De første statsarkivarene etter Thomle

Den første stiftsarkivar i Hamar, Fredrik Scheel, ble utnevnt 13. juli 1917 og tiltrådte det nye embetet 22. juli s.å. Scheel hadde vært amanuensis i Riksarkivet fra 1915 før han ble utnevnt til stiftsarkivar. Etter 5 år på Hamar, ble Scheel 20. oktober 1922 utnevnt til statsarkivar i sin fødeby, Kristiania. Thomle hadde tatt avskjed 31. oktober 1921, og blant søkerne til embetet som statsarkivar i Kristiania var også statsarkivar Scheel. Det var imidlertid førstearkivar Christopher Brinchmann i Riksarkivet som ble Thomles etterfølger.

Christopher Brinchmann var en interessant kulturpersonlighet. Han hadde vært litteraturanmelder i Dagbladet fra 1889. Ved siden av Hans Aanrud var han den eneste litteraturkritiker av betydning som stilte seg forståelsesfull overfor nittiårenes forfattere, som han modig gikk i bresjen for. I 1897 fikk Brinchmann imidlertid avskjed da Bjørnstjerne Bjørnson i høy grad misbilliget hans forsvar av Gunnar Heiberg og Arne Garborg. Brinchmannn var en fremtredende journalist og en meget kunnskapsrik historiker.

I 1895 var Brinchmann blitt assistent i Riksarkivet. Året etter ble han utnevnt til arkivfullmektig. Nå hadde utviklingen i Riksarkivet gjort at fullmektigene mer og mer fikk sine særskilte avdelinger, som de i stor grad ledet med selvstendig myndighet. Man kom derfor fram til at de burde få en embetstittel som var mer i samsvar med stillingens art. I 1898 ble disse lederstillingene gitt tittelen arkivar, og tre år senere ble det bestemt at assistentenes tittel skulle være amanuensis. I 1920 ble titlene igjen endret. Arkivarene, som hadde avdelingslederfunksjon, ble førstearkivarer, mens amanuensenes tittel ble arkivar.

Brinchmann arbeidet i Eldre avdeling, som har arkivene fram til 1814. I 1911 deltok Brinchmann i de dansk-norske drøftelsene om overføring av arkiv. De var resultatløse og likeledes forhandlingene i 1920-årene. I 1927 ble Brinchmanns lille skrift Norske arkivsaker i Danmark publisert. Det var en populær fremstilling av overføringen av arkivsaker fra Danmark i perioden 1820-1851. I sin søknad til statsarkivarembetet hadde Brinchmann forbeholdt seg retten til innen ett år å tre tilbake til sin tidligere stilling i Riksarkivet. Hans førstearkivarembete ble derfor avertert ledig for konstitusjon i ett år fra 1. november 1921, og 26. august 1921 ble statsarkivar Scheel meddelt konstitusjon i det ledige embetet.

Rokeringen av embetsstillinger ble fullført ved at arkivar B.E. Christiansen i Riksarkivet ble konstituert som statsarkivar i Hamar. Brinchmann valgte å gå tilbake til sin gamle stilling. Ved kgl. res. av 25. august 1922 ble han utnevnt til førstearkivar i Riksarkivet fra 21. oktober s.å.

Dermed måtte statsarkivarembetet i Oslo utlyses igjen, og denne gang fikk Scheel det. Scheel satt i embetet til han døde bare 46 år gammel, 24. juni 1932. Han tok sin doktorgrad på boken Lagmann og skriver i 1924, men sine evner som historiker hadde Scheel alt vist med hovedoppgaven til embetseksamen: «Orknøerne og Hjaltland i pantsættelsestiden 1468-1667». Den ble trykt i Historisk Tidsskrift. Det som ble Scheels hovedverk, var hans del av «Den norske sjøfarts historie». Den behandlet tiden «Fra Napoleonskrigen til navigationsaktens ophævelse». Et annet av Scheels viktige arbeider var som utgiver av «Norske Herredags-Dombøger» fra 1630- og 1640-årene. Scheel er blitt beskrevet som en utmerket arkivar, alltid hjelpsom, og usedvanlig mangesidig i sine interesser. Hans dyktighet og mangesidighet gjorde at han var på tale som en fremtidig Riksarkivar.


Overføring av arkivalia for Rogaland fylke til Statsarkivet i Bergen

Fem år etter opprettelsen av Stiftsarkivet i Hamar skjedde det en ny, ganske stor overføring av arkivsaker fra Statsarkivet til en annen arkivinstitusjon. Statsarkivets embetsområde omfattet i geistlig henseende også Stavanger amt - eller som navnet var fra 1919 - Rogaland fylke.

 I oktober 1916 utgjorde arkivsakene for Stavanger amt 82 hyllemeter, og det ble gitt klart uttrykk for at når Stiftsarkivet i Bergen fikk nytt lokale, ville man kunne overføre de delene av Stavanger amts arkiv som da var i Stiftsarkiverne. I løpet av juli og august 1922 ble så disse arkivalia overført til Statsarkivet i Bergen.


Planer om nybygg for statsarkivet

Som tidligere nevnt, forlangte Stortinget i 1916 å få avgitt plass fra Stiftsarkiverne. Det fikk Thomle til å ta opp spørsmålet om en ny bygning for Stiftsarkiverne. I et skriv av 5. april 1916 pekte Stiftsarkivaren på at arkivets plassforhold gjorde arbeidet vanskelig, og om større avleveringer «kan der under de nuværende forhold ikke være tale». Samtidig lå det viktige arkiv som var sterkt utsatt for ødeleggelseute hos arkivskaperne . Det var derfor absolutt nødvendig straks å sette i gang de nødvendige undersøkelser «om en bekvem tomt til et vordende stiftsarkiv». Helst burde den ligge i nærheten av Riksarkivet, og Stiftsarkivaren tenkte på Festningen. Han innså imidlertid at det var liten sjanse for at det skulle lykkes, og hvis man måtte oppgi tanken, var det nærliggende å legge Stiftsarkivet i nærheten av Universitetsbiblioteket. Thomle pekte på at det var planer om å opprette en egen arkivavdeling i kommunen.

Hvis kommunen ville avgi gratis tomt, kunne kommunearkivet opptas i Stiftsarkiverne, og kommunen ville spare utgift til en særskilt arkivar. Thomle kunne i så fall tenke seg en tomt på kommunens eiendom på Frogner. Statens bygningsinspektør hadde fått saken til uttalelse, og han foreslo at det ble utarbeidet foreløpige skisser til den påtenkte arkivbygning. Departementet fant imidlertid at under de daværende forhold måtte de foreslåtte forarbeider utstå inntil videre. Stortingets plassbehov var like stort, og siden dets mål var å få mer plass, måtte det nødvendigvis skje på Stiftsarkivernes bekostning. Konstitusjonskomitéen uttalte i 1919 at den anså det ønskelig at de lokaler som «nu benyttes av stiftsarkivet snarest kunde stilles til Stortingets disposisjon». Det kunne også tenkes at arkivets flytting kunne bli nødvendig for å få en tilfredsstillende løsning av spørsmålet om en større Stortingssal. Det burde derfor overveies å skaffe Stiftsarkiverne nye lokaler.

På bakgrunn av dette skrev Kirkedepartementet 13. juni 1919 til Riksarkivaren og bad ham om å komme med forslag til valg av tomt for en ny arkivbygning. Da det også var spørsmål om en ny bygning for Riksarkivet, «er departementet av den mening at man muligens bør søke løst nybyggningsspørsmålet såvel for stiftsarkivene som for riksarkivet under ett, således at man ved avgjørelse av tomtespørsmålet tenkte sig muligheten av å ha begge disse arkiver under samme tak». Både Riksarkivaren og Statsarkivaren reagerte negativt på Departementets forslag. I et fellesskriv av 5. august 1919 til Statens bygningsinspektør hevder de at de to arkivene ikke kan anbringes under samme tak. Hvert av dem måtte ha sin særskilte bygning, men så nær hverandre som forholdene tillot. Statens bygningsinspektør var enig i at det burde bygges to særskilte arkivbygninger og foreslo Marienlyst.

Den 8. februar 1920 skriver Statsarkivaren at han prinsipalt mener at bygningene bør legges i nærheten av Universitetsbiblioteket, men han foretrekker Marienlyst fremfor Ullevål. Riksarkivaren erklærte, i forbindelse med oversendelsen av brevet til Departementet, at han var enig med Statsarkivaren i det heldige i å få bygningene nær Universitetsbiblioteket. Han måtte imidlertid foretrekke Marienlyst fremfor Observatorietomten etter det Bygningsinspektøren hadde opplyst om denne.

Kommunen hadde i 1918 tilbudt tomter for Statsarkivet på Ullevål og Torshov, og Observatorietomten var blant de mange andre forslag til tomter. Stortinget presset stadig på for å få Statsarkivet ut av bygningen. Den 19. juli 1921 vedtok det enstemmig følgende beslutning: «Regjeringen anmodes om å ta spørsmålet om nytt lokale for statsarkivet i Kristiania op til løsning snarest mulig». I 1922 tok Konstitusjonskomitéen igjen opp spørsmålet. Den pekte på Stortingsbeslutningen og fremholdt «at arkivet bør være fjernet fra lokalene i god tid før næste stortingssamling».

Fram mot slutten av 1922 foreligger det en lang liste som gir oversikt, dels over de tomtealternativ, dels over de leiealternativ i andre bygg som hadde vært på tale. I juni 1922 hadde Kirkedepartementet avertissement i flere Kristiania-aviser om tomter for Statsarkivet og Riksarkivet eller lokaler for førstnevnte. Riksarkivaren frarådet å flytte Statsarkivet til et midlertidig lokale: «Det er derfor efter Riksarkivarens opfatning ingen annen utvei enn aa gaa til nybygning for Statsarkivet, og i dette øiemed aa sikre det en tomt, hensigtsmessigst i forbindelse med tomt til ny riksarkivbygning». Observatorietomten var i Universitetets eie, og Riksarkivarens og Statsarkivarens synspunkter på den var diametralt motsatte. Mens Riksarkivaren mente at de to bygningene ikke burde legges der, ble den anbefalt av Statsarkivaren. Den enkleste løsning var ifølge Statsarkivaren at man bestemte seg for denne tomten og oppførte en bygning for Riksarkivet der. Samtidig beholdt man den gamle Riksarkivbygningen og overlot den til Statsarkivet.

Departementet fant at selv om man for tiden ikke kunne påregne midler til bygging, burde det snarest treffes en avgjørelse om valg av tomt. Det var tiltalt av Statsarkivarens forslag, og man burde derfor øyeblikkelig gå i gang med undersøkelser av om Obervatorietomten var skikket for formålet. De forslag om nybygg som kom fram rundt 1920, ble ikke fulgt opp. For Riksarkivet skulle det ta nærmere 50 år før det fikk flytte inn i nybygg. Før Statsarkivet kunne flytte inn i nye lokaler, skulle det bli utskilt enda et nytt statsarkiv.


Statsarkivet i Kristiansand opprettes

Axel V. Ullmann ble ved kgl. res. av 07.10.1932 utnevnt til statsarkivar i Oslo fra 1. oktober 1932 etter Scheel. I hans embetstid ble det neste område utskilt fra Statsarkivet; de to Agder-fylkene. Bak opprettelsen lå en lang kamp for å få et nytt statsarkiv for Agder.

Alt i 1897 hadde Kristiansands magistrat skrevet til Riksarkivaren om muligheten for et nytt stiftsarkiv i Kristiansand. Året etter fremmet magistraten igjen ønsket om et eget stiftsarkiv for Kristiansand stift. Med anbefaling fra kommunale myndigheter og stiftamtmannen ble saken denne gang oversendt Kirkedepartementet, som forlangte Riksarkivarens erklæring. Denne erklærte seg sympatisk innstilt, men pekte også på at de samme argumenter som talte for et stiftsarkiv i Kristiansand, i endog langt høyere grad kunne anføres som grunn til særskilte arkiv for Hamar og Tromsø stift, «ikke at tale om for Kristiania stift, hvis arkiv er det omfangrigeste og vigtigste av dem alle».

I 1901 henstilte bystyrene i Hamar og Kristiansand til Kirkedepartementet om å søke arkivsaken for begges stifts vedkommende fremmet snarest mulig. Det følgende år oversendte Stiftamtmannen i Kristiansand amt et andragende til Riksarkivaren fra magistraten i Kristiansand om et stiftsarkiv i Kristiansand. I 1906 fikk Riksarkivaren en ny henvendelse fra Kristiansands magistrat og ordfører

med en anmodning om å arbeide for opprettelsen av et stiftsarkiv i Kristiansand. Riksarkivar Ebbe Hertzberg tok derfor samme år opp spørsmålet om å opprette et nytt stiftsarkiv i Kristiansand. Kristiansand tok opp arkivsaken igjen både i 1908 og 1909, og i 1917 ble det i Stortingsdokument nr. 11 trykt en kort oversikt over hele saken. Blant de fremste forkjemperne for et nytt statsarkiv for de to Agder-fylkene var Olaf Benneche og Vilhelm Krag. Den 1. juli 1934 ble Jacob Friis den første statsarkivar i Kristiansand. Det nye statsarkivet, som var i virksomhet fra samme tidspunkt, hadde ennå ikke lokaler i Kristiansand ved opprettelsen. Derfor skjedde saksbehandlingen ved Statsarkivet i Oslo, og Friis hadde fast kontor her fra 1. juli, hans personale fra 1. oktober.

Høsten 1934 var nybygget i Kristiansand ferdig, og i november og desember ble arkivsakene flyttet til Kristiansand, hvor de ble oppstilt fram til mars 1935. Den 8. mars 1935 ble Statsarkivet i Kristiansands lesesal offisielt åpnet.


Forholdene for publikum på lesesalen i stortingsbygningen

Det var på høy tid det nye statsarkivet ble opprettet. Ullmann laget et anslag over Statsarkivet i Oslos nettoareal i Stortingsbygningen. Kontorrommene utgjorde 191 m2 , inkludert lesesalen på 59 m2 . Magasinrom var 450 m2 , ordningsrom, vaktmesterbolig, W.C. 188 m2  og kjellerrom 150m2 . I alt 979 m2 . Ullmann mente det ville ha liten mening å foreta en kostbar og besværlig flytting til andre lokaler hvis ikke i alle fall lesesal og magasin ble dobbelt så store som før.

Publikumsinteressen økte jevnt og sikkert, og forholdene for gjestene på lesesalen ble etterhvert meget lite tilfredstillende. Fredag 7. desember 1934 hadde en anonym innsender som kalte seg «En gjest», et innlegg i Tidens Tegn. Den gir en dramatisk beskrivelse av forholdene, og innledes med overskriftene «Kvelende luft i statsarkivet - Og vill kamp om sitteplasser».

fig.3: Anonymt inserat i Tidens Tegn fredag 7. desember 1934


Statsarkivet flytter til Centralgården - Kirkegaten 14-16-18

Selv om inseratet kanskje overdriver noe, var det klart at slik forholdene var blitt for Statsarkivet i Stortingsbygningen, kunne det ikke fortsette. Et meget viktig moment var at Stortinget selv hadde stor mangel på plass i sin egen bygning. Riksarkivar Asgaut Steinnes hadde i årene 1932-1936 bedt om en førstebevilgning til nybygg for Riksarkivet. I et brev av 10.12.1936 til Kirkedepartementet pekte han på at hvis bevilgningene hadde vært gitt i tide, kunne den nye Riksarkivbygningen stått ferdig neste år: «Statsarkivet kunde då ha flutt inn i den bygningen som Riksarkivet hev no, og Stortinget kunde ha fenge heile stortingsbygningen til disposisjon.»

Stortingets kontorsjef hadde anmerket at om statsmyndighetene skulle finne at en ny Riksarkivbygning kunne vente, så fulgte det ikke av det at når Stortingsbygningen var sprengt, så skulle Stortinget måtte vente til en ny Riksarkivbygning engang ble ferdig. Disse to tingene hadde i seg selv intet med hverandre å gjøre. Det var et faktum at Stortinget trengte mer plass, og de nåværende forhold virket hindrende og generende på mange måter. «Statsarkivet må derfor ut».

Den 3. mai 1937 besluttet Stortinget at Statsarkivet skulle flytte fra Stortingsbygningen til A/S Centralgården. Den lå i Kirkegaten 14-16-18 og var oppført i 1921 for Centralbanken for Norge. Flyttingen ble forberedt og ledet av Ludvig Engeset og fant sted i tidsrommet 7.-19. februar 1938. I sin årsrapport skriver Ullmann rosende om lesesalen og kontorene i de nye lokalene og opplyser at magasinene gav plass for en tilvekst på 60-80%. For personalet var forholdene langt fra like tilfredsstillende, og magasinene i annen kjeller lå i sin helhet under havspeilet, «og skulde den elektriske kraft og med den pumpeverket i tredje kjeller svikte, da har vi katastrofen».

Lørdag 25. juni 1938 hadde Morgenbladet et intervju med Statsarkivaren om forholdene i de nye lokalene i Centralgården. Overskriften er dramatisk: «Flytningen av statsarkivet et stort feilgrep.» Det mildnes av den følgenede setning, som er satt med mindre typer: «Hvis den «midlertidige» ordning blir av permanent karakter.» Så stiger dramatikken igjen: «Ekspedisjonen er på bristepunktet, uttaler statsarkivar Ullmann.» Avisen innledet intervjuet med at når en institusjon som Statsarkivet flytter inn i nye, større og - forutsetningsvis bedre - lokaler, venter man i alminnelighet å treffe en fornøyd sjef: «..., som i smukke vendinger uttrykker sin begeistring over forandringen. Ikke så med statsarkivar Ullmann.»

Ullmann fryktet brannfaren. Verre var det imidlertid at ekspedisjonen var blitt langt tyngre: «... så tung at den nu faktisk er på bristepunktet. Blir en eneste mann syk, så klikker det hele.» Sommerferien stod for døren, og han ble tvunget til å gjøre noe som aldri hadde vært nødvendig: Å ta inn like mange vikarer som det var folk på ferie. Lokalene var sørgelig upraktiske for Statsarkivet. Med den langt større plass kunne man ikke lenger nekte å ta imot avleveringer. Foruten selve arbeidet med avleveringene, medførte de en sterk økning av de daglige ekspedisjoner. Likevel understreker Ullmann at som en midlertidig foranstaltning - slik Riksarkivaren hadde tenkt seg - måtte de nye lokalene sies å representere et fremskritt. Journalisten får da også under en rundgang i lokalene, inntrykk av at disse i og for seg er helt utmerkede. Han hefter seg ved at lesesalen er langt bedre og større enn den gamle, og at publikum også har et konferanserom til sin disposisjon.

Bare to dager etter bringer Morgenbladet et nytt innlegg om Statsarkivet. Ullmann vil med henvisning til intervjuet gjerne tilføye at han ikke bare ser skyggesider ved Statsarkivets flytting. Publikum hadde fått det bedre i den nye lesesalen, som var stor og riktig pen. Personalet hadde fått vakre og praktiske kontorrom. «De gamle var forresten hyggelige». Når det gjaldt den innredning Riksarkitekten hadde gitt Statsarkivet i Centralgården, tror Ullmann overhodet at den hadde hele personalet all grunn til å være meget tilfreds med.

Samme dag har Dagbladet et intervju med Ullmann med foto av Statsarkivaren og av en panserdør i kjellermagasinene. Ullmann gjentar noe av den kritikk han hadde fremsatt i Morgenbladet, men vedgår også at det ikke lar seg nekte at lokalene er ganske bra. Magasinene, som lå i kjelleren, var preget av at lokalene var i en tidligere bank. Ullmann peker avslutningsvis på hvor godt magasinene kunne beskyttes: «Se på denne solide panserdøren. Det tar to mann en halv time å få den igjen! Den står alltid oppe nå, men den åpnes og lukkes ved hemmelige kodesystemer og annet mystisk.»


Fra mellomkrigstid til krig

Når det kommer til stykket, synes forholdene tross Ullmanns klager å ha vært ganske bra i Centralgården. Ikke minst var plassen blitt en ganske annen. I slutten av januar 1938 skriver Ullmann i et brev til Riksarkivaren at han har beregnet magasinplassen til 3279,53 (!) hyllemeter. Arbeidet fortsatte som før, men en ny oppgave for Arkivverket viste at dystrere tider var på vei. Den var en direkte konsekvens av Det tredje Rikes rasepolitikk. Nasjonalsosialistene vant valget i 1933, og alt 7. april 1933 kom det en lov som hadde til hensikt å fjerne alle ikke-ariske statstjenestemenn i Tyskland. Det var imidlertid med Nürnberg-lovene, som ble vedtatt 25. september 1935, at den antisemittiske politikk ble vesentlig skjerpet. Ullmann kunne fortelle journalisten at publikum får arierattester: « - det er sannelig blitt almindelig nå! -». Det var nordmenn og personer av norsk avstamning som bodde og arbeidet i Tyskland som trengte attester, som viste deres ariske avstamning. Bestillingene kunne skje ad mange veier; av vedkommende selv, av slektninger i Norge, av norske konsulat i Tyskland og av Den tyske legasjon i Norge. I budsjettåret 1938-1939 var minst 251 av de 308 attestene Statsarkivet utstedte arierattester.

Etter det tyske overfallet på Polen 1. september 1939, ble det klart at også Norge måtte være forberedt på at krigen kunne nå oss. Alt 6. september 1939 kom et rundskriv fra Kirkedepartementet om personalforholdene under en eventuell alminnelig mobilisering. Den 3. oktober oversendte Riksarkivaren et rundskriv om sikring av arkivsaker i tilfelle av krig og med reglement for en eventuell evakuering. I 6 punkter gis presise regler om forberedelsene til evakuering. Alt skulle klargjøres på forhånd, og når varslet om evakuering ble gitt, skulle arkivsakene pakkes i kasser. Den 30. desember 1939 hadde Det Sivile Luftverns innredningsarbeid i Statsarkivets kjeller begynt.

Da tyskernes Blitzkrieg i Polen var over, roet krigssituasjonen seg ned utover vinteren; man fikk the «phoney war» eller «lissomkrigen». Mandag 8. april 1940 fikk imidlertid arkivet beskjed fra Det Sivile Luftvern om at det innerste av de tre store rom i nederste kjeller straks måtte rømmes for Utrykningspolitiet. Arbeidet ble øyeblikkelig iverksatt, og i løpet av mandagen og tirsdagen ble de arkivalia som befant seg der, lagt i 168 kasser. Det var laget lister over innholdet i hver kasse, og kassene var båret opp i øvre kjeller. Ullmann gir et detaljert bilde av det som skjedde i et brev til Kirke- og undervisningsdepartementet av 23. april 1940: «Tirsdag morgen da personalet kom på kontoret hadde politiet alt rykket inn, lagt beslag på «bokbinderiet» i øvre kjeller, bredt seg videre i magasiner og ordningsrom og tatt de fleste av lesesalens stoler. Det var bare å lukke lesesalen, og hittil har en ikke funnet grunn til å åpne den igjen.

Så lørdag formiddag kom telefonmelding fra Luftvernet: Hele nedre kjeller måtte straks rømmes. Den lovede arbeidshjelp så vi ikke noe til, men vi fikk selv skaffet folk, og hele lørdag, søndag, til og med torsdag 18de april var arbeidet i sving med å skaffe kassene, pakke ned, lage lister og bære opp i Centralgårdens store hall. Der står nå 691 kasser med arkivsaker fra nedre kjeller, så passe i ly mot regn selv om glasstaket måtte styrte sammen. Men den første bomben vil sette fyr i det hele.»

Centralgården hadde en innvendig lysgård, og brannfaren fra denne ved en eventuell bombing var naturlig nok til stor bekymring for Ullmann, og han tok opp dette i flere brev til Kirke- og undervisningsdepartementet. På mandager, tirsdager og onsdager hadde Statsarkivet også åpningstid om ettermiddagen. I gjesteboken ble det anført hvem som var tilstede om formiddagen og ettermiddagen. Tirsdag 9. april er bare datoen og ordet formiddag innført. Neste innførsel er en lørdag som ikke er datert, men hvor det var 2 gjester. Arkivet kunne først åpnes igjen tirsdag 21. mai 1940 «da arkivet hadde fått så mye tilbake av sine stoler fra politiet at gjestene fikk noe å sitte på». I mellomtiden hadde det skjedd mye i Norge, men bortsett fra stengningen av lesesalen, fortsatte det daglige arbeid ved Statsarkivet som vanlig. Etter det første krigsåret, ble imidlertid følgene av okkupasjonen også direkte følbare for Statsarkivet.


Evakueringen av arkivsaker

Våren 1941 la de tyske militære myndigheter beslag på Centralgårdens store hall hvor Statsarkivet hadde fått tillatelse av Christiania Bank og Kredittkasse til å sette 830 kasser arkivsaker. Da Statsarkivet ikke kunne følge planen om å sende kassene til Statsarkivet i Trondheim, gav Historisk Museum plass for dem i sine evakuerte utstillingsrom. Overføringen fant sted i perioden 29. mai-4. juni 1941. De rommene på muséet hvor disse arkivene ble oppbevart, ble imidlertid også rekvirert av tyskerne. Dermed måtte 574 kasser flyttes til Geologisk Museum. Det skjedde i dagene 18.-20. mai 1942, og resten ble overført senere på året og i begynnelsen av 1943.

Nå hadde krigssituasjonen endret seg drastisk. Den 31. januar måtte von Paulus overgi seg med sine tropper ved Stalingrad, og tyskerne ble presset tilbake i Nord-Afrika. Det er ingen tvil om at det var bakgrunnen for at riksarkivar Asgaut Steinnes nå satte fart i planene om evakuering av Arkivverkets arkiv. I et brev av 13.02.1943 til Kirkedepartementet viser han til sitt brev av 31. august 1942 hvor han gjorde rede for det som til den tid var gjort for å trygge de offentlige arkiv mot luftangrep.  «Samstundes gjev den ytre situasjonen meir og meir grunn til otte.» Steinnes ber Kirkedepartementet å samtykke i at kirkene blir brukt til å lagre evakuerte arkiv. De skulle fordeles på mange kirker, og hver kirke skulle ikke motta mer enn at kirkene kunne brukes som før. Slik oppnådde man at arkivsakene ble spredd, og risikoen for ødeleggelse ble tilsvarende redusert.

Riksarkivaren ville i første rekke velge steinkirker som ligger utenfor byer og bystrøk og ikke for nær militære mål. På den annen side måtte de ikke ligge lenger fra arkivbyene enn at man lett kunne nå dem med lastebil, slik at man slapp å sende arkivsaker med jernbanen. På steder som passet til det, skulle man sette opp de arkivsakene fra hvert arkiv som det var mest bruk for, slik at de fremdeles var tilgjengelige. På den måten forsøkte man å gjøre det mulig for arkivene å holde arbeidet i gang.

 Statsarkivet i Oslo valgte Sørkedalen kapell i Aker, Haslum kirke i Østre Bærum og Tranby kirke og Sjåstad kapell i Lier som oppbevaringsted for hovedmengden av sine arkiv.

De viktigste arkivene fra Riksarkivet og de 5 statsarkivene ble evakuert til Kongens gruve på Kongsberg. Lokalene for Arkivverket ble i mars-juni 1943 sprengt ut vel to km inne i fjellet. Arkivmagasinet utgjorde 280 m2 , og her ble det plassert ca. 1750 hyllemeter arkivsaker. Dessuten hadde Riksarkivet 19 kasser kart her. Det var også 3 arbeidsrom, som lå nærmest inngangen. Det midtre var på 20 m2 , de to andre på 25 m2 . Året etter ble det sprengt ut et rom på ca. 1450 m2  for Kulturdepartementet. Dette ble brukt som evakueringsrom for Universitetsbiblioteket, Nasjonalgalleriet, Bergens Museum, Hærmuséet og en rekke andre institusjoner. Likeledes var det samme år innredet et evakueringsrom i flere etasjer for Oslo kommune. Det lå i en vid sjakt noe lenger inn i gruven enn de to andre rommene. Da tyskerne tok det som lager for bilgummi, ble det ikke benyttet etter planen.

Det gjorde derimot Arkivverkets rom. De nedpakkede arkivsakene kom med tog til Saggrenda stasjon. Derfra ble de kjørt med lastebil til gruveinngangen og fraktet videre inn i gruven med tog eller dresin. Flyttingen tok til i juni 1943, og arkivkontoret i Kongens gruve ble åpnet i august 1943. De som arbeidet der, kjørte inn med arbeidstoget for gruvearbeiderne om morgenen og returnerte sammen med gruvearbeiderne om ettermiddagen. Skulle man ut til andre tider, måtte man bruke dresin. Det var ikke helt ufarlig. Engang Alf Kiil sammen med noen andre skulle ta dresinen ut, møtte de toget. For Kiil var følgen et brukket kraveben.

fig.4: Grunnplan over Riksarkivets og statsarkivenes magasin og kontor i Kongens gruve. Målestokk 1:100.

Da gruvearbeiderne hadde lørdagsfri, var også arkivkontoret stengt på lørdager. Ett av siderommene ble brukt til avskrivning og mikrofotografering. Det andre var innredet som lesesal med plass til 4 gjester og en inspektør. Her var det også plassert et lite håndbibliotek. Publikum måtte søke Riksarkivaren om adgang til dette sikre, men vanskelig tilgjengelige arkiv. Fordi tyskerne ville ha kontroll over de besøkende, måtte de også ha passerseddel (Ausweiss). De første brevene i kopiboken som ble ført på Kongsberg, er datert 26. august 1943. Det første året hadde man 226 journalnummer, mens tallet for 1944 var 673. Den siste ekspedisjon, jnr. 280/1945, skjedde 7. juni 1945. Disse journalnumrene omfattet saker for Riksarkivet og alle statsarkivene.

Fra åpningen fram til over påske 1944 tjenestegjorde arkivar Kiil fra Statsarkivet i Oslo ved arkivkontoret i Kongens gruve. Fra 17. april 1944 overtok Asgerd Mauland, og hun var der til frigjøringen i mai 1945. Det sier seg selv at arbeidet ble langt vanskeligere med arkivene ett sted og arkivenes kontor et annet. Når det gjaldt f.eks. eiendomssaker, var de fremdeles like viktige for publikum. Tidligere statsarkivar i Hamar, Jan Henrik Olstad, forteller i et intervju i Arkivmagasinet om den omstendelige saksgangen for å få utskrift fra f.eks. en pantebok. Originalmaterialet var på Kongsberg, men bestillingene ble sendt til statsarkivene, som sendte dem videre til Kongsberg. Her ble materialet mikrofilmet og negativet sendt til Oslo for fremkalling. Deretter ble kopien sendt Statsarkivet som sørget for at den ble avskrevet.

Olstads skildring har nok særlig sin gyldighet i den første tiden. Saksgangen bygger på den instruks for driften av arkivkontoret Steinnes hadde gitt 31. juli. Senere kom det kontorpersonale til kontoret. Det fremgår av de attester Mauland vedla senere søknader, at hennes arbeidsoppgaver på Kongsberg var de vanlige. Statsarkivaren i Trondheim, Anders Todal, som hadde arbeidet i Kongens gruve, skriver i 1946 at hennes arbeidsplikter var «hovudsakleg avskriving av rettsprotokollar og andre arkivsaker». Kopibøkene forteller da også om et flittig arbeide med utskrifter ved arkivkontoret.


Krigstidens virkning på den daglige drift

Etter evakueringen satt Statsarkivet tilbake med klokkerbøkene, 1875-folketellingen for sitt område, noen personalhistoriske samlinger og en del pakkesaker. I alt utgjorde disse arkivalia ca. 250 hyllemeter. Ellers var fremdeles biblioteket og registraturene i kontorlokalene i Oslo.

Statsarkivet i Kristiansand hadde i perioden 20.07.1942-30.06.1943 holdt til på Geologisk Museum. I dette tidsrom hadde de 473 gjester på sin provisoriske «lesesal». I juni 1943 flyttet Statsarkivet i Kristiansand fra muséet til lokaler i Statsarkivet i Oslo. Der var arkivet til krigens slutt, men fordi det bare hadde klokkerbøkene og noen kasser uordnede arkivsaker i Oslo, måtte de øvrige forespørsler sendes videre til Kongsberg.

Den mest dramatiske episoden for Statsarkivet under krigen skjedde i forbindelse med Filipstad-eksplosjonen 19. desember 1943. De 1200 tonn ammunisjon som eksploderte ombord på det tyske ammunisjonsskipet Selma, førte til at 32 nordmenn straks døde og antakelig 72 tyskere. Også i Centralgården var virkningene høyst merkbare. Arkivets 6 store speilglassruter ble knust, lettveggene mellom de enkelte kontorene ble skadd, og bøkene på lesesalen ble slynget utover gulvet. I en periode var Statsarkivarens kontor det eneste som kunne brukes, og på grunn av reparasjonene var Statsarkivets lesesal lukket t.o.m. 5. februar 1944 og fra 2. mars til påske.

Besøkstallene for krigstiden gjenspeiler de endrede muligheter for å drive arkivstudier ved Statsarkivet. Før krigen var det naturlige variasjoner fra år til år. Mens Statsarkivet hadde 5453 gjester og 20354 utlån av arkivsaker i 1936-1937, var tallene året etter 5209 og 18582. For året 1938-1939 var besøks- og utlånstallene svært høye: 6657 og 29384, mens det følgende år var mer i samsvar med de foregående år: 5577 besøkende og 19420 utlån av arkivsaker. Det første krigsåret 1940-1941 fikk man naturlig nok en ganske stor nedgang i besøk og utlån, men likevel brukte 4427 gjester 13117 arkivsaker. Så steg tallene igjen. I 1941-1942 hadde man 5933 gjester og i 1942-1943 hele 6957 som lånte 20279 arkivsaker. Så gir de endrede vilkår seg sterke negative utslag i tallene. I 1943-1944 var det bare 2055 gjester og 3430 utlånte arkivsaker fra Statsarkivet i Oslo og Statsarkivet i Kristiansand, som nå hadde lokaler i Statsarkivet i Oslo. Året etter hadde de to arkivene 3092 besøkende som lånte 5648 arkivsaker.


Den første etterkrigstiden

Da krigen var slutt, var arbeidssituasjonen ved Statsarkivet nærmest uholdbar. Man skulle på uviss tid holde det gående i de gamle lokalene med fjerdeparten av sin arkivmasse og en sjuendedel av sin magasinplass. De første dagene av juni 1945 kom Statsarkivets arkivalia på Kongsberg tilbake. De arkivsakene som stod i kirkene på landet, kunne man imidlertid ikke hente ennå da Statsarkivet ikke hadde fått sine magasiner tilbake. Med så store arkivmengder lagret andre steder, måtte misforståelser oppstå. Statsarkivet i Kristiansand fikk i desember 1945 sammen med sine egne evakuerte arkivsaker 133 kasser som tilhørte Statsarkivet i Oslo fra Sjåstad kapell. Disse arkivalia måtte bli i Kristiansand til Statsarkivet i Oslo fikk nye lokaler. Sørkedalen kapell, som ikke lenger hadde plass til de arkivsakene som var der, fikk dem i slutten av mai 1946 sendt tilbake til Statsarkivet hvor de ble stående i sine kasser. I første del av sep tember 1946 hentet man 255 kasser evakuerte arkivalia.

Samme år hadde Fellesbanken, som hadde kjøpt over 90% av aksjene i A/S Centralgården, rettet en henvendelse til Statsarkivet om flytting til andre lokaler i samme etasje. Bankens egne lokaler i Prinsensgt. 7 og 9 var sprengt. Tilbudet ble godtatt, og høsten 1947 var innredningen av de nye lokalene i Kirkegt. 14-16-18 kommet så langt at Statsarkivet kunne flytte inn. Mens lesesalen i de gamle lokalene var åpen siste gang 19. august, kunne gjestene først ta den nye i bruk 1. november. I forbindelse med innflyttingen i de nye lokalene, hentet man resten av arkivsakene som hadde vært evakuert til kirkene på landet.

En følge av flyttingen var at Fritzøe verks arkiv for perioden 1817-1879 kunne overføres til Statsarkivet. Det hadde siden høsten 1943 ligget i 38 kasser i Slagen gravkapell. Det måtte nå ordnes og sammensmeltes med den tidligere del av arkivet fra grevetiden. Store deler av arkivet viste seg å være angrepet av mugg, men angrepet lot seg stanse uten at større skade var skjedd.

Nå tok besøks- og utlånstallene seg hurtig opp. I 1945-1946 hadde Statsarkivet 5809 gjester og utlån av 22234 arkivsaker. Tallene er høye og stabile det første tiåret etter krigen, og når de for 1947-1948 bare er på 5456 gjester og 17472 utlån, var grunnen at lesesalen var lukket over 2 måneder høsten 1947 da man flyttet til de nye lokalene. I perioden 1951-1955 hadde 1952 flest gjester med 9667, men alle årene lå tallene godt over 8500. I 1953 da 9574 besøkte Statsarkivet, hadde Riksarkivet 7013 gjester. En forskjell i besøkstallet på hele 2561 i Statsarkivets favør. Også når det gjaldt utlån, var tallene høyere for Statsarkivet enn Riksarkivet. l 1953 da Riksarkivet hadde 22720 utlån, lå Statsarkivets på 28036.

Ullmann satt i embetet til han sluttet ved oppnådd aldersgrense 6. februar 1950. Han ble etterfulgt av dr. philos. Johan Agerholt, som hadde vært førstearkivar i Eldre avdeling i Riksarkivet siden Brinchmann sluttet i 1934. Samme år Agerholt ble utnevnt til førstearkivar, tok han doktorgraden på sin avhandling «Gamal brevskipnad». I perioden 25.09.1951-30.06.1953 fungerte Agerholt som Riksarkivar, og i denne tiden var arkivar I i Riksarkivet, Eivind Bergh Jerve, konstituert som statsarkivar i Oslo.

Selv om forholdene stabiliserte seg i etterkrigstiden, var den utenrikspolitiske situasjon utrygg. I slutten av juni 1956 brøt det ut voldsomme opptøyer i Poznan som ble slått ned med hard hand. Likevel var følgen at polakkene vant større frihet, og i slutten av oktober begynte oppstanden i Ungarn. Den 4. november slo Den røde armé til og knuste ungarernes heroiske motstand. Samtidig hadde britene, franskmennene og israelerne angrepet Egypt etter Nassers nasjonalisering av Suez-kanalen. Den 5. november truet russerne med atomraketter mot London og Paris. Den utenrikspolitiske krise må ha vært bakgrunnen for at Beredskapskomitéen for muséer, arkiver, biblioteker og kirker 10. november 1956 sendte ut et rundskriv om registrering av A-saker for en eventuell evakuering.

Det medførte en gjennomgåelse av hele arkivet og registrering av de viktigste sakene (A-sakene), som skulle evakueres i en krisesituasjon. For Statsarkivets vedkommende utgjorde A-sakene ca. 382 meterkasser (1x0,40x0,30) og ca. 26 store kasser (0,80x0,52x0,40) viser svaret som ble sendt 29. januar 1957. Det ble utarbeidet fullstendige lister, som viste hvilke kasser de enkelte protokoller skulle anbringes i. Det ble også gitt forskrifter for evakuering.


Statsarkivet i endring - fra beliggenhet til organisering

Den 26. mai 1956 sendte A/S Centralgården et brev til Statsarkivet som synes å ha kommet som en fullstendig overraskelse. Det ble gjort oppmerksom på at leiekontrakten løp ut 15. juni 1956, «og da vi intet har hørt fra Dem, går vi ut fra at fraflytning vil finne sted ved kontraktens utløp». Agerholt kunne bare svare at det nok ville være umulig for Statsarkivet å flytte. Han hadde oppfattet § 2 i kontrakten slik at den ville gjelde til den ble oppsagt. Først nå hadde Agerholt sett at en overstrykning på hans eksemplar var anbragt slik at den skulle gjelde disse ordene. Han bad derfor om at leieforholdet måtte fortsette.

Gjennom Riksarkivaren ble det rettet en forespørsel til kontorsjef Rolf Hofmo i Statens ungdoms- og idrettskontor. Hofmo var formann i plankomitéen for nybygg i Observatoriegaten 6. Riksarkivaren viste til Statsarkivarens brev og bad om en skriftlig uttalelse om når det påtenkte nybygget kunne være ferdig. Steinnes gir i dette brevet også to meget interessante opplysninger om fremtidige planer: «En har regnet med at Statsarkivet skal overta Riksarkivets nåværende bygning når Riksarkivet får nye lokaler. Det kan også tenkes at Statsarkivet da vil bli slått sammen med Riksarkivet». Hofmo svarte at nybygget kunne være ferdig høsten eller vinteren 1956. Styret i A/S Centralgården gikk derfor med på at leieforholdet skulle få fortsette i maksimum 3 1/3 år til, dvs. fram til 15. desember 1959. De stilte imidlertid som vilkår for å slutte en ny leiekontrakt med Statsarkivet, at leien ble forhøyet med 10%. Kirke- og undervisningsdepartementet gav Statsarkivet fullmakt til dette, og leieforholdet kunne fortsette.

Hvis Statsarkivet hadde fått overta Riksarkivets bygg på Bankplassen, ville det ha blitt en ren parallell til situasjonen i 1914. Riksarkivet flyttet ut og Statsarkivet overtok dets gamle lokaler. Dette ville ha vært en meget gunstig ordning, men de nye planene til et arkivutvalg Finans- og tolldepartementet oppnevnte 14.03.1958, gikk i en annen retning. Steinnes hadde pekt på at det kunne tenkes at Statsarkivet ble slått sammen med Riksarkivet, og utvalgets forslag lå på denne linje. Det hadde 5 medlemmer, og dets innstilling kan nok ha vært preget av at direktør Reidar Danielsen i Statens rasjonaliseringsdirektorat var formann. Riksarkivar Steinnes representerte Arkivverket. «Arkivutvalget av 1958» avgav 30.06.1959 sin «Innstilling om arkivproblemene i statsforvaltningen». Utvalgets forslag om omorganisering var revolusjonerende. Det foreslo en annen fordeling av avleveringene, bygd på et rent geografisk prinsipp. Riksarkivet skulle motta arkivmateriale fra Oslo-området og det distrikt som tidligere hørte inn under Statsarkivet i Oslo. Dette vil ha til følge at Statsarkivet i Oslo går inn i Riksarkivet.

Denne ordning var forutsatt i utvalgets forslag til ny Riksarkivbygning. En annen konsekvens av forslaget var at sentrale statsorganer som var plassert ute i landet, skulle levere sitt arkivmateriale til et statsarkiv og ikke som før til Riksarkivet. Begrunnelsen for forslaget var for det ene at man unngikk å ha to arkivinstitusjoner med hver sin administrasjon og publikumsavdeling i samme by. For det annet ville det være mer praktisk for administrasjonen å sende arkivmaterialet til det geografisk sett nærmeste arkiv. Det ingen kunne vite den gang, var at det nye Riksarkivbygget lå 20 år inn i fremtiden, og det var da andre personer som hadde myndighet til å fatte beslutninger. Steinnes var en iherdig forkjemper for byggesaken, og i 1959 gikk planene ut på å bygge det nye Riksarkivet i Thereses gate med magasin under Stensparken.

Da Kirkedepartementet i budsjettproposisjonen om høsten ikke førte opp en byggebevilgning, tok Steinnes straks avskjed. Han ble etterfulgt av Reidar Omang, og etter Omangs død i 1964 ble Dagfinn Mannsåker Riksarkivar. Ingen av Arkivutvalgets skisserte ordninger ble satt i verk. Statsarkivet forble en selvstendig institusjon, og etter nok en flytting, fikk det i 1978 lokaler i Riksarkivets nybygg på Kringsjå.


Noen sider ved driften av statsarkivet

Den daglige drift ble ikke påvirket av planene om en ny struktur. Det foregikk ikke større endringer i arbeidsrutiner og oppgaver ved Statsarkivet. Også holdningen til tekniske hjelpemidler kan trygt kalles konservativ. En ganske pussig episode skriver seg fra Stiftsarkiverne i Kristianias første tid i Stortingsbygningen. Arkivets telefonnummer var ikke oppført i telefonkatalogen, og i februar 1915 skrev Kirkedepartementet til Riksarkivaren og påla Stiftsarkivaren å sørge for at telefonnummeret for fremtiden kom med i katalogen.

Thomle syntes ikke dette var en god idé. Riksarkivar Huitfeldt-Kaas hadde i siste halvdel av 1890-årene sørget for at det ble installert telefon i Riksarkivet, men han bestemte også at telefonnummeret ikke skulle tas med i den offentlige telefonkatalog. Opplysningskontoret skulle bare oppgi Riksarkivets nummer til offentlige institusjoner og personer som på forhånd hadde fått Riksarkivarens tillatelse til å oppnå den ønskede forbindelse.

Slik ble det fram til 1914 da nummeret etter riksarkivar Korens ordre ble tatt med i katalogen med den tilføyelse at spørsmål om utskrifter ikke ble besvart. Da telefonene til Stiftsarkiverne virket forstyrrende, hadde Thomle funnet at han ville gå tilbake til den telefonordning Riksarkivet hadde hatt i mer enn 15 år. Det var imidlertid ingen vei forbi. Stiftsarkivernes telefonnummer kom inn i katalogen med denne tilføyelse: Rekv«isitioner mottages ikke pr. telefon». Statsarkivets brev ble håndskrevet ganske langt fram i tiden. Den siste kopiboken med bare presskopier av håndskrevne brev slutter 31. desember 1924. Parallelt med den var det ført en kopibok med gjenparter av maskinskrevne brev for perioden 14. mai 1923 - 31. desember 1924. Fra 1928 er imidlertid skrivemaskinen blitt enerådende.

En ganske annen revolusjon var innføringen av fotokopiering. Ved å fotokopiere slapp man ikke bare å levere avskrift av dokumentene; det var heller ikke nødvendig å konferere dem. I årsmeldingen for 1949-1950 oppgir Agerholt at man først i desember 1949 begynte å notere sidetallene ved fotokopiering, som ble utført i en forretning i byen. Han kunne derfor ikke angi nøyaktige tall, men anslo det til 995 sider. For 1948-1949 skriver Agerholt at tallet må ha vært svært meget mindre og i 1947-1948 helt ubetydelig.

Det er en merkelig svingning i kopieringstallene de følgende år. I 1951 oppgis 99, og følgende år stiger det til 295. Så synker tallet til 59 for å stige til 258 i 1954 og året etter fotokopieres 123 sider.

 I 1954 begynte Statsarkivet også å ta gjenparter av de utskriftene publikum mottok. Dermed slapp man senere å skrive de samme dokumentene igjen ved nye bestillinger. I 1956 leverte man 160 fotokopier, og alt i 1960 var tallet steget til 703.


Et statsarkiv er et embetskontor og ikke et gjettebyrå

Når besøkstallene ved arkivene er så høye som de er, skyldes det utvilsomt for en vesentlig del den store interessen for slektsforskning. Arkivverket har ikke arbeidskapasitet til å utføre tidkrevende genealogiske undersøkelser for publikum, men helt fram til første del av 1980-årene forsøkte Statsarkivet i Oslo å hjelpe dem som skrev og bad om enkle opplysninger og hadde presise data. Tiltroen til hva Arkivverket kan og er villig til å avsette av tid og verdifull arbeidskraft til genealogisk forskning, er stor og står ofte i svært lite samsvar med de opplysninger den som spør sitter inne med.

Statsarkivar Ullman var en mann som gav klart uttrykk for sine meninger. En dame som bad om en dåpsattest, men hadde høyst mangelfulle opplysninger, fikk følgende svar:

«I brev av 13/1 42 hit ber De om: ’Dåpsattest for Osvald Hansen, født år 1850. Og om mulig hans foreldres navn og fødested, samt år’. De sier videre: ’Da jeg desværre ikke har, eller kan skaffe nærmere oplysninger, ville jeg være svært takknemlig om De kunde hjelpe mig, og så snart som mulig’. På konvolutten står det: ’Haster’. Nå vil ikke arkivet si at for alt De oplyser, kan Osvald Hansen være født i Kina. De har sendt brevet hit, og hva De har ment eller ikke ment, så går en ut fra at Deres tanke var at han er født i 1850 ett eller annet sted innenfor den del av Norge som går inn under dette arkivs område. Men innenfor samme område bor 40 prosent av landets innbyggere. Hansen er ikke noe sjeldent navn, og Osvald er utilstrekkelig for å gjøre seg opp en mening om hvilket barn født i 1850 De trenger opplysning om. For ikke å snakke om at det haster. Nei, et statsarkiv er et embetskontor og ikke et gjettebyrå. Når De har slik bruk for opplysninger om Osvald Hansens fødsel i 1850, så vet De vel litt mere om ham enn dette? Om ikke annet så vet De sikkert hvorfor De trenger opplysning, og hvor De har det fra at han er født i 1850. Når det kommer til stykket, vet De mulig både hvem han var, når og hvor han døde, om og i så fall når og hvor han ble gift, og - De går jo ut fra at det er her attesten skal søkes - er det da så utelukket at De rett og slett vet hvor han er født og døpt? Når Osvald Hansen er døpt så sent som i 1850, så synes det, iallfall på forhånd, mye mere rimelig at attesten er å søke hos soknepresten enn ved statsarkivet. Men i alle fall: Så lenge det hele henger i luften, så kan jo Statsarkivet i Oslo ikke en gang avgjøre om det er her den bør søkes, en si om den er å finne. Oslo, den 16de januar 1942. Axel V. Ullmann (sign). Skulle De - urigtig - ha tenkt Dem at Statsarkivet i Oslo bare er arkiv for Oslo by, og De således selv har ment å opplyse om at Osvald Hansen er født i Kristiania (nå Oslo), kan en straks si at arkivet ikke har kirkebøker for døpte fra så sen tid som 1850 fra noen menighet her. De bør da skrive til en av sokneprestene her - la oss si til Soknepresten til Vår Frelsers menighet, opplyse ( hvis De vet det) hvor her i byen Osvald Hansens foreldre bodde, og be brevet oversendt videre til rette vedkommende hvis det viser seg at dette ikke er den prest som De selv har skrevet til.

 D. u. s.

A.V.U.


Inspeksjoner

Inspeksjon av arkivskapernes arkiv er en svært viktig del av Arkivverkets oppgaver. Her legges grunnen for det gode forhold til dem som skaper arkivene, som er en forutsetning for at de senere avleveringer vil bli vellykkede. I dag er arkivinspeksjonene høyt prioritert ved Statsarkivet, men det har ikke alltid vært tilfelle. Den som begynte en mer systematisk inspeksjonsvirksomhet, var statsarkivar Gunvald Bøe. Det var særlig prestearkivene som interesserte han, og Bøe inspiserte atskillige prestekontor i sin embetstid. Inspeksjoner av andre arkiv hadde mer preg av ad hoc-tiltak.

Bøes etterfølger i statsarkivarembetet, cand. jur. Fin Michalsen, satt kort tid i embetet, og inspeksjonene var ikke mange. Da dr. philos. Lajos Juhasz ble statsarkivar i 1972, var det derfor av vesentlig betydning at det ble drevet en storstilt inspeksjonsvirksomhet med tanke på at Statsarkivet i Oslo skulle flytte inn i Riksarkivets nybygg på Kringsjå. Bortsett fra prestearkiv ble likevel lite gjort, og det er først med etterfølgeren i embetet, Per-Øivind Sandberg, at en målbevisst og effektiv inspeksjonsvirksomhet begynner.

Inspeksjonsrapportene var tidligere i langt høyere grad enn nå preget av den som skrev dem. Særlig Bøes rapporter kan være meget fornøyelig lesning. Han var ofte sjarmerende opptatt av personer og ting uten direkte forbindelse med arkivdannelsen. Det er siden skjedd en ensretting som en følge av kravet til effektivitet. I en tid hvor tempoet var roligere, kunne man også reflektere over gleder utenom selve inspeksjonen:

«Fra Hole kjørte jeg til Sundøya Fjordrestaurant. Der bestilte jeg en bedre middag, men ble skuffet. Sola skuffet meg imidlertid ikke. Jeg satt ved et bord ved vinduet i lengre tid i den deiligste vårsol. Det smakte godt etter den fimbulvinteren vi har hatt».


Arkivregistraturer og ordningsarbeid

Uten forkleinelse for noen er det ett navn som skiller seg ut når det gjelder ordningsarbeider og utarbeidelse av arkivregistraturer ved Statsarkivet i Oslo. Høyesterettsadvokat Fin Michalsen hadde etter en sykdomsperiode begynt i Statsarkivet som vikar i en arkivarstilling 1. januar 1956, og fra 01.07.1959 var han arkivar I ved Statsarkivet. Statsarkivar Gunvald Bøe døde 21. november 1967 og var sykemeldt de to siste månedene han levde. Michalsen fungerte da som statsarkivar, og han tiltrådte som Statsarkivar 1. mai 1968.

Michalsen, som fylte 70 år 12. april 1970, hadde søkt Kirke- og undervisningsdepartementet om å få fortsette i embetet ett år etter fylte 70 år og fikk både innvilget dette og ved en ny søknad fikk han sitte ut året 1971. I den første søknaden pekte Michalsen på at det neppe var heldig å skifte Statsarkivar under forarbeidet med den nye bygningen på Kringsjå. Han understreket også at det ville være en stor fordel om det ordningsarbeidet han holdt på med, kunne føres så langt fram som mulig før innflyttingen. Michalsen pekte særlig på Larvik grevskapsarkiv, som for en stor del aldri hadde vært ordnet, og som det ville ta en annen år å sette seg inn i.

I sin andre søknad var han mer eksplisitt:

«Det viktigste arbeid som pågår, og som jeg selv besørger, er ordningen av enkeltarkivene. På grunn av sparsom bemanning i arkivet har det ikke tidligere vært foretatt noe ordningsarbeid av betydning i Statsarkivet i Oslo. Man har hatt tilstrekkelig med å greie de løpende forretninger. Jeg har i den tid jeg har arbeidet her skrevet over 60 kataloger med administrasjonshistoriske innledninger, bygget på systematiske og detaljerte ordninger. For tiden er jeg midt inne i arkivet for grevskapet Larvik, som er vårt største arkiv, og som ikke har vært tilgjengelig for forskningen på grunn av kaotisk uorden. Deler av dette arkivet, som representerer et særegent kapitel i vår historie, er idag åpnet med en mengde nytt stoff for en av våre yngre vitenskapsmenn. Grevskapsarkivet danner grunnlaget for Jarlsberg og Larviks amt, hvis arkiv ikke kan røres før grunnlaget er lagt.»

Den yngre vitenskapsmann Michalsen refererte til, var historikeren Øystein Rian. Han var veileder for 10 hovedfagsstudenter som skrev hovedoppgaver knyttet til grevskapsarkivet. Selv skrev Rian «Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671-1821». Det var Michalsens energiske ordningsarbeide som var forutsetningen for denne forskningsinnsats, og det belyser hvor viktig denne del av arkivarbeidet er. Da Michalsen var gått av som Statsarkivar, søkte han om å bli ansatt for å kunne fortsette sitt ordningsarbeid med Larvik Grevskaps arkiv. I et brev til Riksarkivaren gav professor Kåre D. Tønnesson Michalsen sin varmeste anbefaling, og Michalsen fortsatte arbeidet fram til sin død 10. juli 1972. Det videre ordningsarbeide med Grevskapsarkivet ble fullført av arkivar Edwin Torkelsen.

Det er en uhyre imponerende arbeidsinnsats som ligger bak de mer enn 60 arkivregistraturer med administrasjonshistoriske innledninger Michalsen utarbeidet. Michalsen skriver i sin søknad at lite var gjort av ordningsarbeider før han begynte. Det er likevel grunn til å peke på f.eks. Ludvig Engesets store ordnings- og registreringsarbeider. Som tidligere nevnt, benyttet alt Thomle vaktmester Engeset til en rekke ordningsarbeider, og av hans senere større oppgaver på dette felt kan nevnes Akershus stift- og amtsarkiv. Med utrettelig flid tok Michalsen fatt på oppgaven og ordnet en rekke store arkiv og utarbeidet hjelpemidlene til bruken av disse. Selv om noen av de prinsippene han la til grunn for ordningsarbeidet nok ikke ville bli brukt i dag, avtvinger hans arbeidsinnsats den største respekt.

Andre viktige ordningsarbeider etter krigen nevnes av førstearkivar Per Kristian Heggelund Dahl i innledningen til vår hovedkatalog, som leserne finner gjengitt i denne bok. Senere har ikke minst han selv og konsulent Sigurd Rødsten stått for ordningen og registreringen av mange arkiv. Når ordningsarbeidene ved Statsarkivet i Oslo er så à jour og med så gode arkivregistraturer, er det fordi man har fulgt opp det grunnleggende arbeid som ble utført av Michalsen.


Statsarkivet får egen bokbinder

Siden Statsarkivet ble opprettet i 1914, hadde det drevet ordinær virksomhet på alle områder uten ett - konservering. Restaurering og pleie av arkivsaker utgjør en meget vesentlig del av et arkivs arbeide, og denne situasjon var derfor mildt sagt lite tilfredsstillende. Fram til Statsarkivet fikk egne konserveringsstillinger, ble restaureringen av dets arkivalia utført i Riksarkivets bokbinderi og av Riksarkivets ansatte. Før innflyttingen i A/S Centralgården var det planlagt et bokbinderverksted for Statsarkivet der. Det lå imidlertid i kjelleren. Etter en samtale med bokbinder Johansen, måtte Ullmann skrive til Riksarkivaren at Johansen hadde liten tro på at man ville få lov til å ha arbeidsrom i kjelleren. Statsarkivet fikk derfor ikke et eget bokbinderverksted.

Situasjonen ble etter hvert prekær, og i 1952 tok kst. statsarkivar Eivind Jerve opp saken. I et brev til Riksarkivaren av 9. april 1952 gav Jerve en melding om hvor langt Statsarkivet ventelig ville klare seg med de bevilgninger som var gitt for regnskapsåret 1951/52. Her gir Jerve et meget klart uttrykk for hvor uholdbar - ja direkte skandaløs - situasjonen var når det gjaldt restaurering av Statsarkivets arkivalia:

«Kr. 2.500,- er stilt til rådighet for å bøte slitet på arkivsaker, først og fremst protokoller. Når denne summen i inneværende regnskapsår ikke blir overskredet, vil det så langt fra si at alt er vel og bra. Istedenfor å beskrive arkivmassens tilstand, lar en noen få oppgaver tale for seg selv. Tallet på gjester som søker Statsarkivet i Oslo og på de arkivsaker som legges frem til bruk, er betydelig høyere enn de tilsvarende tall for Riksarkivet. Utenom den fordel det er å ha eget bokbinderverksted, får Riksarkivet til øyemedet bevilget i lønn og materialer over kr. 20.000,- om året. Jeg kjenner forholdene i Riksarkivet og vet at det nevnte beløp ikke fyller sin hensikt, slik at de utenom har måttet gå til anskaffelse av et parti esker for ca. kr. 9.000,- . Når en sammenholder tallene for de to arkiver, et misforhold som har vart gjennom årrekker, vil enhver kunne slutte seg til hvorledes det er fatt. Etter mange års rovdrift er forholdet blitt en skandale, der kr. 2.500,- om året er som en dråpe i havet. Ansvarlige hold utenfor etaten har da også følt seg kallet til å ta hånd i hanke med elendigheten. Bispemøtet 1948 har klart og tydelig sagt fra. Det blir ventelig den eneste gang jeg i stillings medfør får anledning til å gi mine følelser luft, det måtte være en forsømmelse av min plikt om jeg så ikke gjorde. Og én ting til. En arkivsjef har muligens til plikt først å fremst å ta hånd om arkivsaker. Men i et arkiv er det ikke bare pakker og protokoller, det er også levende mennesker som har sitt virke der, med naturlige reaksjoner likeoverfor urenlighet og filler.»

Nøyaktig to måneder senere sender Jerve budsjettforslaget for 1953/1954 til Riksarkivaren. I kommentaren til forslaget understreker han igjen hvor viktig det er å rette opp det forsømte restaureringsarbeidet ved Statsarkivet i Oslo. Han siterer sine ord fra 9. april, og tilføyer:

«Når arkivsaker - i dette tilfelle av de mest verdifulle - er utsatt for slik medfart at det går mot deres ødeleggelse, er det plikt for ham som har ansvaret for arkivet, å melde fra og komme med forslag om rådgjerder. Er han så ikke i stand til å vinne gehør hos sine foresatte, har han å erkjenne sin sviktende evne. For litt etter litt å kunne ta igjen årtiers underskudd når det gjelder håndverksmessig tilsyn med arkivmasse og bibliotek, tillater en seg som et minimum å foreslå at Statsarkivet i Oslo heretter får anledning til å disponere et fullt årsverk for en i konservering utlært bokbinder. All den stund Statsarkivet ikke har eget bokbinderi, måtte det på flere måter være en fordel at mest mulig av arbeidet utføres i Riksarkivets bokbinderi.»

Etter Jerves omsvøpsløse beskrivelse av konserverings- og restaureringsforholdene ved Statsarkivet, var det ikke lenger mulig å unnlate å reagere. Ved en overføring av bevilgningen til innbinding fra en budsjettpost til en annen fikk Statsarkivet i 1953 anledning til å ansette egen bokbinder. Fra 1954 hadde Statsarkivet også en midlertidig ansatt bokbinderassistent. Ved behandlingen av budsjettet for budsjettåret 1955-1956 vedtok Stortinget at det skulle opprettes en fastlønnet bokbinderstilling ved Statsarkivet i Oslo. Stillingen var opprettet fra 1. juli 1955, og samme dag ble Arne Hansen ansatt som bokbinder ved Statsarkivet. Han hadde da arbeidet i Riksarkivets bokbinderverksted siden 1. november 1954 som lønnet av Statsarkivet. Gledelig nok skjedde det så at Stortinget alt ved behandlingen av budsjettet for 1956-1957 vedtok at det også skulle opprettes en stilling som bokbinderassistent ved Statsarkivet.

Da det var ikke plass til restaureringsverksted i Statsarkivets lokaler, måtte arbeidet av praktiske grunner skje i Riksarkivets konserveringsavdeling. Hansen satt i stillingen fram til 1. mars 1960, da han begynte som bokbinder ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Da Hansen sluttet, laget Riksarkivaren etter utkast av Statsarkivaren en instruks for bokbinderen ved Statsarkivet i Oslo. I følgebrevet som er datert 14. mars 1960, opplyses det at man hadde strøket det siste punktet i utkastene «fordi det er selvsagt at bokbinderen sorterer under statsarkivaren på samme måte som Statsarkivarens øvrige personale». I et brev til Riksarkivaren av 16. mai reagerte statsarkivar Bøe på ting som hadde vært oppe under drøftelsene.

Når det var tale om å oppheve stillingen som bokbinder ved Statsarkivet i Oslo, så han det som sin plikt så sterkt som mulig å fremheve at det var Statsarkivets eget behov som måtte være avgjørende. Alle andre hensyn burde være sekundære. I en rekke punkter konkretiserer Bøe viktigheten av en egen bokbinder i Statsarkivet. Slik situasjonen var, økte bestanden av skadet arkivmateriale: «Arkivet kunne derfor i dag trenge flere faglærte bokbindere for å komme à jour».

Den 4. juni sendte Riksarkivaren en ny instruks som er identisk med den første, bortsett fra at den gir to meget viktige tillegg til pkt. 3. Det første tillegget fastslår at statsarkivets bokbinder i spørsmål av faglig natur har å følge de anvisninger som blir gitt av Riksarkivets bokbinder. Det andre presiserer bokbinderens tilknytning til Statsarkivet i Oslo: «For øvrig mottar han sine oppdrag av Statsarkivaren».

Hansens etterfølger Johan Arnt Haugen som ble ansatt i stillingen 1. september 1960 var den første som fulgte instruksen. Haugen var som Hansen utdannet bokbinder, og denne solide håndverksutdannelse er det selvfølgelige grunnlag for konserverings- og restaureringsvirksomheten. Den er likevel langt mer spesialisert og krever stadig etterutdannelse og opplæring. Denne opplæring har måttet skje på arbeidsplassen da det - i motsetning til Sverige, Finland og Danmark - ennå ikke er noen skoleutdannelse i Norge for arkivkonservatorer, som ble det navn denne gruppe eksperter fikk.

I et brev av 27. september 1971 meddelte Kirke- og undervisningsdepartementet Riksarkivaren at 5 stillinger som biblioteksbokbindere i Arkivverket og 1 stilling som leder av bokbinderverkstedet i Riksarkivet var plassert i lønnsklasse 13 og stillingene gitt navnet arkivkonservator i Arkivverket. Den tidligere betegnelsen bokbinderassistent ble senere arkivpreparant og er nå forskningstekniker. Haugen var ved Statsarkivet i Oslo til han gikk av med pensjon 30. juni 1978. Han ble etterfulgt av Tor Thrane Møller.

Ved utlysningen av stillingen som statsarkivar i Oslo var det en formulering om at den som ble ansatt, måtte regne med eventuelle administrative endringer. Dette skjedde i 1978 med Statsarkivets to konserveringsstillinger. De ble strøket ved Statsarkivet og satt opp ved Riksarkivet. Statsarkivaren sendte et brev til Kirke- og undervisningsdepartementet hvor han protesterte over endringen, men det fikk ingen følger. Selv om de to stillingene administrativt var lagt under Riksarkivet, arbeidet de fremdeles for Statsarkivet og fikk sine arbeidsoppgaver der.

Etter innflyttingen i nybygget på Kringsjå høsten 1978, ble det store, moderne utstyrte verkstedet for Konserveringstjenesten naturlig nok fremdeles arbeidsplass også for de to som tar seg av restaureringen og konserveringen av Statsarkivets arkivalia. Bare to årsverk til dette uhyre viktige arbeidet er selvsagt ikke tilstrekkelig. På mange måter er konserveringen av arkivsakene i et offentlig bruksarkiv et sisyfosarbeid. Arkivsakene slites langt hurtigere ned av bruk og elde enn de kan restaureres med de knappe personalressursene som står til rådighet. Når situasjonen nå ser ut til å lysne, kommer det av den omfattende filming av originalkildene som skjer. Med utlån av fotokopier, mikrofilm og mikrofiche skånes arkivalia og sikres et lengere liv.

Statsarkivet i Oslo har vært usedvanlig heldig med dyktige fagfolk siden de første stillingene i den tekniske avdelingen ble opprettet. Personlig interesse for det krevende, men interessante arbeidet er en forutsetning for et vellykket resultat. Den faglige dyktighet sikres ved at de dyktigste søkerne får stillingene. Tor Thrane Møller, Statsarkivets nåværende arkivkonservator, fikk f.eks. medalje for sin svenneprøve. Den personlige interesse og faglige dyktighet er ytterst viktig i en tid da nye, teknisk avanserte prosesser skaper fremskritt, men også langsomt, men sikkert stadig mer fjerner yrket fra bokbinderens. Samtidig blir dette håndverk også i langt høyere grad enn tidligere preget av maskinell fremstilling.


Noen sider ved personalpolitikken

Statsarkivar Joh. H. Bergwitz i Trondheim hadde ved kgl. res. av 24. november 1933 fått avskjed i nåde fra sitt embete for å overgå til en arkivarstilling i Oslo. Den ubestemte form hadde sammenheng med vilkårene. Bergwitz ble ansatt ved Statsarkivet i Oslo fra 1. januar 1934: «med plikt for Dem til å tjenestgjøre som arkivar i Riksarkivet. Det er forutsetningen at De i det hele tatt ikke skal komme til å tjenestgjøre som arkivar i Statsarkivet i Oslo».

Statsarkivet fikk imidlertid bevilgning for en vikar for Bergwitz, og i denne stillingen ble Ludvig Engeset ansatt. Engeset, som var født i Skodje, var kommet til Kristiania i 1906 hvor han tok Gardens underoffisersskole. Etter noen år i Kristiania kommune, begynte han ved Stiftsarkiverne i Kristiania i 1914. Han var vaktmester og assistent ved Statsarkivet da han begynte vikariatet for Bergwitz, og selv om han ble lønnet som arkivar, ble han først ved Stortingsvedtak av 3. juni 1939 arkivar ved Statsarkivet i Oslo fra 1. juli 1939.

At Engeset var fullt kvalifisert for stillingen, var hevet over tvil. I full stilling ved Statsarkivet hadde han først tatt artium og deretter juridisk embetseksamen. Statsarkivet fikk imidlertid ingen glede av Engeset etter han var blitt fast ansatt som arkivar. Den 26. juni 1939 ble han nemlig tilsatt som kommunearkivar i Oslo. Engeset var Finne-Grønns etterfølger som kommunearkivar, og sammen hadde de begynt ved Stiftsarkiverne i Kristiania ved opprettelsen i 1914. Engeset viste at det var mulig å arbeide seg opp til en arkivarstilling, men han hadde de formelle kvalifikasjoner i orden da han fikk stillingen. Arkivarene er det vitenskapelige personale i Arkivverket. Ved midten av 1970-årene ble det innført en opprykksordning til førstearkivar etter kvalifikasjonsbedømmelse. Kvalifikasjonene skal være likeverdige med en norsk doktorgrad, og det blir opprettet kommisjoner for å bedømme søkernes kompetanse.

Kravet til dokumentert forskning for å få opprykk til førstearkivarstilling var ett av argumentene da Arkivarforeningen fikk gehør for retten til forskning i arbeidstiden. Forskningstiden er begrenset til 1 time pr. dag, men den kan samles opp. Arkivarene ved Statsarkivet har publisert artikler i Historisk Tidsskrift, Maal og Minne, Heimen, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, Ibsenårbok og en rekke andre periodika. I 1978 ble førstearkivar Edwin Torkelsens kildeutgave «Christiania dom-kirkes bog 1632-1677» utgitt. Arbeidet var utført i arbeidstiden.

For kontorpersonalet var det tidligere få muligheter for avansement uten videre utdannelse. De gikk år etter år som kontorassistenter før de fikk opprykk som kontorfullmektiger. Likevel synes svært mange av det eldre kontorpersonalet å ha vært besjelet av en korpsånd og stor interesse for sitt arbeid. De fleste ble i Arkivverket når de først var ansatt der.

Først høsten 1973 begynte utdannelsen for den første gruppe arkivregistratorer. Det gav en mulighet for de kontoransatte til videreutdannelse og bedre betalte stillinger i Arkivverket og andre institusjoner med arkiv. Fra Statsarkivet var Sigurd Rødsten i det første kullet som ble utdannet, Wenche Junker i det andre. Når forholdene ved Statsarkivet i Oslo - med unntak av en periode - har vært preget av fredlige og harmoniske forhold, har det selvsagt sammenheng med at martialske personligheter neppe blir tiltrukket av å arbeide i Arkivverket. Det kreves interesse for historie og en utpreget sans for orden og systematikk. Likeledes må man kunne samarbeide og være innstilt på å yte service overfor publikum.


Statsarkivet får lokaler i Prinsensgt. 7-9

Statsarkivet hadde hatt lokaler i Kirkegt. 14-16-18 siden 1938. Etter at Fellesbanken overtok gården og selv trengte plassen, flyttet som nevnt Statsarkivet til nye lokaler i bygget i 1947. Som vi har sett, ville banken ha ut Statsarkivet i 1956, og dens plassbehov avtok ikke. Rundt 1970 ble det satt i gang store ominnredningsarbeider i gården. Den 1. desember 1970 klaget Michalsen over at de var «til overordentlig stor gene for arkivets drift». Larmen var til dels så sterk at det ikke var mulig å bli hørt på Statsarkivets lesesal. Fra kjelleren kom det slik lukt at funksjonærer hadde kastet opp og blitt nektet å komme ned i lokalene av sine pårørende.

I et brev av 21.06.1971 oppsa A/S Centralgården Statsarkivets leieforhold til fraflytting 25.10. s.å. Grunnen var at de hadde bruk for lokalene til eget bruk. De kunne tilby et tilsvarende areal i Prinsensgt. 9. Statsarkivar Fin Michalsen, som var jurist, laget en utredning om saken for Riksarkivaren, og han konkluderte med at leieforholdet neppe kunne oppsies og anbefalte at det ble reist sak ved husleieretten. Etter forhandlinger ble kravet om flytting høsten 1971 frafalt. Statsarkivets flytting ble sett i en større sammenheng i forbindelse med byggearbeidene i gården, og det ble antydet en frist til 1. juni 1973. Det ble fra Michalsens etterfølger som statsarkivar, Lajos Juhasz, sterkt understreket at oppsigelsen var urimelig fordi man likevel innen 3 år ville flytte til det nye arkivbygget på Kringsjå og man derfor burde spares for en ny dobbeltflytting innen 2-3 år.

Saken kom opp for Oslo husleierett, som 19. april 1972 avsa kjennelse i saken. Både Riksantikvaren og Statsarkivet hadde lokaler i Centralgården, og kjennelsen for Statsarkivets del lød:

«2. Statsarkivet skal fraflytte Kirkegt. 14/18 straks Riksantikvaren får disponibel sine permanente lokaler på Festningen og under enhver omstendighet senest innen 30. juni 1973, etter hvilken dato Statsarkivet kan kastes ut uten søksmål.»

Riktig så hurtig gikk det ikke. Statsarkivar Juhasz skrev 2. mai 1973 til Riksarkivaren og fastslo at Statsarkivaren i sin tid ikke var blitt underrettet om rettsforliket. Han hadde skrevet til Eiendomsdirektoratet 8. februar 1972 og protestert mot at det ble ført forhandlinger om flytting og bedt om at det måtte bli ført en sak for å få oppsigelsen ugyldiggjort. Den 16. februar var brevet blitt oversendt Kirkedepartementet. Siden hadde Statsarkivaren ikke hørt noe om saken, og han bad nå Riksarkivaren ta saken opp med Departementet. Det hadde godkjent et rettsforlik vedrørende Statsarkivet uten på forhånd å være kjent med Riksarkivarens standpunkt, og uten at Riksarkivaren var blitt underrettet om sakens utfall. Statsarkivarens brev var blitt liggende ubesvart over ett år.

Juhasz bad Riksarkivaren legge fram for Departementet Statsarkivarens protest mot en slik uhørt administrasjon og å utvirke at han selv fikk anledning til å tale Statsarkivets sak for de ansvarlige i Departementet. I et brev av 15. mai 1973 gikk A/S Centralgården med på å utsette fristen til 31. desember 1973 istedenfor 30. juni 1973, som bestemt i rettsforliket. Flyttingen kunne likevel ikke skje i 1973. Lokalene i Prinsensgt. hadde tidligere vært disponert av Riksantikvaren, og de måtte utstyres med hyller for arkivsakene. Først i 1974 kunne flyttingen begynne.


De fire årene i Prinsens gate

Den siste dag gjestene kunne besøke lesesalen i Kirkegt. var tirsdag 22. januar 1974. Statsarkivets arkivmateriale utgjorde på dette tidspunkt ca. 3300 hyllemeter, og flyttingen, som ble ledet av arkivar Per Kristian Heggelund Dahl, bød på få problem. Det var bare drøye 100 meter mellom de gamle og nye arkivlokalene. I selve overflyttingsfasen kunne patruljerende konstabler se noe undrende ut når man kom spaserende på gaten med digre panteregistre under armen fordi kopimaskinen stod på ett sted og bøkene et annet.

Statsarkivets nye lesesal i Prinsensgt. åpnet mandag 18. februar 1974. Fordi lokalene var et provisorium i påvente av innflyttingen i den nye Riksarkivbygningen på Kringsjå, lå ca. 30% av arkivsakene nedpakket og utilgjengelige i påvente av den nye flyttingen. De opprinnelige banklokalene må ha vært praktfulle da bygningen var ny, men nå var den gammel og nedslitt. Lesesalen, som lå i første etasje, var skilt fra magasinet med en lettvegg av tre og glass i mannshøyde. Mot en bakgård hadde lesesalen store vinduer, og både brann- og sikkerhetsmessig var 1. etasje i Prinsensgt. lite egnet som arkivlokaler. Det var også magasin i kjelleren og 3. etasje, og disse var langt sikrere. Kontorene for de ansatte befant seg i 1., 2. og 3. etasje.

Plassmangel gav liten anledning til avleveringer, og da Statsarkivet flyttet til Kringsjå 4 år senere, var tilveksten bare knapt 200 hyllemeter, dvs. under 50 meter pr. år i gjennomsnitt. Igjen ledet Heggelund Dahl flyttearbeidet som var fullført innen utgangen av desember 1978. Den siste åpningsdag på lesesalen i Prinsensgt. var lørdag 18. november 1978. Den felles lesesal for Riksarkivet og Statsarkivet i nybygget på Kringsjå ble åpnet for publikum 4. desember. For Statsarkivet kunne nå en ny tid begynt.