I 1986 var det 150 år siden den første jølstringen utvandret til Amerika. Det var Bendik Nilsen Fluge (fd. 1807) som først ville prøve lykken i USA. Bendik var blitt gift i Jølster i 1827, men hadde umiddelbart etter flyttet til Bergen, der han var vervet soldat. I 1836 seilte et par skip fra Stavanger til New York. Det skal i alt ha vært med om lag 200 nordmenn. Blant disse må Bendik ha vært.

Det ble neppe stor gevinst å hente for Bendik i Amerika. Våren 1837 ble det over deler av Vestlandet spredt opprop som advarte mot utvandring til Amerika - og det var nettopp 1836-emigrantenes vanskjebne som var myndighetenes beste argument. Mange av emigrantene var blitt rammet av sykdom, og de hadde fått store økonomiske problemer fordi de manglet startkapital. Eneste måten å slå seg gjennom på var beinhardt arbeid. I den amerikanske folketellingen 1850 er det ikke spor etter Bendik - trolig er han da allerede død (en person med navnet hans finnes i Chicago på 1840-tallet og døde der i 1848 av kolera). Det ser ut til at familien til Bendik ble igjen i Norge - i hvert fall ble den yngste sønnen - født i 1836 - konfirmert i Førde i 1851.

Bendik hadde neppe kontakt med Jølster etter sin Amerikareise - ved skiftet etter faren i 1838 er det kun nevnt at Bendik var reist. Det er vel derfor liten grunn til å tro at denne første utvandringen av jølstringer hadde noen positiv betydning for seinere utvandring fra Jølster. Ole Ingebrigtsen Gjesdal fikk seg attest med tanke på utvandring til Amerika i 1850. Men lenger enn til Bergen kom han ikke. Han ble kjøpmann og døde i 1856. Det er først i 1860 det neste kapittelet i emigrasjonen fra Jølster begynner.

Mellom 1860 og 1875 utvandret rundt 180 personer født i Jølster, mellom 1875 og 1900 utvandret ytterligere 350 - mens om lag 400 fulgte i årene mellom 1900 og 1925. Med sine vel 900 emigranter mangler det mye på at Jølster er av de store utvandrerbygdene i Norge. Regner vi antall utvandrere i forhold til folketallet finner vi at Jølster ligger noe under landsgjennomsnittet.

Amerikafeber

Fra store deler av Vestlandet - Sogn, Voss, Sunnhordland og Bergen - hadde det gått en strøm av Amerikafarere alt fra 1830-tallet av. De første jølstringene som reiste hadde nære kontakter til disse områdene. Nils Nilsen Håeim (fra Bergen 1860), Anders Mosesen Såreim (fra Luster i 1861), Johannes Olsen Nedrebø og Johannes Gundersen Hjellbrekke (fra Bergen 1862) hadde alle fire bodd i distrikter med relativt stor tidlig utvandring. Kristi Iversdatter Helgheim - som må ha dratt om lag på samme tid - var gift med en sogning. Hjemme i Jølster kjente man nok til at disse drog, og en viss kontakt tilbake fra Amerika kan vi nok også regne med.

Sommeren 1862 drog så de første direkte fra Jølster: Bendik Mosesen Såreim (eller Hegrenes) og sønnen Moses. Bendik var bror til Anders Mosesen som året før hadde dratt til Wisconsin - og vi kan tenke oss at det var dit de hadde tenkt seg. Nå ser det ikke ut til at Bendik ville annet enn se på forholdene i første omgang. Allerede tidlig på våren 1863 var han hjemme i Jølster igjen. Sønnen Moses - 16 år gammel - ble etterlatt i Lodi, Wisconsin. Bendik mente nok å dra hjem for å hente resten av familien.

Det skulle imidlertid gå godt over ett år før Bendik hadde samlet nok kapital for sin nye utreise. I det året han var hjemme drog han rundt som auksjonsvitne sammen med lensmannen. På auksjonene møttes folk - og vi kan forestille oss hva det ble snakket om -med en hjemvendt Amerikafarer som midtpunkt.

At Amerika var et viktig samtaleemne ser vi av referatet fra en rettsak som fulgte etter en noe "fuktig" barnedåp og nyttårsfeiring på Ålhus 1863. Diskusjonen her hadde dreid seg om forskjellene i livsmuligheter der og hjemme. Før natten var omme hadde en av festdeltakerne bestemt seg for å emigrere og avtalt med en husmann om salg av garden.

Gardbrukeren ble fort edru igjen, og angret på handelen. Han kom nok til at det for ham som hadde brukbare vilkår i Jølster, tross alt ville kunne være mye å tape og mindre å vinne. Han ble imidlertid saksøkt for å tvinges til å stå ved sitt angivelig gardssalg - og der omtaler advokaten til motparten "Amerikafeberen" som hadde rast.

Denne hendelsen gir oss et innblikk i det som gikk for seg i Jølster i 1860-årene. Bygda var rammet av alvorlig økonomisk krise. Avlingene var dårlige år etter år. Fisket som for mange hadde gitt kjærkomne ekstraskillinger tidligere, slo feil. I futens kassabøker ser en at mange bønder i Jølster ikke maktet å betale for seg. For husmannsfamiliene må det ha vært enda verre.

Når det ble snakket så mye om Amerika som mulighetenes land - og mange hjemme i Jølster følte seg fratatt sine livsmuligheter - kan en forstå at utvandring fristet. Lensmannen skriver i 1866 at det i Jølster var en helt enerådende oppfatning at arbeidsføre folk langt lettere ville kunne slå seg gjennom i Amerika enn hjemme. Men den lange reisen, savnet av familien, og usikkerheten ved alt det nye og fremmede - holdt mange tilbake.

Det ble de som ikke så annen utveg til å klare seg, som våren 1864 gjorde seg klar for emigrasjon. Da lensmannen i Jølster skulle kommentere masseutvandringen fra bygda i 1864 skriver han at man i Jølster mente denne utvandringen hadde vært et gode - så godt som alle i følget hadde hatt økonomiske vansker. Kassaboka til futen viser at denne vurderingen - med visse nyanser - er riktig.

Våren 1863 hadde Sjur Olsen Gjesdal tatt med seg sin familie og reist til området ved Decorah i Iowa. Alt tidlig våren 1864 ser vi tegn på at noe spesielt var i gjære. Ved en rekke auksjoner i mars og april ble alt løsøre som kunne gjøres i penger solgt. Sju gardsbruk kom på handel. Likevel ble det for enkelte vanskelig å skaffe nok penger til billettene. Fattigvesenet i Jølster måtte skyte til 80 dalere - som lån - for å få betalt billettene til ni av Amerikafarerne.

I alt 83 jølstringer brøt opp i april 1864 for å prøve lykken i Illinois, Wisconsin og Iowa, fordelt på minst sju settlementer. De jølstringene som kom etter til Amerika i årene fram til 1875 søkte seg stort sett til de samme områdene. Stort sett reiste det da bare noen få hvert år, men med små topper i 1869 og 1871.

I Amerika

Opplysninger om jølstringene i Amerika er hentet fra kirkebøkene til norsk-lutherske menigheter i USA, og fra listene over nordmenn i den amerikanske folketellingen i mai 1880.

Det later til å være gjennom Quebec jølstringene kom til Amerika. Derfra har de reist over de store sjøene til Chicago, og derfra hatt relativt kort veg inn til sine nye hjem.

West Prairie, Crawford/Vernon counties, Wisconsin

Dette området ligger ved østre bredd av Mississippi, like sør for byen La Crosse. Til dette området var det alt fra 1840-årene av kommet mange nordmenn og det ble etterhvert et av de aller mest norskdominerte strøkene i Wisconsin. Innvandring av jølstringer hit gikk over relativt lang tid. Til området på West Prairie kom Anders M. Såreim i 1861, Johannes G. Hjellbrekke i 1862, hit kom Bendik G. Erikstad, Peder O. Årdal og Johannes I. Søgnesand sist på 1860-tallet. Tidlig på 1870-tallet kom Samuel T. Bolset, Nils Ripe, Jens B. Støfringsstøl og Samuel og Johanna Søgnesand.

Lodi, Columbia county, Wisconsin

Nord for byen Madison strekker prærien seg vidt nordover. Mange nordmenn hadde slått seg ned i dette området på Spring Prairie og Bonnett Prairie alt fra 1850-tallet av. En stor del av jølstrafølget i 1864 kom til den nordlige delen av dette området (Lodi/Run Creek/Bonnett Prairie). De kom nok for seint og havnet på mindre god jord, i et grenseland mellom prærie og sumpland. Hit kom Moses Bendiksen i 1862, familiene til Abraham Z. Berg, Haldor H. Slåtten, Tollef O. Strand og Knud L. Helgheim i 1864. Hit kom Hans H. Helgheim og Anders N. Løset med familier i 1865, Johannes C. Hegrenes og Sjur B. Øvrebø i 1866, Anders B. Øvrebø i 1867, familiene til Nils N. Myklebust i 1868, Moses B. Øvrebø og Christen H. Svidal (Slåtten) i 1871, og Daniel E. Berg i 1874.

I alt 62 personer født i Jølster slo seg ned i området ved Lodi i årene 1862-1875. Få slo rot - ved folketellingen i 1880 var bare 18 av dem igjen der.

Scandinavia, Waupaca county, Wisconsin

Scandinavia ligger i den midtre delen av Wisconsin. Her var landskapet langt mer variert enn på prærien: åser med eikeskog; elver og innsjøer, men med områder med god jord innimellom. Dette hadde vært indianernes land til langt opp på 1800-tallet. Hit kom den andre hoveddelen av emigrantene fra Jølster i 1864: familiene til Johannes N. Myklebust, Elias S. Fluge (Ordal) og Gunder H. Slåtten, dessuten Ingeborg C. Navnløs, Oline P. Erikstad og Oline K. Myklebust. Seinere kom Johannes O. Ordal i 1865 og Crispinus E. Navnløs med sin familie i 1869. Minst 29 jølstringer slo seg ned i dette området 1864-1875.

Tigerton, Shawano county, Wisconsin

Tigerton ligger i skogene et stykke nord for Scandinavia. Her havnet Elias E. Berg og hans kone Synnøve C. Såreim, og brødrene Anders og Jens N. Øvrebø med familier. Seinere (1880- og 1890-tallet) kom mange flere jølstringer til Shawano - og bosatte seg dels i Tigerton, dels i Wittenberg som ligger litt lenger vest.

I tillegg til de 108 jølstringene vi finner i Lodi, Scandinavia, Tigerton og på West prairie - har minst sju til av de tidlige emigrantene fra Jølster vært i Wisconsin (Anders A. Fonn med familie, Johannes H. Øvrebø, Bendik N. Erikstad og Ludvig S. Øvrebø). Her kjenner vi imidlertid ikke nøyaktig bosted.

Decorah, Winneshiek county, Iowa

Sjur O. Gjesdal utvandret i 1863, og slo seg ned ved Decorah. Året etter kom svogeren Hans T. Veiteberg med sin familie. Det ser ikke ut til at andre jølstringer er kommet hit. Familiene til Sjur og Hans ble da heller ikke værende her lenger enn til ut i 1870-årene. Sjur tok med seg sin familie til Taopi (Colton), Minnehaha county, Dakota territory, mens Hans drog helt ned til det sydligste Nebraska. Etter noen år der drog han og hans familie imidlertid nordover igjen til svogeren i Taopi township, Syd-Dakota.

Painted Creek (seinere kalt Waterville), Allamakee county, Iowa

Allamakee ligger vest for Mississippi - om lag tvers over for West Prairie. Av følget i 1864 ble det bare Ole K. Grevstad som kom hit -til et distrikt der opplendingene var i majoritet. Ole var i mange år lærer. I 1869 fikk han broren Daniel med kone og to barn over til seg. For Daniel og hans familie ble eventyret i Amerika et mareritt. Dattera Andrea Oline døde etter to måneder, Daniel døde etter om lag et år, kona Oline tre måneder seinere. Sønnen Knut levde lengst - men før han var blitt fem år, var også han gravlagt i Painted Creek. Seinere kom likevel flere jølstringer til området her - Jens P. Veitebergsbakke og Pernille J. Myklebust ble gift her i 1871 - og atskillige jølstringer kom i 1880-årene. Ole K. Grevstad ble i Painted Creek til 1882 da han flyttet vest til Bode i Humboldt co., Iowa. Der hadde han en periode vervet som "justice of peace".

Dekalb county, Illinois

Familien til Peder Monsen Dvergsdal slo seg til i Malma, ved Shabbona, Dekalb county. I 1869 kom broren hans - Bendik - med sin familie og slo seg ned i Lee county, like sør for Dekalb. Synneve Monsdatter, søster av de to, var også i Malma, Illinois en stund før hun med sin familie drog vest til Fort Dodge i Iowa.

Til Illinois kom også Nils Simonsen Hegrenes. Han var husmannssønn fra Langeteigene på Hegrenes, og hadde da han
utvandret i 1872 bak seg studium på Misjonsskolen i Stavanger. I Amerika fullførte han sin teologiske embetseksamen ved Augsburg Seminary. I 1874 flyttet han til Mankato i Minnesota, der han virket som predikant for en rekke norske menigheter fram til 1901.

For en del av utvandrerne fra Jølster mangler vi opplysninger om hvor de slo seg ned umiddelbart etter ankomsten til USA. Flere av disse finner vi imidlertid igjen noen år seinere (Johannes O. Nedrebø i Elbou Lake, Minnesota, Bergitte K. Hegrenes i Chepovai city, Minnesota, Anders N. Sunde i Dodge, Minnesota, Gunder N. Sunde i Faribault, Minnesota, Johannes D. Håheim og hans kone Nicolaja i Bode, Humboldt co., og seinere ved Luverne i Minnesota.) Av de 180 emigrantene 1836-1875 har jeg så langt funnet igjen 152 i USA.

Nytt oppbrudd

Da det store jølstrafølget drog ut i 1864 var det alt utvandret mer enn 60 000 nordmenn. Storparten av jølstringene slo seg ned ved de gamle norske settlementene. Der var det vanskelig å få god jord - og den var dyr. Som vi alt har sett var ikke startkapital noe jølstringene hadde i overflod av. Det ble derfor vanskelig å skaffe seg et skikkelig økonomisk fotfeste. Ikke å undres over at de derfor har vært fristet til å søke lykken lenger vest der det var rikelig med god jord. Men at de virkelig skulle dra videre ut mot vest - mange av dem 60-70 år gamle - ta til på nytt og bygge opp farmer, det står det respekt av. Rett nok hadde de da fått voksne barn, og ble nok hjulpet av dem.

kart over norske utvandreres plassering i USA

Kartutsnitt viser bosetning og flytting for utvandrede Jølstringer i Nord-Amerika, 1860-1875.

Jølstringene i Scandinavia, Tigerton og på West prairie synes å ha funnet seg bra til rette, mens det fra Lodi etterhvert ble flertallet som flyttet ut. Alt i 1867 ser vi at de første begynte å fra til Minnesota. Det kan se ut til at de ikke bare ville ha ny jord - de synes å ha vært på utkikk etter farmer i områder med skog og innsjøer - hør bare på navnene der de slo seg ned: Lake Johannah, Woodlake, Elbou Lake.

Enkelte synes å ha hatt vanskelig for å slo rot - og brøt opp igjen og igjen - for stadig å dra lenger mot vest. Anders A. Fonn hadde med seg kone og to barn da han drog ut i 1864. Familien kom til Wisconsin, brøt opp etter bare tre-fire år, havnet i Iowa der de først forsøkte seg i de østlige delene, i 1878 var de kommet til Bode i Humboldt county, og i 1880 til Cresco, Kossuth co.

For å gi et inntrykk av denne stadige flyttingen mot vest har jeg laget en skisse. Den skulle dekke en vesentlig del av jølstringenes flytting i Amerika fram til rundt 1880. Da var nok storparten av de voksne ved utvandringen i 1860-årene kommet til sitt endelige bosted. De som hadde vært småbarn ved utvandringen kom imidlertid til å fortsette å flytte videre mot vest. Ikke så rent få synes til sist å være havnet helt ute på Vestkysten.

Mens emigrantene fra Jølster i begynnelsen stort sett bodde i grupper, finner vi det motsatte etter at de hadde brutt opp og dratt videre vestover. Nå er det unntaket at man finner mer ennen familie på samme sted. Denne tendensen varer gjennom 1870-tallet, mens det på 1880-tallet igjen blir settlementer med konsentrert bosetning av jølstringer (Colton, Syd-Dakota; Fargo, Grafton og Devils Lake i Nord-Dakota, og etter 1900 Hawkins i Wisconsin der man endatil grunnla "Jølster" menighet.)

Angrende emigranter

En god del av emigrantene fra Jølster tok aldri mer kontakt med hjembygda - selv ikke om det var arv å hente meldte de seg. For mange har vel ikke det landet de måtte forlate i fattigdom stått som noe sted det var verdt å huske. Etterhvert fortok nok likevel denne følelsen seg hos de fleste. For mange ble det vanskelig å slå seg gjennom i Amerika. Det meste var annerledes, mange måtte slite hardt for føden, enkelte ble rammet av ulykke. I mange brev som ble sendt tilbake til Norge kan man lese om hjemlengsel.

Daniel Eliassen Berg sendte i 1884 et brev til skifteretten i Sunnfjord i forbindelse med booppgjøret etter faren. Han forteller over fire sider om sine vilkår i Norge før han emigrerte, og han forteller om forholdene i Amerika. Han klager over at han var alt for gammel da han drog over (han hadde vært såvidt over 30 ! - i følget i 1864 var det menn og kvinner på både 40 og 50 som drog). I brevet bad han skifteretten undersøke om han kunne få trettet farsbruket i Jølster tilbake på odel for en av sine barn - han ville hjem til Jølster igjen. Slik gikk det likevel ikke. Derimot vendte hans bror Elias hjem igjen. Om ham fortelles det at da han i spenning nådde Vassenden og fikk se utover Jølster igjen etter mer enn 40 år ute, ble han så skuffet at han ville snu tilbake til USA igjen.

Av de om lag 180 jølstringene som utvandret før 1875 kom tre til åflytte hjem til Norge igjen - Elias E. Berg, Jens P. Veitebergsbakke og kona Pernille. Jens og Pernille slo seg ned i Bergen etter hjemkomsten. Jens var politimann og skulle vel ha kunnet greid seg bra - men de må fortsatt ha følt uro i seg - og i 1879 utvandret de til Amerika på ny.

Hvorfor ble ikke utvandringen fra Jølster mer omfattende?

I Jølster var det en lang tradisjon for utflytting. Gjennom siste del av 1600-tallet og hele 1700-tallet hadde en jevn strøm av utflyttere sørget for at folketallet i Jølster holdt seg på et stabilt nivå perioden gjennom. Vi regner med at 13-1400 jølstringer flyttet ut i løpet av 1700-tallet. Rundt halvparten av disse drog til Bergensområdet. Den andre halvparten bosatte seg i Ytre Sunnfjord.

Dette mønsteret endret seg like etter år 1800. Nå fulgte en periode med liten utflytting og betydelig folketilvekst i Jølster.

På 1830-tallet skulle det altså ha ligget vel tilrette for en betydelig utvandring fra Jølster som fra andre overbefolkede bygder på Vestlandet. Når så ikke skjedde har det nok sammenheng med at de gamle reisemålene - Bergen og ytre Sunnfjord - på ny gav muligheter for sysselsetting. Gjennom store deler av 1800-tallet ble flytting til Bergen og Ytre Sunnfjord derfor stående som gode alternativer til utvandring.

Når det samtidig ikke gikk så alt for bra med mange av jølstringene i Amerika, er det forståelig at det bare i perioder med store økonomiske problemer i Norge - som i 1860-årene og første del av 1880-årene -kunne bli omfattende utvandring fra Jølster.

I bygder der innenlandsk flytting ikke hadde samme tradisjon som i Jølster, kunne Amerika bli stående som den eneste muligheten.

Biografiske opplysninger om jølstringer som utvandret til Amerika 1836-1875:

biojolstringer1836-1875