Det var en rekke forutsetninger som gjorde det mulig for utenlandsk kapital å investere i Mjøsregionen på slutten av 1800-tallet. 

I 1843 opphevet engelskmennene forbudet mot eksport av engelsk maskinvare. Dette førte til at britene solgte egne ”industripakker” med finansieringsråd, forsikring, montering av maskiner og personell med kompetanse. Britene som fulgte med på lasset introduserte gjerne moderne sommeridretter som fotball, rokonkurransser og tennis dit de kom. Dette gjelder for Hamar og Mjøsregionen også. Fabrikker med britiske kontakter var eksempelvis Mustad, Gjøvik/Vardal, og Melkefabrikken/Nestlé på Hamar.

 Fra 1840-årene fikk Norge et mer solid bank- og finansvesen. Tidligere stolte ikke utlandet på norsk valuta og krevde oppgjør i pund, mark eller franc. Samtidig kom det damptrafikk på Mjøsa og etter hvert jernbane fra Christiania samt bedre veidekke. Både kapital og kommunikasjoner var på plass. Markedet fungerte så noenlunde. Oppsvinget som disse nyvinningene skapte, førte til overproduksjon, og 1870-tallet ble preget av konkurser og depresjon i økonomien. På slutten av 1800-tallet kom hjulene i gang igjen.

 I 1850-årene var Hamar en kjøpstad som i utgangspunktet ikke ville ha industri. Fabrikkene ble derfor lagt i ytterpunktene av byen som eksempelvis Bryggeriet som eksporterte øl til eksempelvis Sør-Afrika. Melkefabrikken på Hamar, etablert i 1875 med utenlandsk kapital, lå rett overfor bryggeriet. Handelspolitikken var global, forbrukerne fantes over hele verden, tollsatsene var lave, og det var ingen restriksjoner på utenlandske etableringer. Konsesjonslovgivningen etter 1906 endret dette.

 I 1852 ble Storhamar gård kjøpt av engelskmenn i påvente at Hamar hadde behov for eiendommer og tomter. Kommunen kjøpte imidlertid Holset og utvidet byen her. Storhamar var i britisk eie i ca. tjue år.

 Sverige hadde en periode egen handelsavtale med Norge i unionstiden, og hedmarksbøndene solgte havre til Värmland. Hamarbedriften Inndal Frøforretning var store i Sverige, og vognfabrikken ’Norseng og Lund’ solgte hestekjøretøy til engelsk og skotsk aristokrati. Sælid brenneri solgte livdyr til Skottland, og brenneriene eksporterte ut over landegrensene.

 Produksjon av tekstiler er ofte først ute når et land eller en region industrialiseres, men i Mjøsregionen var det næringsmiddelindustrien som var først ute. Dette skyldes trolig tilgangen på råstoff. Fremdeles har næringsmiddelindustrien tyngde i regionen med bl.a. råspritbrenning (Hoff og Strand) samt Stabburet og Nora.