Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

”Det var ej låt je itte likte da jeg var liten og det var matklokka borti gardom. Det hendte je stæinse i leiken og begynte å fryse på ryggen når den låten tonte over grenda. Den måtte je bøye meg for, borti gar’n måtte je om itte så mange åra, det var det ingen bønn forbi, unna den klangen kom je itte. Den fange æille. At det gikk an å prøve byne på æinna arbe enn akkurat det å gå borti en gard, tenkte ingen på, og æiller minst je” (Prøysen 2003: 129).

Husmannsvesenet i Norge vokste fram som en følge av befolkningsvekst, knapphet på jord og behov for arbeidskraft i landbruket. Ved å leie en plass mot avtale om arbeid på en gård som betaling, kunne eiendomsløse skaffe seg et levebrød og en familie.  Husmannsfolket ble i noen grad rekruttert fra eierslektene på gårdene, men etter hvert ble husmannsstanden også selvrekrutterende og en egen sosial gruppe i bygdesamfunnet.

Husmannsplassen Prøysen (Foto: Jan Haug, Domkirkeoddens fotoarkiv)

Antallet personer tilknyttet et hushold på en husmannsplass, vokste fra 1600-tallet fram til et toppnivå i 1865 da over 14 % av befolkningen i landet tilhørte denne sosiale gruppen. I 1865 bodde det 1,7 millioner mennesker i Norge. Hedmark og Oppland var de største husmannsfylkene, og i Hedmark tilhørte en fjerdedel av befolkningen et husmannshushold i 1865. I tillegg hadde Hedmark en stor andel landarbeidere i befolkningen som ikke var tilknyttet en husmannsplass, men som livnærte seg av dagarbeid i landbruket.

Høyonn i Prøysen 1920 (Foto: Kaare Strandli, Domkirkeoddens fotoarkiv).

Utvandringen til Amerika, mekaniseringen i jordbruket og veksten i byene endret den sosiale sammensetningen av befolkningen i bygde-Norge. Antall husmenn sank drastisk på begynnelsen av 1900-tallet. Da jordloven av 1928 ga husmannen mulighet til å kjøpe plassen, medførte dette avvikling av husmannsvesenet.

I mellomkrigstiden vokste det fram en motsetning mellom ”den gamle arbeiderklassen”, husmennene, og ”den nye arbeiderklassen”, industriarbeiderne. Husmennene var opptatt av sosial trygghet og mulighetene til å kjøpe jord. Industriarbeiderne var avhengige av lønninger og arbeidsvilkår. Husmenn og landarbeidere opplevde dessuten større motsetninger innad i sin egen gruppe enn overfor eiendomsbesitteren, bonden. Det tok derfor lang tid før forholdene på bygdene endret seg. Moren til Alf Prøysen engasjerte seg politisk i Arbeiderforeningens kvinnegruppe , hvor hun var sekretær. Prøysen forteller i en av sine stubber ”Førstegangsvelger”:

”Hu mor var svær tel å agitere. – Visst ska de stemme, sa hu tel de andre kjærringene. – Nå har vi sliti øss fram tel å få stemmerett så jammen får vi bruke’n. – Vi har ittno å ha på øss, sa dom. – Å jo da, det er ingen som ser åssen du er kledt på et valglokale hvis du itte har tenkt å sværte rævva og gå nakjin!” .

Alf og moren Julie (Foto: Johan Brun for Dagbladet 1961,Domkirkeoddens fotoarkiv).



.