Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Lovgrunnlaget for å rettsforfølge landssvikere fantes i straffeloven av 1902. Kapittel 8 gjaldt forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet. Kapittel 9 omhandlet forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode.

Eksilregjeringen mente imidlertid at loven ikke ville ramme de groveste forbrytelsene hardt nok og heller ikke åpne for milde nok reaksjoner mot de minste forbrytelsene.

Derfor vedtok eksilregjeringen 3. oktober 1941 to viktige bestemmelser:
-Dødsstraff, som var fjernet fra sivil strafferett i 1902, ble gjeninnført.
-I den militære strafferetten, hvor dødsstraff i krigstid aldri var blitt fjernet, ble det gitt adgang til å fullbyrde dødsstraff også etter krigens slutt.

Den 22. januar 1942 ble en ny provisorisk anordning vedtatt. Også den hadde to viktige punkter:
-Adgangen til å idømme dødsdom ble utvidet til å gjelde ikke bare landsforrædere, men også torturister og andre utøvere av grov vold.
-Medlemskap i organisasjoner som aktivt hadde ytet fienden bistand, ble straffbart. Det gjaldt f.eks. medlemskap i Nasjonal Samling etter 8. april 1940. Straffen kunne være fengsel eller bot eller tap av f.eks. stemmerett eller rett til å utøve visse yrker.

En ny anordning ble vedtatt 15. desember 1944. Nå ble også visse typer økonomisk samarbeid med fienden gjort straffbart. Et nytt organ, Erstatningsdirektoratet, ble opprettet for å ta seg av slike landssviksaker.

Anordning 4. mai 1945 omhandlet straff for utenlandske krigsforbrytere. De hører imidlertid ikke med til kategorien landssvikere, selv om rettsdokumentene er arkivert sammen med landssviksakene.

De nærmeste par årene etter krigen ble anordningene omgjort til lover. En forandring var at statsadvokatene fikk anledning fra februar 1946 til å utstede forelegg på inntil ett års fengsel uten behandling i domstolen.



.