I august 2002 ble det funnet noen gamle tømmerstokker under graving på den såkalte Otterdalstomta i Kristiansand. Hva slags funksjon har tømmerstokkene hatt? Arkeologene antar at stokkene kan være fra 1700-tallet, kanskje litt før eller etter, og at de kan ha vært fundament for ei brygge eller en sjøbod.

Kan arkivene gi svar? Er det mulig å finne opplysninger om tomta, byggverk og eiere? I Statsarkivet i Kristiansand finnes det utallige dokumenter med opplysninger om alle eiendommene på Agder. Både for Otterdalstomta og for andre eiendommer i Kristiansand finnes det hundrevis av dokumenter som gir informasjon om tomtegrunn, bygninger, innbo og personene. Her er det bare plass til kort å omtale et lite utvalg av dem, og vi nøyer oss med å se på perioden før 1800.

Rosings kart 1792

Her kan man se Michael Rosings kart fra 1792 over "Vestre byens 1. kvarter". Der ser vi kvartalet som har Markens gate på vestre side, Kirkegata på østre side, Kongens gate på nordre side og Østre Strandgate i sør. Nord er egentlig på skrå oppover til høyre på kartet.

Man kan se alle bygninger som fantes på det tidspunktet - markert med rødt på kartet. Langs Østre Strandgates nordside lå våningshusene med uthus og bakgård. På sørsida lå strandområdet, som beboerne på nordsida hadde tatt i bruk. Det besto for det første av strandhagene, dvs. gress- og urtehager, øverst mot Østre Strandgate. Nedenfor strandhagene helt ved sjøen lå de såkalte strandplassene, som ble brukt til lagringssted for trelast og andre varer. Utover i sjøen var det bryggeanlegg med sjøboder på.

På kartet er det satt inn diverse tall-opplysninger med blyant i seinere tid. På Østre Strandgates nordside ser vi at det i ettertid er påført gatenr. 11, 13, 15 og 17 med blyant. Dagens Østre Strandgate 17 er der hvor det står "No 411", mens dagens 17A er der hvor det står "Litr A". (Østre Strandgate 17 hadde matrikkelnr. 411 fra 1790-årene.)

Nedenfor dagens Østre Strandgate 11-17A ligger det området som utgjør den såkalte Otterdalstomta, og som går til Kirkegata i øst. Området ble solgt til Otterdals Interessentskap på slutten av 1800-tallet. Derfor navnet Otterdalstomta. Det var sagbruk der til lenge etter siste verdenskrig.

Tømmerstokkenes plassering og funksjon

Tilbake til tømmerstokkene som ble funnet i august 2002. Fylkeskonservatoren har sørget for nøyaktig oppmåling av stokkenes plassering før de ble tatt opp og flyttet. Innmålingskartet er i målestokk 1:500.

Ut fra Rosings opplysninger om målene på kartet sitt fra 1792, kan man regne ut at målestokken på kartet hans må være ca. 1:540. Man kalkulerer da med 1 alen = 2 fot = 62,8 cm.

Så kan man prøve å måle stokkene inn på kartet fra 1792. Problemet er at faste punkter i dag, f.eks. hushjørner, ikke behøver å ha vært nøyaktig på samme sted i 1792. Man kan likevel måle inn stokkene fra forskjellige gatehjørner, husfasader og eiendomsgrenser og finne at de trolig lå slik som vist med tjukk, rødbrun markering (firkant) på dette utsnittet.

Tømmer-firkanten som ble funnet, besto av stokker som lå i flere høyder. Firkanten var ca. 4,5 m i lengde og bredde. Toppen lå omtrent på nivå med havoverflata. Plasseringa passer ganske godt med at stokkene kan ha vært et bolverk som skulle fungere som fundament for den ene enden av ei brygge.

Rosings kart ser ut til å antyde at det gikk en slags landgang på en meters bredde fra den nordvestre kanten av bolverket og til brygga. Bryggeenden kan ha hvilt på den sørøstre kanten av bolverket. Vi forutsetter nå at det lå et slikt bolverk der i 1792. Når fundamentet er så breit i forhold til brygga, er kanskje forklaringa at fundamentet ikke er bygd på samme tid som brygga.

Det ble også funnet en enkelt tømmerstokk som lå noen få meter nordvest for firkanten. Den passer akkurat inn langs ei grenselinje på kartet fra 1792. Det er uvisst hva slags funksjon den hadde.

Tømmerstokkene lå altså på strandområdet til matrikkelnr. 411. Hva mer kan vi finne ut om tomta?

Før 1700 – spinkelt kildegrunnlag

For andre halvpart av 1600-tallet finnes det få kilder som kan si så mye konkret om denne eiendommen. Det finnes flere karttegninger av Kristiansand fra 16-1700-tallet, men mange av dem er for unøyaktige og upålitelige med hensyn til de enkelte eiendommene.

1700-1760 – de første kildene

For dagens Østre Strandgate 17 finnes det noen få kilder fra første halvpart av 1700-tallet.

Det eldste panteregisteret (register over tinglyste dokumenter) for denne delen av byen forteller at Ole Christensen Wiborg  eide eiendommen før bybrannen i 1734. Han var rådmann og trelasthandler. Det ser ut til at han var eier i tiårene rundt 1700. Om han ikke var den første eieren, må han i hvert fall ha vært en av de aller første.

Siden tømmerstokkene lå nede ved sjøen og dessuten delvis under havoverflata, kan man saktens lure på om de kan være fra slutten av 1600-tallet og kan ha overlevd bybrannene. Se nedenfor under 1804.

Panteregisteret sier at eiendommen gikk i arv til sønnen Christen Olsen Wiborg  før bybrannen og at han bygde eiendommen opp igjen etter brannen. Også han var trelasthandler.

Deretter er det lite å finne av informasjon om akkurat denne eiendommen før vi kommer til 1760-årene.

1760-årene – bolverk og brygge

Bolverk omtales
I 1762 selger Christen Olsen Wiborg eiendommen sin til stolmaker Søren Trulsen Hof . Wiborg døde i 1764. Skjøtet gir en beskrivelse av bygningene. Rett nedenfor huset og ned til stranda er en innhegnet hage til gress og urter. Der nedenfor ligger en "strandeplads" med "... brygge og Bulverk, hvorpaa staaer en Søeboed af Toe Etagiers høide avdelt udi 4 Rum ...". Bolverk vil antakelig si fundament for brygga. Dermed vet vi at det var et bolverk der i 1762.

Strandhagens størrelse
Søren Trulsen Hof hadde lånt penger og måtte nå pantsette huset og strandhagen. Pantebrevet fra 1762 gir opplysning om størrelsen på hagen som lå nedenfor huset. Den oppgis å være 20 alen og ½ fot (=12,7 m) i bredden ved gata og 54 alen (33,9 m) ned til stranda. Når det står at den gikk ned til stranda, betyr nok det strandplassen, dvs. den plassen som lå rett ovenfor brygga og sjøboden.

Veien ned til stranda beskrives i et skjøte
Strandhage og strandplass med brygge og sjøbod tilhørte ikke nødvendigvis alltid en og samme person. De ble av og til overdratt hver for seg. I 1762 år selger Søren Trulsen strandplassen sin til Aage Hansen Stensø , som bodde et annet sted i byen. Skjøtet nevner uttrykkelig også sjøboden på to etasjer og fire rom og brygga med bolverk. Nå får vi vite at det følger med en strandvei som er 7 fot (2,2 m) brei. Alt dette skulle altså Stensø eie. Stensø var eier av brygga og sjøboden i flere år, inntil de ble solgt tilbake til beboerne i Østre Strandgate 17.

Høsten 1764 skulle huset og strandhagen auksjoneres bort. Stadskaptein Edwardus de Place  fikk tilslaget og ble ny eier. Etter ham overtok enka, Maren de Place, født Wechmann .

1792 - oppmåling av strandhage og strandplass

I 1783 selger Maren de Place eiendommen sin til kjøpmann Michael Frich . Skjøtet sier at han skulle ha hagen, strandplassen og brygga som går ut til sjøboden, samt denne sjøboden.

I 1792 blir Frichs eiendom oppmålt. Den har nå fått matrikkelnr. 411. Se kartet fra 1792. Først målte man opp gården, der hvor bolig og uthus sto.

Så målte man opp området som besto av strandhagen, strandplassen og gangveien fra Østre Strandgate til sjøen. Først tok man linje e-f (langs Østre Strandgate). Den skulle være 49,5 fot (15,5 m), altså inklusiv gangveien. Fra f og ned til punkt g ved "nogenlunde høit Vand" skulle det være 149,5 fot (46,9 m). Linja g-h langs sjøkanten skulle være 48,5 fot (15,2 m), og linje h-e 151 fot (47,4 m).

Flomålet er omtrent der hvor landgangen begynner. Vi ser også at avstanden fra Østre Strandgates sørkant og til sjøen var ca. 47 meter på dette stedet. Dagens strandpromenade, som går parallelt med Østre Strandgate, går like langt ned som sjøbod nr. 49 sto. 

1804 – oppmåling av strand og brygge

I 1804 ble det bestemt at det skulle foretas oppmålinger av grunnstykker i byen helt nederst i stranda ut til sjøen, og dessuten av brygger og sjøboder.

Det var kjøpmann Christian Gjerdrum  som var eier av matrikkelnr. 411. Det var han blitt gjennom ekteskap i 1794 med Anna Catharine, enka etter Michael Frich. Sistnevnte døde i 1793.

Diskusjon om bryggene
Før oppmålinga starter, står mennene nede på stranda hos Gjerdrum og drøfter bryggene. De bemerker at flere av bryggene er bygd på skrå utover i sjøen. Derfor er alle enige om at de ikke kan bygge videre utover, ellers ville det bli umulig å komme inn med fartøyer. Gjerdrum forklarer da at brygga og sjøboden hans har stått slik "fra Arilds Tid" . Dette uttrykket brukes når noe er riktig gammelt - ikke bare noen få tiår, men eldre enn noen kan huske. Dette tyder på at brygga og sjøboden kan være bygd på begynnelsen av 1700-tallet eller slutten av 1600-tallet .

Gjerdrum forteller også at øverste del av det ene brokaret under sjøboden hans ble skylt løs av havet for 3 år siden. De ser bunnen av brokaret nede i sjøen. Gjerdrum forbeholder seg retten til å montere på plass igjen de stokkene som ble revet bort.

Oppmåling av stranda
Så målte de opp stranda. Linje g-h var målt i 1792 til 48,5 fot (15,2 m). Se kartet fra 1792. De neste linjene ble nå tegnet inn på samme kart. Linje h-L var 9 fot (2,8 m). Den vestre linja g-R var 19,75 fot (6,2 m). Linje L-R over vannet var 50 fot (15,7 m).

Oppmåling av brygga
Deretter målte de brygga. Den har bokstaven T på kartet. Brygga var 123 fot (38,6 m) lang. Bredden var 7 fot (2,2 m) i nord og 14,25 fot (4,5 m) ytterst.

Oppmåling av sjøboden
Sjøboden (nr. 49) fikk bokstaven U. Den var 45 fot (14,1 m) lang og 21,5 fot (6,8 m) brei.
Nabostranda
Også nabostranda på østsida av brygga ble oppmålt. Se bokstavene I-M-L-K på kartet. De tømmerstokkene som ble funnet i august 2002, har sannsynligvis ligget like inntil linje L-K.

Nå var oppmålingsarbeidet ferdig for hele matrikkelnr. 411.

--

Det finnes en stor mengde andre kilder om både bygninger, inventar og menneskene som bodde på matrikkelnr. 411 på 17-1800-tallet, men det er en annen historie.

Publisert her i 2003
Roger Tronstad