Før vi kommer til selve bondeoppløpet, skal vi se på bakgrunnen for situasjonen i 1813. Etter krig og nødsår i 1807-1809 kom det noen år med gode avlinger og oppsving i næringslivet i Norge. Den såkalte ’lisenshandelen’ på England skapte en periode god avkastning. Det varte imidlertid ikke lenge før spenningene mellom Danmark-Norge og England økte, og konfliktene førte til stopp i handelen over Nordsjøen og ny blokade fra engelskmennenes side. Opprustning, krig og blokade førte til fullstendig kaos i økonomien til Danmark-Norge med skyhøy inflasjon og kredittnød. De som hadde formuen sin i penger og verdipapirer, som mange embetsmenn, var ille ute. Mange som tidligere var velstående, gikk fallitt, mens de som var forgjeldet, som mange bønder og småkårsfolk, fikk kvittet seg med gjelda. Men det hjelper ikke å være gjeldfri, hvis det ikke finnes noe å spise.

I 1812 frøys kornet før det kom i hus på høsten i så å si hele landet. Hungersnød truet, og den engelske blokaden av norske havner gjorde det svært vanskelig å få korn fra Danmark inn i landet. Uenighet mellom danske og norske provianteringsmyndigheter forsinket arbeidet med å skaffe nødhjelp og gjorde ikke situasjonen bedre.

Eidsvollsmannen Anders Lysgaard på Biri i Oppland skriver i september 1812 til biskop Bech i Christiania: ”Tiderne er nu virkelig saaledes, især efter den siste ulykkelige Frostnat, der paa flere steder ødelagde næsten all Kornsæd” … ”hvorfra skal de tage Føden i Vinter og sædefrø til Vaaren, da intet er at faa for Penge?”. Naturlig nok steg kornprisen dramatisk, samtidig med at den økonomiske krisen hadde redusert pengeverdien mellom 1806-1813 med 98%.

På våren i 1813 skriver visestattholder Fredrik av Hessen:”Hvad enden på denne krisis skal blive for Norge, det indser jeg ikke da inden meget kort tid uorden vil stige til den højeste grad, da ethvert menneske vil tage føde, der hvor han tror at finde nogen”.

Den sosiale uroen som følge av kornmangelen, hadde allerede gjort seg gjeldende på Toten.

22.februar samlet 4-500 kvinner og menn seg på Sukkestadplassen og marsjerte i protesttog til fogden Børge Johan Schultz på garden Breili, som bestyrte bygdas kornmagasin (eller det nærmeste de kom et sådant).  På forhånd hadde en budstikke gått rundt på bygdene på Toten med oppfordring om å møte opp denne dagen for ”å fare mod det feede beest”, nemlig fogden.

Ved kornmagasinet kom det til voldelig sammenstøt med påståtte slag og spark. En anfører for de frammøtte, Johannes Nielsen Stangjordet, la hånd på fogden og krevde ”regnskap for hans embetsforretninger”. Schultz ble deretter tvunget til å la sin fullmektig dele ut korn til allmuen. Etter å ha fått korn tok demonstrantene kurs mot prestegarden på Hoff for å tale et alvorsord med prosten Frantz Philip Hopstock. En avdeling med tilkalte dragoner fikk splittet mengden før de kom så langt. Samme dag som oppløpet finner vi et skriv i fogdens kopibok, hvor Schulz skrev at oppløperne ”bar preg av døden i deres ansikter”.

Avhørene en spennende kilde, de finnes i ekstrarettsprotokoll 10 hos sorenskriveren på Toten. I avhørene er de opptatt av å finne ut hvem som sto bak lappene med beskjed om at de skulle møte opp hos fogden for korn.. Her er det interessant at den påståtte hovedmannen Hanevold, som hadde vært i Oslo og snakket med prins Fredrik, sier han ikke kunne stått bak siden han verken kunne lese eller skrive – og at han bare tilfeldigvis var innom Breili for å skaffe korn til kone og barn som han snart igjen skulle reise fra for, og spørre om ikke fogden og amtmannen kunne skrive til prinsen om å få mer korn. Denne Hanevold var en krigshelt, som fortsatte å stige litt i gradene etter opptrinnet. Avhørene ble foretatt i puljer, de var redd for flere uroligheter – selv om en forsyning korn kom til Toten i april. Avhørene ble dels foretatt på Steinberg, hvor Schultz hadde bodd – og sorenskriver og senere Eidsvollsmann/amtmann Lauritz Weidemann nå bodde.

Saken fikk store konsekvenser for dem det gjaldt. Rettsdokumentene forteller at hele 192 personer ble avhørt av sorenskriver Lauritz Weidemann i det som kalles ”Toten vestre Bøjds Husmænds Opløb”. Avhørene er oppnotert i ekstrarettsprotokollen for Toten, Vardal og Biri sorenskriverembete som oppbevares på Statsarkivet i Hamar. Beskrivelsene i denne protokollen viser at deltakerne i oppløpet ikke bare var husmenn, men også et par gardbrukere sammen med soldater og andre småkårsfolk. Sju av de avhørte var kvinner. Ut fra avhørene peker det seg ut flere ledere som bl. a. Johan Olsen Gaarløshagen og husmannen Torkild Pedersen Børsvoldeie. Sistnevnte var bror til dannebrogsmann og korporal Ole Pedersen Hanevold som etter hvert skulle vise seg å være hovedmannen bak marsjen. Dannebrogsordenen hadde Hanevold fått tildelt for tapperhet i krigen mot svenskene i 1808.

Vitne nummer tre i avhørene, fogdefullmektig Anders Staboe fortalte at en stor mengde allmuemenn fra Toten kom ned til fogdegården Breili, bevæpnet med økser, i den hensikt å skaffe seg korn. Korn ble utlevert av det kvantum som på forhånd var blitt anvist til de vanvittiges pleie. Hvis det virkelig var tilfelle tok fattigfolk korn fra dem som var enda vanskeligere stilt.

I følge fogdefullmektig Staboe gjorde Johannes Stangejordet seg særlig bemerket ved stabburet hvor kornet var lagret. Han grep fogden i skulderen og truet. Et annet vitne, Amund Bøe mente at demonstrantene ”havde maltrakteret fogden saasom de havde knebet ham i Armen saa de kiendte Fætet imellom sin Fingre …. og havde spendt Fogden i Rumpen”.

Proprietær Christian Hilstad forteller derimot i sitt vitnemål at han hadde truffet Ole Hanevold i Christiania. Hanevold hadde da vært hos prins Christian Fredrik og klaget på Totens kornmangel. Prinsen hadde bedt Hanevold gå til fogden og amtmannen for at de igjen skulle henvende seg til prinsen om ”Undsætningskorn”. Prinsen skulle skaffe korn. Hanevold sier i sitt vitneavhør at dette var årsaken til at han var hos fogden 22. februar og at han ”intet hadde med Opløbet at bestille”.

Selv om myndighetene betraktet Ole Hanevold som initiativtaker til urolighetene, slapp han straff. Han hadde verken vært voldelig eller stjålet korn og var en avholdt og dekorert militær. Johannes Stangjordet fikk imidlertid 90 dagers fengsel, Johan Gaarløshagen fikk to måneder på Christiania tukthus, mens Hanevolds bror Torkild fikk 25 dagers fengsel på vann og brød. Selv om flere fikk dommer, var straffene milde. 15 personer fikk dom, de resterende 199 tiltalte ble ikke straffet. De som ikke hadde betalt for kornet de fikk av fogden "på kreditt" den 22. februar, måtte gjøre det. Retten må ha hatt en viss forståelse for berettigelsen av kravet om korn. Dommen som kom i 1815, er bevart i fogdens arkiv på Statsarkivet i Hamar.

 Det kom til flere matopprør rundt om i landet i 1813. Disse urolighetene var først og fremst drevet fram av nød.

   

Kilder ved SAH:

Toten sorenskriveri, ekstrarettsprotokoll 10, folio 12, og eske 1 dommer (1815).

Toten fogderi, kopibok 1808 - 1813.

Fylkesmannen i Oppland, kopibok 15 (1812- 1813).

Litteratur:

Sigurd Sande: Den rettslige behandlingen av kornoppløpene på Toten og i Trondheim i 1813 , masteroppgave UiO 2011.

Sigurd Sande: "Kornoppløpene på Toten og i Trondheim i 1813" i Opptøyer i Norge , Knut Dørum og Hilde Sandvik (red.)

Pål Gihle:  "Totens historie i årene 1812-1815" i Fra gamle dager på Toten.

"Oppland i 1814" av Tore Pryser, s. 23 mm

Bygdebok for Toten,bind II, s. 337mm

Vestoppland slekthistorielags tidsskrift, 1984:3. Kolbuingen som ble dannebrogsmann

Nett:

http://lokalhistoriewiki.no/index.php/B%C3%B8rge_Johan_Schultz

http://lokalhistoriewiki.no/index.php/B%C3%B8rge_Johan_Schultz