Folketro i det førindustrielle samfunnet var preget av tanken om overnaturlige krefter som påvirket menneskenes liv og skjebne. Noen krefter kunne være onde og gjøre skade, mens andre var gode og til hjelp. Det var viktig å respektere kreftenes nærvær og følge visse regler for å sikre et godt forhold.

Forestillinger om overnaturlige sammenhenger finner vi f.eks. i forbindelse med graviditet. Det var mye den gravide skulle passe seg for, slik at det ikke fikk negativ innvirking på barnet. Folketroen på dette området kan man lese om i f.eks. I. Reichborn-Kjennerud: Vår gamle trolldomsmedisin, bd. II (Oslo 1933), s. 49-59. Et dominerende trekk i folketroen når det gjelder svangerskap, er at hvis den gravide så noe som gjorde et sterkt inntrykk så hun ble skremt, ville barnet få merke av det eller komme vanskapt til verden. Dette skal ha vært alminnelig folketro omtrent i alle land til alle tider. Den som gikk med barn, måtte unngå å være til stede ved f.eks. brann, slakting eller når noen kom stygt til skade. Hun måtte heller ikke se vanskapte mennesker eller visse dyr, særlig uvanlige dyr. Mest kjent er kanskje at hvis hun så snuten av en død hare, ville barnet få hareskår. Mange av forestillingene levde til langt ut på 1900-tallet. Kanskje noen finnes ennå.

På 1700- og 1800-tallet har de geistlige rapportert til sentralmyndighetene om forskjellige typer misdannelser hos nyfødte, f.eks. hareskår, større misdannelser i ansiktet og når noen hadde flere enn 10 fingre og 10 tær. Opplysningene ligger i bispearkivene i rapportene om fødte, viede og døde. Statsarkivet i Kristiansand har rapportene for Kristiansand stift for perioden 1762-1856. Prostiene i stiftet var Øvre Telemark, Nedenes, Råbyggelaget, Kristiansand, Mandal, Lister, Dalane, Jæren, Stavanger, Ryfylke og Karmsund. Les mer om de geistlige rapportene for Agder her.

Vi skal se på et utsnitt fra biskopens rapport eller skjema for 1772, dvs. gjenparten som ligger i bispearkivet. (Biskopen i Kristiansand, Fødte, viede og døde 1762-1785, boks C 1.) Rubrikken heter "Remarquables", altså bemerkelsesverdige, ting blant de fødte. Det står at 11 par tvillinger kom til verden det året i bispedømmet. Så følger omtalen av et barn født i Håland på Jæren. Først beskriver biskopen misdannelsen: "J Haalands Kald udi Jædderens Provstie er fød til Verden eet levende Drenge-Barn, hvis Andsigt var vandskabt saaledes: At eet stykke Kjød staaende fast i Over-Læben imellem Næsen og Munden, bredt og fladt dog spids udad, stoed ud ret uden for Næsen, saa at det skiulede baade Næse-Borene og Munden, som i sin Aabning var ikkun liden og deelede sig i een trekandt."

Det mest spesielle er at vi får forklaring på hvordan barnet kan ha blitt slik ifølge mora. I dette tilfellet skriver biskopen: "Moderen tilskriver dette eet, i Begyndelsen af Hendes Frugtsommelighed uformodentlig Syn af een Biørn og Abekat, som nogle fremmede førde om her i Landet at see for Penger, hvilket Syn ved første Øyekast giorde een ugemeen Jndtryk hos Hende. Barnet levede over ½ Aar".

I begynnelsen av svangerskapet hadde altså mora "uformodentlig", dvs. uventet, sett en bjørn og en apekatt som noen omreisende viste fram mot betaling. Synet hadde gjort et "ugemeen", dvs. uvanlig, inntrykk på henne. Mora mente altså at dette hadde forårsaket misdannelsen i barnets ansikt. At inntrykket kom ved første øyekast, understreker at det skjedde plutselig, noe mora muligens følte hadde forsterket misdannelsen i barnets ansikt. Kombinasjonen av å ha sett sjeldne dyr og samtidig blitt overrasket eller forskrekket, er typiske trekk for hva som var risikabelt for gravide. For øvrig var nettopp bjørnen et av de dyrene som ifølge gammel folketro utgjorde en stor fare for gravide, særlig hvis de gikk med guttebarn. Hvis bjørnen var en mannbjørn, dvs. et omskapt menneske, ville han ha tak i guttebarnet for å fostre det opp, for da kunne mannbjørnen bli menneske igjen. I vårt tilfelle skal vi kanskje ikke se bort fra at mora kan ha tenkt som så at misdannelsen var en hevn fra bjørnens side fordi han ikke kunne få tak i guttebarnet.

Barnet hadde altså ikke bare hareskår eller kløyvd leppe, så det er vel ikke så merkelig at mora hadde sett noe mer enn bare en hare. I og med den forholdsvis sterke misdannelsen i ansiktet var det neppe noen overraskelse for biskopen at mora hadde sett intet mindre enn en bjørn og en apekatt. Det var nok krysningen av de to dyrenes snuter som hadde formet barnets ansikt. Vi må regne med at biskopen fant forklaringa interessant, selv om han sikkert visste at dette var kjente tanker i datidas folketro, og han ønsket å informere sentralmyndighetene om forklaringa siden man her hadde et slags bevis på årsakssammenheng.