Tragedien på Taksdal i Time


På Taksdal i Time bodde Anne Nilsdatter og mannen Torkild Jespersen for 200 år siden. Det var søndag 18. desember i 1803. Anne var høygravid – hun var "fuldgaaet" med barnet. Torkild har selv fortalt prosten på Jæren om fødselen. Beretninga finnes i Statsarkivet i Kristiansand i arkivet etter biskopen i Kristiansand, lister over fødte, viede og døde for kirkeåret 1804 (advent 1803 – advent 1804).

Beskrivelse av dødfødsel 1803

Beskrivelse av dødfødsel 1803, utsnitt. (Statsarkivet i Kristiansand, Biskopen i Kristiansand, Fødte, viede og døde 1804.)

Her ser vi begynnelsen av Torkilds beretning. Søndag morgen begynte Anne å føle meget sterke fødselssmerter som varte hele dagen. Om kvelden kom barnets venstre arm ut helt til skulderbladet. De skjønte nok at dette kunne bli en vanskelig fødsel. Anne hadde mannen sin og ei nabokone til stede. Jordmor fantes ikke i nærheten. Resten av fødselen skulle bli dramatisk.

Folketellinga 1801 viser at Torkild Jespersen var 27 år, ugift, korporal og tømmermann. Han bodde hjemme på Taksdal sammen med foreldre og søsken. Anne Nilsdatter kom fra Øvre Time og var 3 år yngre enn Torkild. De gifta seg i 1802 og fikk sønnen Jesper det året. Han var nok hos farmor og farfar eller tanter og onkler på Taksdal nå når en liten bror eller søster skulle komme til verden.

Torkild og nabokona prøvde nå å få den lille armen inn igjen for å få en bedre "vending" på barnet, men det var helt umulig. Anne var "... underkastet heftige Lidelser og hendes Kræfter aftog ...". Etter hvert merket de at barnet var dødt. Hele mandag gikk. På tirsdag så de seg nødt til å gå til det drastiske skrittet å skjære armen av barnet ved skulderbladet for å komme videre med forløsningen.

Annes lidelser fortsatte, "... og tiltoeg hendes Afmægtighed meere og meere ...". I denne tilstanden lå hun helt til onsdag kveld, men klarte i mellomtida å få "en vederqvægende Søvn". Så kom fødselssmertene tilbake. Endelig klarte de omsider å dreie barnet så det fikk den rette "vending". Et kvarter etterpå ble Anne forløst, men ikke uten problemer, for "... dog hang Barnets Hoved fast saa at der maatte slides et Stykke af Overdeelen af Hovedet, som fulgte med, dog fødtes Fødderne og Bagdelen først og Hovedet sidst". Barnet var en gutt.

Anne hadde ikke fått noe dødfødt barn tidligere, og dette var hennes andre barselseng. Hun overlevde den dramatiske hendelsen i desember 1803, men ikke uten helsemessige konsekvenser: "... hendes Helbred er total ruineret, saa hun bestandig maae sidde inde i en Stue, og alt hendes Arbeyde bestaar i at spinde lidet paa en Rok".

I 1805 mista de også sønnen Jesper. Anne levde til 1818. Torkild ble gift på ny i 1820 og fikk ei datter som ble gift og fikk etterkommere på Norheim i Time ifølge gards- og ættesoga for Time. Gards- og ættesoga har ikke fått med seg hendelsen i 1803.


Myndighetenes engasjement


Historia fra Taksdal i Time er ikke den eneste som ligger i bispelistene. Fra 1803-1804 finnes det beretninger om alle dødfødsler. De var resultatet av en bestemmelse fra sentralmyndighetene.

På 1700-tallet ble de dødfødte ofte registrert i kirkeboka, men da helst bare under døde/begravde og ikke under døpte/fødte. I listene som ble sendt til biskopen, varierte det hvordan prestene og prostene førte opp antall dødfødte.

Mot slutten av 1700-tallet innskjerpet myndighetene plikten til å registrere dødfødsler, men det var stor forvirring blant de geistlige om antallet dødfødsler skulle registreres både under fødte og døde eller holdes utenfor begge.

Myndighetene var svært interessert i å finne ut hvor mange dødfødsler som egentlig fant sted i kongeriket og hvorfor eller hvordan de skjedde. Hensikten var å iverksette helsemessige tiltak for å begrense antallet dødfødsler. Et av motivene må ha vært å ha så mange soldater som mulig i ufredstider.

Fra 1800 skulle de geistliges lister ha egne rubrikker for dødfødte jenter og gutter som var over 7 måneder, og det skulle oppgis at disse tallene ikke inngikk i antallet fødte. Men myndighetene var fortsatt ikke fornøyd med resultatet; opplysningene ble ikke pålitelige nok. Derfor bestemte de nå følgende ved reskript 24.12.1802:

Jordmødre som var med på en dødfødsel, skulle rapportere om dette til presten. Der skulle det stå foreldrenes navn, hvor lenge svangerskapet varte, årsaken til tidlig fødsel, måten fødselen skjedde på, bruk av vending og instrumenter og andre hjelpemetoder, om det var livstegn og om mora hadde født døde barn tidligere. Rapportene skulle sendes til stiftets "physicus", som skulle påføre kommentarene sine og sende dem til biskopen. Dessuten skulle fra nå av antallet dødfødte oppgis for seg og i tillegg inkluderes både i antallet fødte og døde i listene.

For kirkeåret 1804 finner vi beskrivelser av dødfødslene sammen med tallene over fødte, viede og døde. Beretningene gir informasjon om de punktene som bestemmelsen fra 1802 påla. Noen beretninger er korte, andre er lange, de fleste er ført i pennen av presten, vi får navn på foreldre, av og til nabokona eller jordmor, av og til har jordmora signert, og stiftsphysicus har gitt korte eller lange kommentarer.

I bispearkivet finnes det også rapporter om dødfødsler for seinere år enn 1804. Etter hvert ble det laget egne trykte skjemaer for slike opplysninger.

Når det gjelder antallet dødfødsler, var det 132 slike i Kristiansand stift i kirkeåret 1804. Det totale antallet fødsler var 4103. De dødfødte utgjorde altså 3,2 % hvis tallene er riktige. Trolig var det en underregistrering av antallet dødfødsler. Enkelte steder og år kunne andelen dødfødte være større.

I år 2000 var det 225 dødfødte i hele landet. Det utgjør 0,38 % av i alt 59 459 fødsler.


Mangel på jordmødre


Forordning av 4.12.1672 påla de offentlige legene å lære opp jordmødre i byene. Det kom en ny bestemmelse om opplæring og tilsetting av jordmødre i Norge ved reskript 16.3.1764. Men fortsatt var det i lang tid framover stor mangel på jordmødre, særlig på landet. Gjennom hele 1800-tallet kom det flere bestemmelser for å bøte på jordmormangelen.

Rapportene om dødfødsler inneholder flere uttalelser om jordmormangelen. Et eksempel er fra Mo, hvor det heter at den fødende "... havde Naboe Konen tilstæde – men ingen Giordemoder, som ei her haves af Navn – ei heller nogen Læge, Khirurg, eller deslige, som Tellemarken, i en Distance fra nærmeste Kiøbstæd, 10, 15 til 20 Miile og derover, aldeles er blottet for".

I noen tilfeller der jordmor fantes på stedet, unnlot de fødende å tilkalle henne. I Mandal fikk et par et dødfødt barn, men ba ikke om hjelp, for de var fattige og trodde at de måtte betale jordmora. Denne jordmora pleide imidlertid ikke å ta betaling av fattige.

Det tryggeste var å kunne få besøk av ei jordmor som kunne "... bruge sine fornødne Haandgreb...". Når hun ikke fantes, måtte den fødende ofte sette sin lit til nabokoner, men de visste ikke alltid nok om fødsler.


Mangel på kunnskaper


Et risikomoment i forbindelse med fødsler var at det ofte var så som så med kunnskapene hos dem som måtte hjelpe til. I hvert fall var det få som klarte kunsten å vende fosteret til et bedre leie.

I Lårdal bodde Margrete Tarjesdatter i 1804, gift med husmann Jakob Osmundsen. De fikk et dødfødt barn. Det var uten liv 2 dager før fødselen. Ingeborg Tarjesdatter, som skulle hjelpe til i jordmoras sted, forklarte at "... Barnet laae bagvendt i Bekkenet, og at Bagdelen blev først fød efterat den arme Moder i flere Dage havde været jammerlig syg, da her er ingen GjordeModer, som forstaaer det allerringeste, endsige at foretage Vending med Fosteret". Stiftsphysicus kommenterer til slutt i rapporten at "Kunsten havde her kundet frie Moderen fra mange Dages Smerter og, efter ald Rimelighed, ogsaa ræddet Barnet".

I Kviteseid rapporterer presten om tre dødfødsler. Stiftsphysicus kommenterer at "I alle disse Tilfælde føler man haardt at Kunstens Hielp formanglet".

I Mandal hadde en kvinne fått døde tvillinger. Hun bodde så langt unna byen at det ikke var mulig å tilkalle jordmora. Her fortelles det om medhjelperne: "De tilstædeværende ukyndige Koner have ikke vidst at bruge noget Middel til at bringe disse Børn til Live".

I mange tilfeller ble barnet født levende, men døde straks etter. Her manglet det av og til kunnskaper om hvordan man kunne få liv i den nyfødte. I Vanse var det 11 dødfødte barn i 1804. Etter å ha lest beskrivelsene kommenterer stiftsphysicus: "Mange dødfødte Børn ere vist nok kun skindøde, der ved rigtig Behandling kunde bringes til Live, i Stædet for at Almuen deels af Uvidenhed, deels af Skiødesløshed, for lidet bekymre sig om at komme saadant et Barn til Hielp".

Så kommer han med et konkret forslag; han mener at det kunne ha vært til hjelp hvis man lot trykke og dele ut gratis en kort undervisning om hva man burde gjøre med barn som tilsynelatende så ut til å være dødfødt.


Metoder for å vekke til liv


Rapportene inneholder flere beskrivelser av hvilke metoder jordmødrene eller nabokonene brukte for å få nyfødte til å puste.

I Mo fortelles det at barnet ble "... badet i lunket Melk blandet med Vand, men røbede ved Badningen intet Liv". En fødselshjelper i Høyland "...pustede igienom dets Mund og Næse...", mens en annen hadde "... givet det nogle Slag i den bagerste Deel ...". I Hidra prøvde man "Børstning under Fødderne og Bestænkning af koldt Vand paa Brystet". I Valle i Vest-Agder forsøkte man å få liv "... ved at blæse det i Munden, bruge Vand paa Brystet m.m."


Umulige tilfeller


I mange tilfeller var barnet uten liv lenge før det kom ut, og da var det neppe mye som ville ha hjulpet.

I Moland forteller presten at det ikke fantes noen jordmor. Når noen trengte hjelp ved fødsel, brukte man å tilkalle en eller flere av nabokonene der. Gunnild Giermundsdtr. og Alf Knudsen fikk et dødfødt barn. De bodde på Espelien, som lå så langt unna nærmeste gård at det ikke var mulig å få hjelp. Gunnild mente at hun gikk tida ut, men hun hadde blitt syk 3 uker før fødselen. Hun fikk "... Frost og Kulde i Legemet ...", og fra den tida kjente hun ikke at fosteret beveget seg. Fosteret kom ut uten bruk av vending eller instrumenter. Foreldrene merket ikke liv hos fosteret, som hadde begynt å gå i forråtnelse. Stiftsphysicus skriver at her kunne "Kunsten" ikke ha hjulpet. Det var mange slike tilfeller i stiftet.

Av og til kunne en tragisk utgang skyldes andre forhold enn sykdom, f.eks. slag eller fall. I Håland skriver presten om et annet tilfelle. Etter nærmere undersøkelse mente han at årsaken til for tidlig nedkomst og dødfødsel nok var en "... heftig Vrede formedelst misforstaaelse med een af sine Naboekoner".


Dødfødsler tross hjelp


I noen tilfeller døde barnet selv om jordmor eller lege var til stede.

I Mandal var det 106 fødte og 8 dødfødte. Lensmannens kone, som fikk et dødfødt barn, hadde tidligere hatt 2 dødfødte. Jordmora prøvde flere metoder for å få liv i barnet, men forgjeves.

Kaptein Knophs frue i Stavanger fikk et dødfødt barn. Jordmora forteller i rapporten sin at fosterets hode var så stort at hun måtte få legen til å ta ut barnet med tang. Hodet var fullt av vann.

Samme jordmor forteller om et annet tilfelle i byen. Da hun merket at fosteret var dødt og satt fast, prøvde hun å løsne og vende det med hånda. Da det ikke gikk, sendte hun bud på legen. Han skriver at fosteret lå helt fast. Etter to timers forgjeves arbeid besluttet han å bruke instrumenter for "... at faae Fosteret stykkeviis frem". Under denne operasjonen døde kvinnen.

- -

Mange av dødfødslene i Norge skjedde fordi det ofte ikke fantes noen jordmor eller lege i nærheten og fordi kunnskapen om livreddende knep i forbindelse med en fødsel var dårlig hos folk flest. Enkelte familier bodde også svært langt fra nærmeste familie slik at det var umulig å få tak i nabokona når fødselen kom brått på og mannen ikke hadde kunnskaper nok. De som bodde i eller ved byer, fikk oftere hjelp av jordmor og lege.

Det finnes mye dokumentasjon om fødsler og dødfødsler i eldre tid i bispearkivet.

Roger Tronstad
Statsarkivet i Kristiansand