Ved Statsarkivet i Bergen har det dukket opp en liste over navn. Dette er en samling navn Justisdepartementet har tatt stilling til som fornavn i perioden fra navnelovens opprinnelse til 1950. Navnene er alfabetisk listet og klassifisert etter om de kan brukes/kan ikke brukes/frarådes osv. Listen gir et godt innblikk i både hvilke navn enkelte vurderte for sine barn og hvilke holdninger det offentlige hadde til navnebruk.

Loven om personnavn ble vedtatt 9. februar 1923. Fra nå av skulle alle ha et fast etternavn og det var forbudt å endre etternavnet uten tillatelse fra myndighetene. Barn født etter 1. juli 1923 skulle bli tildelt et slektsnavn (fra far hvis foreldre var gift, fra far eller mor hvis ugifte foreldre), og ved giftemål skulle bruden ta brudgommens etternavn. Avvik fra dette måtte det søkes om. Navneloven kom også med regler om fornavn som skulle forhindre at slektsnavn ble benyttet som fornavn og at et barn ikke fikk et navn som kunne være en byrde. 

Inntil denne loven kom hadde det ikke eksistert et regelverk for bruk av personnavn. Dermed ser vi i kildene hvordan en person kan opptre med forskjellige etternavn i ulike kilder. Noen ganger med et farsnavn/patronym, og andre ganger med et gårdsnavn, eller også yrke som et tilnavn. Gårdsnavnet kunne gjerne endre seg alt etter hvilken gård han/hun bodde på. Utover andre halvdel av 1800-tallet er det likevel en viss endring i navnebruken. Bruken av et fast slektsnavn/etternavn kom tidligere i byene enn i distriktene. Og fra tidlig 1900 er det stadig flere som får faste etternavn, også i landdistriktet. Likevel, en proposisjon til navneloven kom allerede i 1902, men det skulle gå vel 20 år til før en navnelov faktisk ble vedtatt.