Et ekteskap setter spor etter seg i arkivene. For eksempel er digitaliserte kirkebøker  lett tilgjengelige kilder som kan gi svar på når og hvor noen har giftet seg.

Arkivmateriale gir oss også innsikt i bryllupstradisjoner, skikker og forordninger. På bloggen Dokumentene forteller  har vi i juli rettet oppmerksomheten mot bryllup i arkivene.

Her er noen smakebiter fra Riksarkivet og statsarkivene:

Bryllupsmoten

Kjolen, klærne, antrekket – hvordan bruden kler seg legges merke til. Takket være fotografier kan vi følge bryllupsmoten bakover i tid.

I 1865 sto det til bryllup på By i Nord-Trøndelag. Frøken Fredrikke Marie Gram giftet seg med lærer og jurist Ole Anton Qvam. De to hadde vært ”hemmelig forlovet” i flere år. Den 22 år gamle bruden (bildet til høyre) var ikledd en stor, hvit

kjole med langt slør og bar en liten brudebukett.

Som gift kvinne ble Fredrikke Marie Qvam en ledende kvinnesaksforkjemper i kampen for allmenn stemmerett i Norge. Ektemannen Ole Anton Qvam var venstrepolitiker og i en periode norsk statsminister i Stockholm.

Bryllupsmotene har endret seg mange ganger på 150 år.

Andre typer kjoler dominerte utenfor Asker kirke da prinsesse Ragnhild giftet seg med Erling Lorentzen den 15. mai 1953 (bildet til venstre). Det var smalere antrekk, og særlig brudepikene hadde lette kjoler med korte ermer.

Riksarkivet har materiale fra flere kongelige vielser, blant annet kronprinsbryllupene i 1929 og i 1968 .

Skål for hell og lykke

Når to mennesker sier ”ja” til hverandre, feires det ofte med en fest. Stor eller liten markering, både sanger, taler og ikke minst god mat og drikke hører med.

Ole Smith Ploug og Hendricha von Frantzen inngikk ekteskap i Stavanger den 23. november 1779, og de ble feiret med en bryllupsvise på rim, skrevet på dialekt . Det er sjelden at dialekt er brukt i det eldre, skriftlige arkivmaterialet:

Til Sidst Vil æg ønske, Vor Brudgom og Brud.
j Guds-frygt maa leve, til haabe.
at de maa Velsignes, af Himmelens Gud
det vil jeg Nu ønske, og Raabe.

Festmaten utgjør også en viktig del av en bryllupsfeiring.

Oksehalesuppe, hummer og and – sammen med eksotiske frukter og grønnsaker som ananas og asparges – sto på menyen under sølvbryllupet som ble markert på storgården Borgestad i Telemark den 1. juli 1905. Til de mange rettene fikk gjestene servert en rekke forskjellige viner.

Det var ingen hvem som helst som feiret 25 års bryllupsdag. Borgestad var hjemstedet til Gunnar Knudsen og hans kone Anna Sofie, født Cappelen. Knudsen var reder, industrigründer og politiker for Venstre. Da sølvbryllupet fant sted tjente han som finansminister i Christian Michelsens regjering. Senere ble Knudsen norsk statsminister to ganger.

Forbud mot vin og kaffe

Slike ekstravaganser som hos familien Knudsen har imidlertid ikke alltid vært tillatt. I 1783 kom nemlig kong Christian 7. med en rekke bestemmelser om alt du ikke kunne gjøre i ditt eget bryllup.

”Forordning angaaende Overdaadigheds Indskrænkning i Bondestanden” (bildet nedenfor) gjorde det forbudt å ha mer enn 30 gjester i et bondebryllup. Man kunne heller ikke servere mer enn fire retter og overhodet ikke utenlandske varer som vin og kaffe. Selve bryllupet kunne bare vare én dag, men det ble innvilget at 16 gjester kunne komme dagen etter, mellom klokken 18 og 24, for å danse, men uten å sitte til bords. Videre ble det bestemt at man bare kunne gå med klær av enkle stoffer, det eneste unntaket var at kvinner kunne få bære en ”Silkehue”.

Bakgrunnen for forbudene lå i tankegangen om at bøndene ble fattigere ved å bruke penger på slik luksus og at landet ble fattigere ved at pengene forsvant utenlands.

En dram til bedemannen

Til et bondebryllup knyttet det seg uansett visse tradisjoner. Instituttet for sammenlignende kulturforskning gjennomførte omfattende studier av det norske bondesamfunnet. Fra Varteig i Østfold samlet de inn opplysninger om bedemannens oppgaver:

Når det skulle bys inn til bondebryllup i Varteig rundt 1840, gikk en bedemann rundt for å invitere gjestene. Han kom enten ridende eller gående til gårds. Han skulle aldri sette seg ned, men bare fremføre sitt ærend stående, og straks reise videre.

Men som regel ble han traktert med en dram og noe attåt i hvert hus, så det var nok ofte et under hvordan bedemannen kunne klare å gjennomføre sitt oppdrag etter en omflakkende dag på bygda.

 Mer informasjon og arkivreferanser finner du på Dokumentene forteller .