Jacob Wallin halshugges i 1876

jacob wallin, halshugget i bergen 1876

Eneste kjente foto av Jakob Alexander Jakobsen Wallin f. 9.10.1820 – henrettet 25.01.1876 (Botsfengslets arkiv, Riksarkivet).

Wallin eller Walgren var født i Sverige av norske omstreiferforeldre som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og svenskegrensetraktene.

Wallin holdt seg ikke sammen med et bestemt omstreiferfølge, men forble en ensom enstøing, preget av en streng far som jaget ham vekk som ungdom. Han vandret alene i grensetraktene, og arbeidet som kopper- og blikken­slager. Som nittenåring havnet han i fengsel for første gang i Karlstad, og i løpet av de neste femten år satt han i en rekke svenske fengsler og straffeanstalter for tyveri, vold og fyllespetakkel. I rettsdokumentene står det at selv andre omstreifere og tartarer var redde for Wallin og hans kniv. Han ble lett sint og voldelig, men kunne ellers være veltalende.

Langt rulleblad

Han fikk sin første dom i Norge i 1861 for tyveri av noen klær, og han prøvd å skjule at han var født i Sverige for å hindre en utlevering over grensen. Etter en ny dom i Hadeland i 1863 havnet Wallin i Botsfengselet i Oslo i 7 måneder og 10 dager. Ved løslatelsen skrev fengselsledelsen at han ” Bar alle Mærker paa at være en gjennem Straffeanstalter vandrende Person”.

Fengselet i Hamar var neste stoppested, og her havnet Wallin midt opp i et fangeopprør utløst etter at en mengde ulovlig alkohol var blitt fortæret i fengselet. Wallin satt blant annet fyr på sengen og sengehalmen, og fikk en ny bot for uforsiktig omgang med ild.

Etter et mislykket forsøk på å få han definert som svensk statsborger, og dermed utvist til Sverige, ble Wallin dømt på ny i Kongsvinger, denne gangen for tyveri. Flere dommer fulgt etter, og flere perioder med straffarbeid inntil han ble dømt i Kongsvinger igjen i september 1870 for tyveri og angrep på en politibetjent som han såret med kniv.

Wallin kjente innsiden av de fleste fengsler på Østlandet, men han satt lengst i Christiania Tukthus hvor det ble sagt at han personifiserte ”Raahed og Stormundethed”.

Mens Wallin satt i Christiania Tukthus i mars 1871 oppstod det et nytt fangeopprør der det ble sagt at Wallin gikk i spissen. Han ble dømt ved høyesterettsdom 5.september 1871 til en tilleggsstraff på 6 måneder. Kort tid i forveien hadde han vært overført til tukthuset i Bergen, hvor han ankom med flere fanger fra Christiania 22. juli.

En prest som besøkte fangene uttalte at ”Slemme var de alle, men Wallin syntes at være den værste”. Men mannen var ikke helt frisk. En gang tidligere hadde han drukket salpetersyre, og han hadde en innsnevret spiserør, så vel som ”navlebrok”. Det er ingen tvil om at han var hissig, og at det måtte store styrker til for å holde han i ro når han hadde anfall. Kort tid etter hans ankomst i Bergen hadde tukthusdirektøren måtte kalle inn militær hjelp for å roe ned gemyttene. Fangene var redde Wallin, og flere ganger ble det funnet kniv på ham.

Wallin bar gnag til alt og alle som hadde med fengsler å gjøre, og det ble ikke bedre da han ble straffet en gang med ”vandstraalen” eller ”morder­langen” som Wallin kalt denne. Søndags morgen 2. mai 1875 var Wallin til lufting på gårdsplassen ved tukthuset – dvs. på plassen ved Manufakturhuset ved dagens Rådhuset. Han var sint, og kranglet med oppsynsfolket. Det ble bestemt at han skulle settes i arrestrommet ved tukthuset på mandag. Mens Wallin var på gårdsplassen på mandag gikk underinspektør Hammer borte til ham for å få han inn i prestestuen ved siden av arresten. Wallin ble sint og plutselig trakk fram en kniv, og stakk Hammer i underlivet. Erik Madsen Hammer døde dagen etterpå.

Etter lange forhør av de fleste fanger som hadde sett hendelsen, og av Wallin selv, ble Wallin stilt i retten. Han påstod at han hadde bare ment å gi Hammer varig men, og at det var en ulykke at han døde. Saken gikk gjennom via Bergen Byrett til anke ved Bergen Stiftsoverrett, og deretter til Høyesteretten. Ved alle rettsinstanser ble Wallin dømt til døden, selv om dommene var litt ulike i underretten og overretten. Høyesterett opprettholdt byrettens dom for mord etter Kriminallovens Kap. 14 §1 og 3, og Kap. 3 §1. Det var få formidlende omstendigheter, og Wallin hadde få sjanser til å bli benådet. Statsrådet gikk imot benåding, og Kongen undertegnet dødsstraffen. Det var bare et spørsmål om når og hvordan han skulle henrettes.

Halshogging

Henrettelse ved halshogging har lange tradisjoner i de fleste land, og flere steder ansees dette som den raskeste og mest humane måte å fullføre dødsstraffen. I Norge brukte skarpretteren sverd eller øks, men de fleste vil tenke på ”Guillotine” som ble hyppig brukt under den franske revolusjonen.

Debatten om dødsstraffen hadde foregått lenge på Kontinentet da Wallin ble dømt. I Belgia f.eks hadde ingen dødsdommer vært fullbyrdet siden 1863, og i Finland siden 1826. I Danmark og Norge var dødsstraffen ved halshogging offentlig, men den ble sjelden utført. Den siste i Danmark hadde vært i 1869, og den siste i Bergen var falskmynteren Fenstad i 1825. Nå, femti år senere, skulle Wallin miste sitt hode foran et publikum. I Sverige og Tyskland ble de dømte henrettet innenfor fengselsmurene, og det var en stor avisdebatt i Norge om ikke offentlig henrettelser var barbari. ( Wallin ble den nest siste person som ble henrettet offentlig i Norge i fredstid. Den siste offentlig henrettelse i Danmark skjedde i 1882).

Wallin og publikum venter

Wallin satt i tukthusarresten, og ventet å høre når han skulle henrettes. I rommet ved siden av var det kontor for fengselspresten, og i ukene fram til henrettelsen fikk Wallin jevnlig besøk av presten og predikanter som ønsket å frelse hans sjel. Både fengselspresten Greve og deretter Dahl hadde lange samtaler med fangen, men det var en ruvende skikkelse i byens indremisjons­miljø, Jacob Traasdahl, som kom nærmest inn på mannen.Traasdahl hadde den fordel at han ikke hadde noe med straffeanstalter å gjøre, og var dermed litt mer nøytral enn Greve og Dahl. Samtidig var han en meget sympatisk og karismatisk skikkelse som etter hvert fikk høre livshistorien til Wallin, og som forsøkt å trøste ham.

Utenfor tukthusmurene gikk debatten om Wallin og dødsstraffen blant avisskribenter og folk på gaten. Samtidige skildringer sier at det var stor motstand mot at han ble henrettet. Det var ikke tvil om hans skyld, men mange mente at et liv innenfor fengselsmurene ikke hadde gitt han, eller andre lignende fanger, mulighet til å bli integrert i samfunnet. Fengslene, tukthuset og arbeidsanstalten ved siden av var ganske overfylt, og mens Wallin ventet, foregikk byggearbeidet på en ny liten fengsels blokk utenfor arrestvinduet, mot dagens Peter Motzfeldts gate. Cellene ble ferdig før Wallin ble henrettet, men han ble sittende i rommet ved siden av prestekontoret i tukthuset. Like rundt hjørnet satt byfogd Georg Elias Schjelderup, og ventet på telegrammet fra Christiania med henrettelses­datoen. Både byfogden og fengselspresten måtte være tilstede under henrettelsen. Telegrammet kom, og datoen var fastlagt. Wallin skulle halshogges tirsdag 25. januar ytterst på Nordnes.

De siste dagene satt Wallin og leste bibelen, alene, og sammen med både presten og misjonæren Traasdahl. Søndagen 23. januar ble det bedt for ham i samtlige kirker i Bergen, og flere andre steder i Norge. Wallin-saken hadde for lengst blitt nyheter over hele landet. Mandagen tok han imot nattverden, og han tok avskjed med samtlige fanger i tukthusgården, en for en.

Han sendt en siste hilsen til enken etter underinspektør Hammer, og overlot en verktøykasse til hennes eldste sønn. Hammers enke hadde vært forberedt til å møte Wallin i tukthuset, men han ville ikke det.

Henrettelsesdagen 25. januar 1876

Her er ikke plass til å skildre den eiendommelige stemningen som det må har vært i Bergen om morgenen denne vinterdagen i januar. Folk i tusenvis hadde strømmet til gressvollene ytterst på Nordnes, til tross for at avis­annonser hadde oppfordret folk å holde seg hjemme. Utallige oppfordringer var blitt sendt ut gjennon kirkene, skolene og ved oppslag. Nysgjerrige måtte holde seg vekk fra retterstedet. Men Wallin-saken var nyheter, og det hadde vært femti år siden den forrige henrettelse her.

Skafottet var blitt satt opp på flaten mellom den nåværende lekeplass og Havforskningsinstituttet. På utsiden lå festningsvollene, og over disse kunne man se Byfjorden speiler seg etter hvert som det lysnet litt. Klokken ni var det ikke en ledig plass, og det skal ha vært vel 5000 mennesker tilstede, voksne og barn. Skarpretteren var kommet til Bergen fra Christiania, og han stod her med sin stor øks.

I tukthusgården hadde fangene vært oppstilt, og Wallin ble ført forbi, og inn i en lukket vogn. På vei inn talte han de siste ord til fangerne ”Farvel Kammerater; glem ikke hvad jeg har sagt jer, søg i tide Frelse i lammets Blod”. Vognen ble trukket av hester, og både militær og politikonstabler gikk ved siden av vognen gjennom byens gater, over Rådhusplassen, Strandgaten Veiten, ut over Markevei og Klosteret til Nordnespynten.

Det var musestille ved retterstedet, ikke noe av den jubelstemning som vi ser på filmer om den franske revolusjonen. Byfogd Schjelderup lest opp alle dommene, og den kongelig resolusjonen om dommens fullbyrdelse. Prest Dahl leste en bønn, og spurte Wallin om han angret. Svaret var ”Ja”. Traasdahl holdte en liten tale før Wallin selv holdt en kort tale som sluttet med ”Kjære Venner, be for meg”. Det ble sunget salmen ” Gaa nu hen og grav min Grav” (Landstad nr. 628), som Wallin selv hadde valgt

Wallin tok imot prestens velsignelse, mens han la hodet på blokken. Skapretterens medhjelper tok Wallins halstørkle, jakke og vest, og mens presten leste fadervår falt dødshugget. Byfogd Schjelderup skrev en kort påtegning på høyesterettsdommen hvor det står blant annet at ”Efter Executionen blev den afsjælede Legeme strax nedlagt i Ligkiste og under Ledsagelse af Præsten ført du til Byens Begravelsesplads paa Møllendal, hvor det i stilhed jordedes.”

Allerede på henrettelsesdagen kunne bergensere kjøpe skillingsvisen ”En ny og sandfærdig Beretning og Vise om den grusomme Morder Wallin”

Bergensforfatteren John Paulsen skrev i en kort beretning dagen etterpå at

Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en Martyr-Krans

Wallins henrettelse, og en til på Østlandet like etterpå, førte til flere juridiske betenkninger, og til slutt til en revisjon av flere paragrafer i kriminalloven. Dødsstraffen ble opphevet, og livsvarig frihetsberøvesle ble innført som lovens strengeste straff i straffeloven av 1902.

Flere av saksdokumentene i arkivet fra Bergen Byrett brente i bybrannen i 1916, mens andre dokumenter er nå oppbevart i statsarkivene i Bergen, Oslo, Hamar og i Riksarkivet.

Betinget dødsdom 1593

Dansken Søffren Lauritzen Felde stod våren 1593 under tiltale i Bergen for å ha voldtatt to kvinner fra Voss. De 12 mennene i lagretten slo fast at han " for saadan sine misgierninger haffuer forbrudh liff oc guodz epther Lougenn oc Priuilegernis Liudelse". Men respekten for liv var stor, og det ble åpnet for at han skulle få leve, dersom han straks etter å ha blitt sluppet ut fra fengselet på Bergenhus ville forlate Bergen, og Norge, og aldri å vende tilbake.

Søffren Felde benyttet anledningen, skrev en erklæring 25. mai 1593, og fikk dra fra Bergen som en utvist, men fri mann!

Les dommen hans.

Norges eldste justisprotokoll

Høsten 1995 kunne Statsarkivet i Bergen tilvekstføre Bergen rådstueprotokoll 1592-1594 i registranten. Bergen har gjentatte ganger vært herjet av branner, og bare ganske få bergenske arkivsaker fra før 1702 har fått overleve. Rådstue­protokollen er en av disse. Forklaringen er nok at denne protokollen har vært ute av byen i mange år. En påtegning i boken forteller at den ble foræret de eligerede menn i Bergen 24. mars 1791. Vi kan gjette på at boken har vært i København, og årsaken synes å være at den har materiale om flere hekseprosesser. Protokollen har vært i Bergen Museums manuskriptsamling og i Bergen byarkiv, før den kom inn i samlingene til Statsarkivet i Bergen.

Protokollen har hatt rundt 500 sider, men en del sider, og deler av sider, er borte. Den er nå avskrevet, og avskriften lar seg finne i Digitalarkivet.

Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren (1791-1849)

var en av sin samtids mest kjente forbrytere i Norge. I løpet av få år hadde han en "karriere" der han pådrog seg dommer på livsvarig fengsel gjentatte ganger, og dødsdom (for falskmynteri i Trondheim under navnet Even Christiansen) en gang. Men han begynte i det små, i Bergen i 1806, 15 år gammel. Den som vil lese mer kan finne stoff i Erling Gjelsvik's store biografi fra 2000, og å finne stoff på internett: Gjest Bårdsen-utstilling

Spiren til en forbryterløpebane:

Bergens Politikammerrets Domsprotocolle

Aar 1806 den 29de April blev inden Bergens Politiekammerret Udi Sagen Jacob Heitman Contra Drengen Jest Baarsen afsagt saadan

Dom:

Ved Klage af 23de hujus andrager Bødkermester Jacob Heitman, at en Jest Baarsen i et Aars Tid, men i 1805 forladt ham og siden omvanket uden stadig Tieneste, samt begaaet Udsvævelser har Natten til den 21de hujus funden Leylighed at indstige i hans Huus og bortstiæle fra hans Tiener Adskillige Klædnings Stykker.

Den Tiltalte Dreng, efter egen Angivelse omtrent 15 Aar gammel, det Retten og Anseer ham at være, født i Sogndalsfiæren Af en fattig Huusmand Baar Jestsen, dog for 12 a 13 Aar siden, og Paarørende have ude Her, tilstaaer det Paaklagede kom fra Heitman for Uduelighed f. A. Opholdte sig der efter en Tid hos en Kiører Enke Helje Storksen i Skudevigen, og siden hos Fisker Ole Bringeland at tiene, men fra hvilken han undvigte sidstleden Paaske, hvorefter han har omvanket Deels paa Landet og deels i gaderne, samt søgt Natteleye under Baade. Natten til Mandag den 21de hujus gik han over nogle Haver, og giennem et Vindue som ey var lukket i Krogene, ind i Heitmans Huus, hvor han stial fra Drengen Niels Torchildsen et Par Uldstrømper af Værdie 12 s., en blaae Buxe af Værdie 9 mrk, en blaae Vest af Værdie 4 mrk 8 s, en blaae Buxe af Værdie 7 mrk og en Halsdug af Værdie 8 s, af hvilke Ting intet mer er kommen tilstæde end Strømperne og Halsdugen, som Tiltalte havde paa sig, men de øvrige Klædningsstykker opgiver han at have solgt i Smidsgaarden til en ham ubekiendt Søefarende som han der antraf for 9 mrk 10 s, og hvilke siden ey har været at finde, og Pengene har Tiltalte forsamlet, Fra den anden Dreng i samme Huus Anders Bottelsen har han samme Tid stiaalet en blaae Trøye af Værdie 1 rdr, en gammel sort Vadmels Buxe af Værdie 3 mrk et gammelt Tørklæde af Værdie 8 s samt en blaae Vest af Værdie 3 mrk, men som Alt er kommen tilstæde igien, da tiltalte ved Paagribelsen havde samme Klæder paa sig.

Denne beklagelse værdig og forsømte Ungdom opgived at kan læse noget lidet, men er ey confirmeret.

Thi kiendes for Rett:

Tiltalte Jest Baarsen bør at indsættes udi dette Steds Forbedrings Huus for der at forblive indtil han er oplært i sin Christendom og Confirmeret; saa betaler han og, om han dertil har Formue; til Niels Torchildsen Igielden af de denne frastiaalne og borteblevne Klæder med 4 rd 5 mrk 8 s. – Dommen at fuldbyrdes inden 3de Solemærker efter sammes lovlige Forkyndelse, under Adfærd efter Loven.

Intet unødigt Ophold har under Sagen fundet Sted.

Martha Johanesdatter dømt til pisking

Dend 3. May 1738.

Da mig fra Høyædle og Velbaarne Hr. Admiral og Stiftsbefalingsmand Ulrich Kaases under Skrivelser af 30te April Sidstl. og følgende formeld.

Ædle Hr. Byfogd !

Vedfølger Een Dom over et Qvindemenniske, nafnl. Martha Johanesdatter som for begangen 3de Leiermaal er dømt at pidskes til Kagen. Samme Dom er ( som af paateigningen nærmere Erfares) Allernaadigst Confirmeeret, og Haver Hr. Byfoged forderligst eftter Kongelig May.te Allernaadigste Resolution at Lade Foranstaltte Execcutionen Vorder Forrettet. Jeg forblif.

Ædle Hr. Byefogets tieniste Beredvilligste

Bergen dend 30de april 1738 U. Kaas

Borgerlig vigsel anno 1848

Avskrift fra Notarialprotokoll nr. 12 1848-1856 for Byfogd og Byskriver i Bergen fol. 1.b.:

Meddeelt Daglønner Morten Mathisen og Pigen Ingeborg Iversdatter Attest om at de som Qvækere ere Indtraadte sammen i Ægteskab

Christopher Rogge Kongelig bestaltet Notarius publicus i Bergen Gjør vitterligt at Aar 1848 den 7de Juli mødte paa Notarialcontoiret her i Staden Daglønner Morten Mathisen og Pigen Ingeborg Iversdatter, hvilke erklærede, at det er deres Bestemmelse som Dissentere, eller saadanne, som bekjende sig til den Christelige Religion, uden at være Medlemmer af Statskirken, at indgaae i Ægteskablig Forbindelse sammen, og om hvilken Deres Decleration de udbade sig Notarialattestation meddeelt. Bemeldte Morten Mathisen opgav sig at være 42 Aar gammel født af Forældre Mathias Mortensen og Marthe Kristine Andreasdatter paa Gaarden Flogenæs i Sunnfjord, og erklærende han til lige, at han ikke forhen har været gift eller mod Nogen staar i saadan Forbindelse at det kan være til Hinder i hans nu bestemte Ægteskap, med Pigen Ingeborg Iversdatter, med hvem han heller ikke er beslægtet eller besvogret. Ingeborg Iversdatter opgav sig at være 20 Aar gammel, fød af Forældre Iver Iversen og Magda Thorsdatter i Stavanger Amt, Hjælmelands Præstegjeld, og at hun heller ikke staar i saadan Forbindelse med Nogen, at det kan være til Hinder for at indtræde i Ægteskab med Morten Mathisen, med hvem hun heller ikke er beslektet eller besvogret. Til yderligere Beviis for Rigtigheden af ovenanførte Deres Opgivende fremlagde de en Attest fra tvende her i Byen bosiddende Huuseiere, nemlig Knud H Lindgaard og Hans A Hansen, der ere saaledes som ved Ægteskabs-Indgaaelse er befalet, indgaaede som deres Forlovede for at Intet er til Hinder for Deres Ægteskab, lige som de og fremlagde Bigadelæge Mullers Attest om at de begge have været vacsinerede og at der viste sig Ar paa Dem efter Ægte Copper (bemeldte attester indtages her). Endelig tilkjendegave de, at de som Ægtefolk og som Qvækere agte at opholde sig i Domkirkens Sogn her i Byen. Paa Grund af Ovenanførte fandt Noarius publicus det ikke betænkeligt herved og efter Anmodning at meddele Daglønner Morten Mathisen og pigen Ingeborg Iversdatter Bevidnelse om at de nu ifølge Lov af 16de Juli 1845 angaaende Dem der bekjende sig til den Christelige Religion, uden at være Medlemmer af Statskirken ere som Discentere indgangne i Ægteskab sammen, hvorhos det ble dem paalagt punctlig at holde sig til Bestemmelserne i ovenanførte Lov efterettelige. Da Ingen havde videre at tilføre blev Protocollen af mig Notarius og det ved forretningen tilstædeværende Vidne Hans Rogge, saavel som af Morten Mathisen og Pigen Ingeborg Iversdatter egenhændig underskreve.

Rogge Morten Mathisen. Ingeborg Iversdatter

Som Vidne Hans Rogge

( bilag No.155/7 1848) (vide bilag No.220/8 1848)

Av Christopher John Harris, førstearkivar ved Statsarkivet i Bergen, 1. november 2001