På 1700- og 1800-tallet herjet den såkalte radesyken. Det var en alvorlig sykdom som ikke minst hadde utbredelse på Sørlandet. Sykdommen er av stor medisinalhistorisk interesse. Statsarkivet i Kristiansand har mye arkivmateriale fra den gang som gir god dokumentasjon om sykdommen, myndighetenes engasjement, legenes arbeid og pasientene. Vi skal gi noen smakebiter på hva de gamle dokumentene kan fortelle.

Sykdommen


Fra begynnelsen av 1700-tallet til midten av 1800-tallet ble svært mange nordmenn rammet av den såkalte radesyken, særlig på Sør- og Sørvestlandet. Ordet kommer av "rata/raten", som betyr dårlig, ond, ussel. De fleste med radesyke hadde ondartede sår på kroppen, knuter på armer og bein, innsynkning av neseroten, gjennombrudd av ganen, og nesens ytre deler kunne bli "oppspist" av sårdannelser.

De fleste med radesyke led som regel av gammel (tertiær) syfilis. Sykdommen var en smittsom, kronisk forløpende, ondartet og destruktiv sykdom. Ofte ble navnet på sykdommen også brukt på spedalskhet (lepra) og delvis skjørbuk og skabb. På den tida var man ikke så godt i stand til å skille disse og andre sykdommer fra hverandre, særlig når enkelte av symptomene lignet. Noen av dem som angivelig hadde radesyken, ville nok ha fått andre diagnoser i dag enn tertiær syfilis.

Sykdommen angrep alle aldre og var særlig utbredt på landsbygda. Man ble ikke bare smittet ved kjønnslig omgang. Når først ett familiemedlem var smittet, ble de andre også lett syke på grunn av dårlige hygieniske forhold.

Medisinalhistorisk betydning


Det er flere grunner til at radesyken er av stor medisinalhistorisk interesse. Radesyken var det første medisinale problemet som myndighetene både sentralt og lokalt gikk aktivt inn for å løse på en organisert måte. Sykdommen var en viktig del av bakgrunnen for at mange sykehus ble opprettet. Datidas diskusjon omkring radesyken resulterte i de første medisinske publikasjonene i Norge.

Leger ansettes og sykehus opprettes


I 1758 ble legen i Mandal, Honoratus Bonnevie, beordret til Stavanger og Egersund for å undersøke radesyken. Der hørte han av gamle folk at sykdommen skal ha kommet til Stavanger-kanten i 1709 med et russisk orlogsskip. Kort etter at russerne hadde reist, ble flere av "Fruentimmerne" rundt Stavanger angrepet av veneriske sykdommer. Samtidig skal det ha ligget en dansk ostindiafarer ved Egersund. Derfra skulle sykdommen også ha spredt seg. Det er ikke avklart hvor eller hvordan radesyken oppsto.

I 1772 sendte sentralmyndighetene flere leger til Norge for å helbrede de radesyke, bl.a. Heinrich Deegen og Heinrich Steffens. De skulle reise rundt i Kristiansand stift, dvs. dagens Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark. Fogden skulle peke ut steder der 10-20 pasienter kunne samles til behandling. Legene kom snart fram til at det trengtes et sykehus.

Flere radesykeleger ble for øvrig ansatt også andre steder i landet.

Kristiansand hadde et radesykehus fra 1761 til 1765 og fra 1807. I 1770-årene ble det opprettet radesykehus i Stavanger, Skien og Flekkefjord og etter hvert flere steder.

Radesykehuset i Flekkefjord


Heinrich Deegen fra Oldenburg ble den første legen ved sykehuset i Flekkefjord. Han var beordret av sentralmyndighetene i 1774 til Flekkefjord som provinsialkirurg for å behandle de radesyke i Lister og Mandals amt. Deegen arbeidet for å få opprettet et sykehus i Flekkefjord. I 1774 hadde han en fullstendig plan med beskrivelse av alt som trengtes.

Sykehuset i Flekkefjord ble formelt opprettet ved reskript 21.12.1775. Foranledningen var den "… her til Lands grasserende saa kaldede Rahde Sygdom, hvilket betyder det samme som een skammelig Sygdom efter Bøndernes maade at tale paa." (Stiftamtmann Hagerup i innberetning 24.05.1771.)

Høsten 1776 sto sykehuset klar til å motta pasienter. De åtte første pasientene kom inn i løpet av uka 11.-18. november. To kvinner ble ansatt som "de opvartende".

Radesykehuset i Flekkefjord

Radesykehuset i Flekkefjord ca. 1775. (Statsarkivet i Kristiansand, Flekkefjord sykehus, Journal 1776-1812.)

Her ser vi Deegens grunntegning av sykehuset. Pasientsengene sto sammen to og to, og det var 12 senger i det ene rommet og 8 i det andre.

Heinrich Deegen, Medicus et Chirurgus, engasjerte seg svært mye og skrev ei avhandling: "Noget om Radesygen" (Kristiansand 1788). Der sier han bl.a.: "Radesygen er en under denne Benævnelse bekient og iblandt Beboerne af det vestlige Norge stærk graserende Sygdom." Deegen mente at radesyken kan ha kommet til landet med nordmenn som først hadde utvandret til Holland og andre steder.

Deegen døde i 1792. Honoratus Bonnevie overtok og ledet sykehuset fram til 1796. Fra 1777 drev Bonnevie et slags radesykehus i Mandal i et hus som tilhørte ham selv. Han var både apoteker og gjestgiver ved siden av. Bonnevie hadde tillatelse til å behandle de radesyke som det ikke var hensiktsmessig å bringe til sykehuset i Flekkefjord. Deegen i Flekkefjord hadde hatt overtilsyn med Bonnevies virksomhet i Mandal. I praksis kom folk vest i amtet til sykehuset i Flekkefjord, mens de radesyke i øst ble sendt til Mandal.

Sykehuset i Flekkefjord ble reorganisert ved reskript 4. januar 1799. Da ble Flekkefjords landfysikat (distriktslege) opprettet, og han skulle samtidig være lege ved sykehuset. Distriktet omfattet forøvrig hele Lister fogderi fram til 1836, da det ble delt i henholdsvis Flekkefjord og Lyngdal legedistrikter.

Ved reskript 12.09.1781 ble det i tillegg til de to sykestuene i Mandal og Flekkefjord bygd en "incourablestue" for de uhelbredelig syke.

I de skriftlige kildene betegnes sykehuset i Flekkefjord lenge som et rent "radesykehus" selv om det også fantes en del spedalske blant pasientene. Amtsformannskapet besluttet imidlertid 9. juli. 1841 (brev av 31. juli s.å.) at sykehuset fra 1. januar 1842 skulle være for alle slags syke, unntatt sinnssyke. Fra da av er det offisielle navnet Lister og Mandals Amtssykehus, men betegnelsen radesykehus hang igjen til langt uti andre halvpart av 1800-tallet. Da Lister og Mandal amt i 1919 ble Vest-Agder fylke, skiftet naturlig nok sykehuset i Flekkefjord navn til Vest-Agder Fylkessykehus.

Nytt sykehus i Flekkefjord sto ferdig i 1954, og siden har det gamle sykehuset vært pleiehjem (fram til 1972) og deretter tilholdssted for ulike foreninger.

Pasientene i Flekkefjord


I løpet av årene 1776-1800 ble det behandlet mange hundre pasienter. Pasientene var i alle aldersgrupper. De som skulle innlegges, fikk reisepass og rett til en hest til lands og en båt og to mann til vanns. Noen av reisepassene er bevart.

 

Radesyk familie

Radesyk familie 1804. (Statsarkivet i Kristiansand, Flekkefjord sykehus, Pasientprotokoll 1776-1806.)

Her ser vi at det kom inn en familie i 1804; Hendrik Tostensen, 30 år, Gjertrud Gulene Danielsdatter, 23 år, Tobias Hendriksen, 3 år, og Ane Maria Hendriksdatter, 1 ¼ år. De kom fra Indre Svennevik i Å i Lyngdal. De ble innskrevet 10. mai 1804 og "udgik helbredet" 7. juli samme år.

Diagnosen varierer både innen denne familien og blant andre pasienter. Hos de fleste ser det ut til å ha vært overfladiske sårdannelser, hos mange på kjønnsdelene.

Kirkebøkene viser at både Gjertrud og Hendrik levde helt til 1841. Hendrik var gårdbruker og maler. Det var han som sto for dekoreringen av den nye Austad kirke, som ble bygd i 1801-1802. Sønnen Tobias ble gift, fikk barn og emigrerte til Amerika. Kirkeboka viser at lille Ane Maria døde i desember 1804, men vi vet ikke hva som var årsaken.

I behandlingen av pasientene ble det først og fremst brukt kvikksølv. De syke fikk piller eller ble smurt inn med kvikksølvsalve. Tanken var at sykdommen skulle forsvinne med alt spyttet og svetten som oppsto. Rett som det var, forekom kvikksølvforgiftninger der tunga hovnet opp, tennene løsnet og munnen ble full av sår.

Pasientene fikk to måltider om dagen; middag kl. 11 og aftens kl. 18. Til middag var det som regel oksekjøtt, kjøttsuppe eller havregrøt. Til aftens var det nesten alltid byggmelsgrøt.

Pasientjournalene viser at de aller fleste ble utskrevet fra sykehuset i helbredet tilstand. Som regel tok det noen måneder. Enkelte ble utskrevet etter noen uker eller etter et år. Noen få døde under oppholdet, og enkelte ble utskrevet uhelbredet. Man finner også andre kategorier, f.eks. noen som reiste hjem uhelbredet pga. dødsangst.

Rundt midten av 1800-tallet rapporteres det fra flere hold at radesyken var gått sterkt tilbake. Det antas at grunnene kan ha vært bedre hygiene, bedre kosthold og bedre kunnskaper om sykdommer og behandling.

Arkivsaker


I 1950-årene ble det gamle arkivet fra radesykehuset i Flekkefjord funnet i et lite tilgjengelig loftsrom i de gamle sykehuslokalene. Arkivet ble levert inn til statsarkivet av fylkeslege Litleré. Her ble det ordnet og katalogisert i 1958 og på nytt i 1996. Omfanget utgjør 3,0 hyllemeter. De eldste arkivstykkene går tilbake til 1776.

Det finnes også mye arkivmateriale om sykehuset i Flekkefjord på 1700- og 1800-tallet i arkivene etter Stiftamtmannen i Kristiansand og Amtmannen i Lister og Mandal.

Arkivsakene gir mye informasjon for den som vil granske sykehus, leger, pasienter, sykdommer og behandling. Også bygdebokforfattere og slektsgranskere kan finne litt kjøtt og blod til enkeltmenneskene.