I arkivet fra Bergen politimesterembete ligger det åtte protokoller med "domicil"- eller hjemstavnsforklaringer. Protokollene dekker bare knappe 30 år, fra 1854 til våren 1883, men med i alt vel 6 000 forhør av personer fra byens lavere sosiale lag, ofte med inngående opplysninger om flytting og arbeidsforhold, står denne kilden fram som særdeles nyttig for sosialhistorikere og andre som måtte interessere seg for de "lavere" sosiale lag.

Alexander Kielland har i en novelle harsellert over systemet med hjemsendelse av potensielle fattige. Han forteller om myndigheter som kom for å hente en familie som ikke hadde gjort annet galt enn å bo sammenhengende knappe 2 år i kommunen. Familien greide seg rimelig godt økonomisk, men de ansvarlige var redde for hva fremtiden kunne bringe. Kanskje kunne det skje noe med familieforsørgeren, og da risikerte man nye utbetalinger over fattigbudsjettet. To års botid ville legge ansvaret for fattigunderstøttelse på den nye hjemkommunen.

Hjemstavnsrett

Spørsmålet var hvor man hadde sin hjemstavnsrett. I Norge var det definert som fattigdistriktet der man hadde krav på forsørgelse. De norske reglene er blant annet gitt i fattigloven 6. juni 1863, og i lovene 14. juni 1890 og 27. juli 1896.

Etter fattigloven fra 1863, i paragrafene 26 og 27, hadde en fattigkommisjon rett til å sende en støttetrengende til det distriktet vedkommende hadde sin hjemstavnsrett i. Om nødvendig kunne transporten skje ved hjelp av politiet. Alle kostnadene skulle dekkes av hjemstavnsdistriktet.

Det var imidlertid ikke noen nyskapning på 1800-tallet at men myndighetene gjorde forsøk på å regulere flyttingen mellom prestegjeldene og ikke minst til byene. Politiforordningen for Bergen 24. januar 1710 gav påbud om at den som huset "her til Byen indkommende Fremmede, skal anmelde paa Fæstningen, for Presidenten, og Politiemesteren, under Straf af l Rd. for Forsømmelsen". Men politimesteren i Bergen klaget bl.a. i 1799 over at forordningens bestemmelser hadde liten avskrekkende virkning: Bare i unntakstilfeller skjedde anmeldelser av innflytting til ham.

Men heller ikke forordningen fra 1710 var det første forsøket på å kontrollere eller regulere innflyttingen til Bergen av "løse" elementer. Byvedtektene i Bergen gav på 1500-tallet huseierne bøter på 4 mark for første og andre gangs utleie av hus til uanmeldte fremmede. Ved tredje gangs forseelse mistet huseieren huset.
Såvel Norske Lov 1604 som Norske Lov 1687 påla den delen av landsbygdbefolkningen som ikke hadde gard eller plass, å ta fast tjeneste hos gardbrukere. På 1700-tallet hadde håndverksmestrene i byene forbud mot å ta i lære gutter fra landet, om det fantes ledige bygutter.

I store deler av Europa hadde man i perioder stavnsbånd (i Danmark 1733-1788) - menn fra de lavere klasser ble gjennom store deler av livet nektet å forlate sitt fødested. Norske menn ble ikke like strengt regulert, men de norske embetsmennene hadde sin utdannelse fra Danmark og vi finner tydelige tilløp til stavnsbåndsliknende regler også her. Forordningen 9. august 1754 slo fast at alle skulle "tiene i det Sogn, hvor de ere fødte, saa Lenge de der Tieneste kan bekomme".

Fattigforordningen for Bergen stift av 29. august 1755 slo fast at ethvert distrikt selv skulle beholde og dra omsorg for sine, og ikke tillate eller oppmuntre de fattige til å flytte.

Med utgangspunkt i forordningen fra 1754 og stilt overfor en regulær tjenerflukt fra futedømmet utstedte futen i Sunn- og Nordfjord 15. juli 1779 en plakat der han satte bot på 3 dalere for å flytte uten først å ha innhentet futens attest, og den forordnet tilsvarende straff for alle som hjalp slike lovbrytende flyttere: styrmennene pliktet å kontrollere at flytterne hadde med seg de nødvendige papirer.

Som følge av et betydelig oppsving i økonomien tok innflyttingen til Bergen seg kraftig opp i 1770- og 1780-årene. Det gav et par tiår senere et merkbart press på midlene som var satt av for de fattige. En kommisjon ble nedsatt og den la i 1803 fram en plan for regulering av byens fattigvesen. I planen ble det vist til forordningen fra 1755 og bestemt at fattige skulle avvises og hjemsendes. Det ble videre krevd at planen en gang hvert år skulle publiseres fra alle stiftets prekestoler.

Flytteoversikt i politiarkivene

I tillegg til protokollene med hjemstavnsforklaringer finner vi Bergen politikammers arkiv en rekke andre protokoller som er siktet inn mot denne samme problemstillingen: å skaffe oversikt over hvem som flyttet, hvor de kom fra og hvor de eventuelt skulle: Fem bind over ankomne reisende 1815-1856, en protokoll over innflyttede 1859-1900, og inn- og utflyttingsprotokoller 1901- 1914.

"Lov om Fattigvæsenet" 19. mai 1900 gjentar langt på vei reglene om hjemstavnsforklaringer, men etter kritikken som var framkommet i en noe moderert form i forhold til tidligere: "Har noen mellom sitt 15de og 62de år frivillig vært fraværende fra hjemstavns-kommunen uavbrutt i ti på hinannen følgende år, .... taper han hjemstavnen" (paragaf 17).

Men kravet om hjemstavnsforklaringer ble gjentatt (paragraf 18), og det ble (paragraf 19) gitt pålegg om at "Enhver, som tilflytter en fattigkommune, skal medbringe eller tilveiebringe Attest, i Byene fra Politimesteren, paa Landet Lensmanden i den Fattigkommune, han fraflyttede, indeholdende den Indflyttedes og samtlige med ham følgende Familielemmers Navn, Alder, Fødested, Oplysning om Forsørgerens Livsstilling, om hans Hjermtavns-forhold samt Tiden for Fraflyttelsen."

"Den, hos hvem eller paa hvis Grund indflyttede har taget Bopæl, skal derom give Meddelelse, i Byene til Politmesteren inden 48 Timer, paa Landet for Lensmanden inden fjorten Dage." Og i politi- og lensmannsarkivene finner vi normalt protokoller over inn- og utflyttede fra 1901 til 1943. Da ble oppgaven med å registrere inn- og utflytting overført til folkeregistrene.

Hjemstavnsforklaringer

Hjemstavnsforklaringer lar seg finne i en rekke arkivserier, hos fattigvesenet, fra rettssaker og i korrespondansen mellom ulike instanser. Men i politiarkivet i Bergen er materialet systematisk samlet, og tilsynelatende ikke foranlediget av en tvist mellom ulike kommuner om hvem som skulle betale for den fattige, men som en ren kartlegging av informasjon for mulig seinere bruk. Det gjør materialet rikere og mer variert, og først og fremst mye lettere å bruke.
Ved Statsarkivet i Bergen er det laget en database til hjemstavnsforklaringene.

Vi henter et par eksempler fra hjemstavnsforklaringene, for å gi et skikkelig inntrykk av bredden i informasjonen som er med:
No 99 1019. Pigebarnet Laura Mathilde er efter hendes Moder Olea Olsdatten Forklaring født den 24 Juni 1863 paa Skinderud i Eidsberg Præstegjeld. Barnets Fader Ole Christiansen Sandaas eller Hakebro, med hvem hun for henved 20 Aar siden blev ægteviet af Præst Rasch i Rødenæs Præstegjeld, er efter hendes Forklaring født og confirmeret i sidstnævnte Præstegjeld, i hvilket de ogsaa efter deres Ægteskab opholdt sig paa Jovaldbraaten, lige til de i Marts Maaned 1861 flyttede til Eidsberg først til Skinderud, hvor de boede i 4 Aar, og senere først til Skinderud i Herlands Annex til Eidsberg, hvor Manden fremdeles bor. I de sidste 3 Aar har hun været fra sin Mand, dog uden at være separeret, og har draget om fra Sted til Sted med Carl Christian Hansen dels i Norge, hvor de navnlig har holdt til i Throndhjms Stift og Nordlands Amt, dels i Sverige.

Familien findes anført i Eilert Sundts fortsatte Beretning om Fantefolket af 1859 Side 145.

Bergens Politikammer 11 Septbr 1864

O H Moe

cst

Og et noe mer detaljert forhør av arbeidsmannen Mads Rognaldsen fra 1883:

126/1883 Mads Rognaldsen Stavang

har forklaret, at han er født den 31te August 1842 paa Gaarden Vie i Førde Præstegjeld af Forældre Gaardmand Rognald Olsen Vie og Hustru Helene, der begge ere døde. Konfirmeret 15 Aar gl. i Svanø Kirke af Præsten Irgens. Da han var 12 Aar gl. forlod han sine Forældre og kom i Tjeneste hos Anders Endresen Stavang i Kins Præstegj., hos hvem han var omtr. 12 Aar. Reiste derpaa til Grimelids Grube i Askevolds Præstegj., hvor han arbeidede i 2 Aar. Under sit Ophold der indtraadte han i Ægteskab med Enken Anne Andersdatter Stavang og med henne have han 6 Bøm. Fra Grimelid reiste han med Familie til Ingenieur Bruuns Grube paa Lindøen, hvor han arbeidede i 3 Aar; saa arbeidede han ved Øierhavns Grube i Strandebarms Præstegj. i omtr. 5 a 6 Aar indtil han i Juli Maaned 1876 reiste tid Glasværket paa Flesland i Fane Præstegj., hvor han han arbeidede og boede i uafbrudt 3 Aar, hvoretter han Sommeren 1879 reiste til Bergen og fikk Beskjeftigelse ved Byens Arbeide, medens hans Kone og Bøm vedblev at bo paa Flesland til Aarets Udgang, da de ogsaa flyttede til Bergen og tog Bopæl sammen med Komparenten i Arbeidsmand Nilsens (nu Stiglers) Hus ved Mulelven til Paaske 1880, hvorefter hans Kone og Børn flyttede tilbage til Flesland og boede der hos Ole Hansen 1/2 Aar i hvilken Tid Mads fremdeles var i Bergen og boede paa flere forskjellige Steder sammesteds. Høsten s.A. flyttede Familien sammen igjen til Farver Hansens Hus i Solheimsvigen, hvor de boede 1/2 Aar. Der efter flyttede de tilbage til Bergen og boede i Toldrorskarl Høilands Hus 22 Rode no 44 i 2 Aar, saa hos Peder Bødtker 22 Rode No 162, hvor de fremdeles bor.

Konen Serenne Olsen og hendes datter Caroline, der paa samme Tid som Angj. Boede i Nilsens Hus ved Mulelven, har begge bevidnet Rigtigheden af foranstaaende Forklaring med Hensyn til den Tid omhandlede Familie boede der, Anne Olsen og Anne Nilsen ligesaa, hvad angaar den Tid han boede i Høilands Hus og Peder Bødtkers Kone ligeledes med Hensyn til den Tid Angj. Har boet hos de,

Bergen Politikammer den 5 Juni 1883

I C ….