkivtilfang, idet egne skuffer med kort og tilhørende dokumenter som vedrørte sjømenn som var kjent udyktige av helseomsyn ble overtatt fra Arbeidsdirektoratet.[30]  I tillegg kan det forutsettes at deler av Skuld-registeret ble overført fra Sentralregisteret for sjømenn. Sentralkartoteket fikk etterhvert et så stort omfang at det for kontrollens skyld ble viktig å foreta en bortluking.

Sjømannsnemnda i Arbeidsdirektoratet vedtok allerede 20.12.1961 retningslinjer for makulering av eldre disiplinærsaker m.v., og rådet samtidig til at Arbeidsdirektoratet tok opp til drøfting med Legekontoret for sjømenn i Oslo spørsmålet om retningslinjer for luking i kartoteket for sjømenn som var erklært helsemessig uskikket for tjeneste til sjøs.[31]  En ordning for sanering av eldre saker vedrørende sjømenn som var kjent udyktig av helseomsyn, startet etter alt å dømme ikke opp før i 1969.[32]  I henhold til Arbeidsdirektoratets skriv av 19.02.s.å. skulle Arbeidsdirektoratet sende Legekontoret for sjømenn oppgavelister over sjømenn som hadde vært kjent udyktige av helseomsyn i mer enn 10 år og for udyktige over 70 år.

Legekontoret skulle angi hvilke navn som kunne strykes av helselisten, og returnere den til Arbeidsdirektoratet. Journalkortene/saksmappene for dem som ble strøket skulle deretter makuleres av legekontoret. Arbeidsdirektoratets rutine var at  seriekortene ble påført enten ”strykes av helselisten” eller ”kan ikke strykes av helselisten”. Vedtak om stryking ble deretter sirkulert på melding. I strykesaker hvor det i tillegg forelå hyrenektelsesvedtak, måtte sjømannskontoret tilskrives og saken behandles av tilsynsnemnda for opphevelse før vedtak om stryking av helselisten og opphevelse av nekting kunne sirkuleres på melding. Høsten 1987 ble det foretatt en gjennomgåelse av hele sentralkartoteket ved Legekontoret for sjømenn, og det ble av legekontoret i den forbindelse også foreslått å senke alderen for dem som det kunne saneres saker for til 62 år. Saksmappene her ville ikke bli makulert før legekontoret hadde fått klarsignal fra Arbeidsdirektoratet om at de foreslåtte udyktighetskjennelsene var strøket fra direktoratets register.[33]

Den saneringsprosess som tok til i 1969 med strykningen av 510 norske og 55 utenlandske sjømenn av helselistene for årene 1954 – 1958, og som fortsatte med 649 strykninger for 1959/60 i 1970 osv., resulterte i at det pr. 19.09.1988 var blitt strøket totalt 3354 norske og 529 utenlandske sjømenn av helselistene.[34]  I hvilken grad legejournalene/saksmappene i de helsesaker som ble tatt ut for sanering virkelig ble kassert, foreligger det ingen oversikt over. I Arbeidsdirektoratet ble seriekortene for dem som kunne strykes av helselistene likevel ikke makulert, men ble overført til egne kassetter for attførte.

Disse er sammen med seriekort for dem som fremdeles var kjent udyktige da sjømannsformidlingen ble nedlagt avlevert til Riksarkivet. Ved Sjømannskontoret i Oslo er det åpenbart blitt foretatt makulering av eldre seriekort, men enkelte seriekort for saker som er blitt ansett som ”varige” er bevart tilbake til 1955. 


Noter


[1] For bakgrunnsstoff vises til Handelsdepartementet, sjøfatsktr., sjødyktighetsloven nr .9 (1B.V.2 ) og nr.10 (1B.V.3) samt nr. 504-508 (16B.I-16B.IV.2)

[2]  Handelsdept., sjøfartsktr. nr. 507 (16B.IV.1) og nr. 508 (16B.IV.2). Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, ktr. H.5, nr. 173 og nr. 176. Fremstillingen av Skuld-ordningen hviler hovedsakelig på brev og notater i disse eskene

[3]  Sjøfartsktr., nr. 508. Veiledning for Skulds tillitsleger

[4]  Sjøfartsktr. nr. 507. Poulssons P.M. datert 06.03.1947

[5]  Sjøfartsktr. nr. 507. Skulds helseregister besiktiget av dr. Johanning fra Helsedirektoratet, avdelingssjef Tørmer  fra Skuld og registerfører Odd Storm-Larsen fra Sentralregisteret for sjømenn

[6]  Sjøfartsktr. nr. 507. Brev av 03.03.1953 fra registerfører Odd Storm-Larsen til sjøfartsavdelingen 3. sjømannsktr., har en blyantpåtegning om at Skulds arkiv inneholder 1) gjenparter av undersøkelser 2) originalskjemaene for Oslo, pliktig oppbevaring, 10 år

[7]  Jann T. Lund. Skuld 100 år. Oslo 1997, s.30

[8]  Se note 2. Fremstillingen ovenfor er basert på brev og notater i disse eskene

[9]  Samling av provisoriske anordninger, kgl.res. m.v. 1940–1945. Utgitt av det Kgl. Justis- og Politidepartement, p.t. London

[10]  Arbeidsdirektoratet. Rundskriv 6. ktr. nr. 35, 14.09.1953

[11]  ILO-konvensjon nr. 73 om legeundersøkelse av sjømenn. Samtykke til norsk ratifikasjon så snart det formelle grunnlaget var tilstede ble gitt ved kgl. res. 31.03.1949 (St.prp.nr. 59, 1949). Sosialdepartementets ratifikasjon 17.02.1955

[12]  Sosialdept., Helsedir., ktr. H.5, nr. 176. Innstilling datert 10.06.1947, er formet som et utkast til lov om endring av sjødyktighetsloven med innledning, motiver m.v. Sakdokumenter vedrørende innstillingen ligger også i Sjøfartsktr. nr. 507 og nr. 508

[13]  Fremstillingen ovenfor hviler vesentlig på, se note 2

[14]  Sentralregisteret for sjømenn. Organisasjon og virksomhet. Mai 1959, s. 5, 9 og 13

[15]  Se note 10

[16]  Sjømannsnemndas vedtak og Arbeidsdirektoratets innstilling finnes i Handelsdept., sjøfartsktr. nr. 508 (16B.IV.2)

[17]  Arbeidsdirektoratet. Rundskriv 6.ktr. nr. 41, 16.02.1954

[18]  En fremstilling av nektelsessystemet er foretatt av Eli Fure i ”Svartelister og rosa kort”, Norsk Arkivforum  nr. 12, 1996

[19]  Rundskriv fra Helsedirektoratet av 17.12.1953. Også til utenlandske legekolleger i engelsk og fransk oversettelse. Direktoratet for sjømenn, sosialavdelingen, nr.13, legg Ic.4.i.2

[20]  Direktoratet for sjømenn, sosialavdelingen, nr. 17 og nr. 18. Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, ktr. H.5, nr. 174, se også kopibok 01.04.-31.05.1953, s. 243. Bakgrunnnsstoff/enkeltopplysninger finnes i tillegg i Sjømannskontoret i Oslo, korrespondanse VI 2, 3, 6, 9, 14, 18 og 35

[21]  Helsedir., kopibok 1953, s. 243 – brevets side 2, men fremgår av forarbeidene forøvrig, se note 20

[22]  St.prp.nr. 51(1955) s. 12

[23]  For fremstillingen ovenfor, se Arbeidsdirektoratet, sjømannsformidling, nr. 297 og Direktoratet for sjømenn, sosialavdelingen, nr. 11, 12 og nr. 19

[24]  Ble nektelsen opprettholdt av apellinstansen, hadde sjømannen mulighet til å få avgjørelsen omstøtt ved å bringe den inn for de ordinære domstoler. Direktoratet for sjømenn, sosialavdelingen, nr.15, legg Ic.4.k.2.1

[25]  Sjømannskontoret i Oslo, korrespondanse VI 18. Inneholder bl.a. en rapport vedr. Legekontoret for sjømenn i Oslo, utarbeidet av Industrikonsulent A.S 13.05.1966, med gjennomgåelse av organisasjon/virksomhet og med forslag til utbygging av en sentral administrasjon av legekontorene. Industrikonsulents oppdrag var godkjent av Helsedirektoratet 01.02. s.å.

[26]  Handelsdept., sjøfartsavd. Rundskriv til mønstringsmyndighetene innen riket, datert 30.01.1956. Ang. Legeundersøkelse av sjømenn

[27]  På bakgrunn av å ha den tredje største handelsflåten i verden - bestemte Tidsskrift for Den norske Lægeforening  seg for å lage et spesialnummer om sjømannsmedisin med artikler om bl.a. sykdom og ulykker, psykiatriske lidelser, siosialmedisinske undersøkelser, alkoholisme, sykerettigheter, helsetjenesten. Tidsskrift for Den norske Lægeforening, 1964, vol.84, særtrykk av nr.18, 15.09.1964

[28]  St.prp. nr.127 (1966 – 1967). Sentralstyret hadde av økonomiske grunner ikke kunnet etablere seg

[29]  Sjøfartsdirektoratet har tilsendt artikkelforfatteren kopier av avtale, vedtekter og tilsettingsvilkår samt gitt muntlige opplysninger om avviklingen. Årsberetning for Legetjenesten for sjømenn i Norge 1987 og årsberetning for Legekontoret i Oslo 1987 ligger i Sjømannskontoret i Oslo, korrespondanse VI 3. Ellers ligger det vesentligste bakgrunnsstoff om Sentralkontoret for legetjenesten for sjømenn i Direktoratet for sjømenn, sosialavdelingen, nr.18 og nr.19

[30]  Arbeidsdirektoratet, kontor for arbeidsformidling. Notat Fa:Bh 29.03.74, Berit Holters personlige arkiv

[31]  Se note 18. E. Fure drøfter særlig saneringen/kassasjonen av disiplinærsakene

[32]  Arbeidsdirektoratet, sjømannsformidling, nr.194. Saneringsordningen fremgår bl.a. av et notat Fa:Bh 14.12.71. Se også Direktoratet for sjømenn, sosialavdelingen nr.15, legg Ic.4.k.2.1

[33]  S.st. Brev fra Legekontoret i Oslo til Arbeidsdirektoratet 24.08.1987

[34]  S.st. Statistikk over sanering av helsesaker