Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

”Blåklokkevikua
Den vi fekk som ei gave da vi var små
Blåklokkevikua – midt i æillt det grå,
Blåklokkevikua – som je lengte mot deg.”

Hver sommer fikk familien i Prøysen sommergjester fra Kristiania. Det var tante og søskenbarn som kom på besøk. Fetteren Kaare Strandli jobbet som sjokoladegutt på Nationaltheatret, og for pengene kjøpte han et kamera. Derfor finnes det en del fotografier fra Alf Prøysens barndom og fra den perioden i året som for husmannsfamilien i Præstvægen var årets høydepunkt, blåklokkevikua.

Betegnelsen blåklokkevikua favner mer enn en uke hvor blåklokkene blomstret. Blåklokkevikua var navnet som gårdsarbeidere og husmenn brukte på perioden mellom de travle onnene, slåttonna og skuronna, det vil si en periode på sommeren da det var litt mindre arbeidsbelastning enn vanlig.

I Alf Prøysens forfatterskap er den lange, varme høysommeruka, en på alle måter lysere tid for barn og voksne med lek og moro, sverming i lyse netter, dans på sletta og dirrende forventninger. Men også tiden for høyt spill og nederlag.

Kaare Strandlis negativsamling fra somrene i Prøysen oppbevares ved Hedmarksmuseets fotoavdeling. Bildene ligger ute på www.digitaltmuseum.no  

(Foto Kaare Strandli 1922-1924, Domkirkeoddens fotoarkiv) "(…) midt i fattigdommen og sagflisa hadde vi seks blanke vikur midt på sammar’n da bynsonga kom. Syster hennes mor bodde i Kristiania, det var onga hennes som var ått øss i sammarsferien. Og det var leik og leven ifrå dom kom tel dom reiste att. Det var ingen i de andre husmæinnsstugom som hadde syskjenbån i frå byn" (Prøysen 2003:72).

Alf, broren Olaf og fetter Nils Strandli på sykkel (Foto: Kaare Strandli 1924, Domkirkeoddens fotoarkiv): "Byonga fæinn på så mye rart, og så var dom så pene. Dom hadde halvstrømper og stutte bokser, tynne kjoler, skolefrokost og tæinnlegebehandling, og så kunne dom svømme! Vi fekk itte lov å bade en gong vi, så når dom vasse utover og kaste seg uti, satt bror min og je på læind, og såg på med nedbrette ullhosor og lua langt neri aua" (Prøysen 1978 : 7/25 ).



.