Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Telefonistinnen var en av de første virkelige stressyrkene av moderne kaliber!

Drammens manuelle sentral i 1938.

Drammens manuelle sentral i 1938.

Asta Anderson hadde som fast ansatt og ugift kvinne opparbeidet seg pensjonsrettigheter, og gikk av med pensjon i 1935. Da var hun bare 55 år gammel, og hadde allerede vært plaget noe av sykefravær.

Arbeidet ved telefonsentralene, spesielt i byene, var preget av stress. Telefonistinnene mente selv at stort sykefravær skyldes det harde arbeidspresset. I tillegg kan vel ikke arbeidsutstyret deres sies å på noen måte være ergonomisk tilpasset. Etter en del år fikk mange muskelbetennelser i skulder og armer, som medførte lengre sykepermisjoner. For både arbeidsgiver og telegrafistinnene selv var dermed en fordel at arbeidsstyrken besto av unge, ugifte kvinner, som kun beholdt jobben fram til de giftet seg. Arbeidet var egentlig var tilpasset og organisert for bruk av unge mennesker over en kort periode, men ble for Asta og mange andre til 30 - 40 år med rutinepreget jobb i hardt tempo. Dersom du ble i tjenesten, kunne du ikke regne med noen tilpassing av det harde arbeidstempoet og kanskje enda til ekstravakter på grunn av sykefravær. Asta fikk muligheten til å bli bestyrerinne, noe som kanskje kan ha gjort det lettere å bli i tjenesten fram til pensjonsalder?



.