Alle arkiv innenfor Arkivverket vil ha noen kart og tegninger som har ligget i pakkene fra de forskjellige militæretatene og de kan by på problemer når det gjelder oppbevaring. Enkelte kart og tegninger er brettet og festet til saksdokumentene, og vi må bestemme oss for hvordan vi skal oppbevare disse. I dag vet vi at dersom vi tar ut slike kart fra pakkesaker, må vi legge inn en blindjournal e.l. som forteller hvor kartet er oppbevart. Kartet, som kanskje ligger i et kartskap, må få en henvisning til saksdokumentene i pakkene osv. Det synes så naturlig for oss å gjøre dette, men det har ikke alltid vært slik. Det ligger mange kart og tegninger rundt om i arkiv, museer og samlinger som er blitt løsrevet fra de øvrige saksdokumentene, og som kan ha levd et ganske omflakkende liv.

Her skal jeg fortelle historien om et slikt kart som Statsarkivet i Bergen har tilsyn med, men som egentlig hører hjemme i Riksarkivet. Egentlig er det to kart, men jeg skal her konsentrere meg om det ene. Historien er kjent for noen, men jeg synes den er god nok til å fortelle nok en gang. Det er ikke sikkert at alle vil synes at den har en lykkelig slutt, og det er sider av den som berører flere viktige spørsmål som vi arbeider med til daglig: proveniens, oppbevaring, kassasjon, konservering m.m.

Begynnelsen

Hvilken ende skal vi begynne i? Begynner man ikke med "Det var en gang... "? Problemet er at vi ikke vet hvordan det begynte eller når, men en eller annen gang på slutten av 1600-tallet ble en militæringeniør beordret til å tegne et kart over Bergen by med underliggende festninger. Ingeniøren var ikke den første som ble satt til et slik oppdrag, og det fantes eldre kart som kunne ha vært brukt som grunnlag. Kartene ble tegnet av medlemmer i fortifikasjonsetaten. Fortifikasjonesetaten i Danmark-Norge ble etablert på slutten av 1680-årene, men det var få menn som arbeidet her og det var kun et par som var kyndige nok til å måle opp større kart. Etaten ble senere utbygd med flere ingeniører og i 1763 ble Ingeniørkorpset dannet. Fra 1760-årene finnes det atskillig flere kart og bygningstegninger enn fra perioden før. Men på 1600-tallet var det ofte sjefen for fortifikasjonsetaten eller innhyrete utenlandske ingeniører som tegnet de store festningskartene.

De fleste av disse kart- og tegningene ble laget i forbindelse med utbedringsplaner for bygningene ved landets festninger, eller i forbindelse med planlagte nybygg. Mengden av kart og tegninger kan som oftest settes i sammenheng med krigstrusler eller viktigheten av festningsanleggene. Som regel vil vi finne flere militærkart og tegninger fra byer som var utsatt for angrep fra svenskene eller andre europeiske makter, enn fra byer og festninger som var mer skjermet fra angrep. De fleste festninger ble bygget på grunn av trusler, men noen steder gikk trusselen forholdsvis fort over og kom sjelden tilbake.

Bergen var en av de viktigste byene i Norden og en stor handelsby som måtte beskyttes. På 1600-tallet ble det gamle middelalderborganlegget bygget om til en moderne festning. Forskjellige utenlandske ingeniører ble sendt til byen for å lage forslag til nye bastioner, til og med nye festninger andre steder enn på Bergenhus. Noen av disse kart og tegninger er bevart, men det er få av dem som ligger sammen med dokumentene som ble sendt inn sammen med forslagene. Det er vanskelig å rekonstruere hvordan militærkart og tegninger ble behandlet i årene etter de ble laget. De inneholdt selvsagt militærhemmeligheter og vi antar at de ble holdt skjult i arkiv. Samtidig vet vi fra forskjellige hold at en del av opplæringen av nye medlemmer i fortifikasjonsetaten bestod i å kopiere kart. I tillegg til at kopieringen inngikk som en del av læringsprossessen var det også behov for kopier av kart og tegninger. En følge av dette er at det kan finnes flere eksemplarer av enkelte kart og tegninger, særlig fra ca. 1700 og oppover i tid. Hva som er å betrakte som "originalen" er ikke alltid lett å si, eller hvor kartene hører hjemme dersom de ikke er stemplet eller ligger med saksdokumenter. Min erfaring fra Bergen er at det kan ligge militærkart og tegninger flere steder i Norden; i Statsarkivene, Riksarkivet, Krigsarkivet i Stockholm, Det Kongelige Biblioteket i København, Dronningens Haandbiblioteket i København og på museer m.m.. Jeg vet at disse stedene også har kart og tegninger fra andre festningsverk i Norge. Oppmålinger som er gjort av militære burde ligge sammen med det øvrige arkivmaterialet i militærarkivene, enten lokalt eller sentralt. Men de militære myndighetene har selv ikke vært flink til å holde orden på arkivene sine og av forskjellige grunner er kart og tegninger blitt løsrevet fra vedlegg. Allerede fra tidlig på 1700-tallet må det ha foregått en oppsplitting av arkiv, en oppsplitting som fremdeles kan lage forvirring når det gjelder hvor kart og tegninger er, eller hvor de burde oppbevares. Mange kart og tegninger er blitt plukket ut og samlet i en kongelig kartsamling. Jeg tror at noen av disse er laget spesielt i forbindelse med kongebesøk på et sted, mens andre er opplagt militærkart og tegninger som har vært laget innenfor fortifikasjonsetaten. Den kongelige samlingen i København utviklet seg til å være noe stort og deler av den er kjent under navnet Fredrik V’s Atlas. Blant de 55 vakre innbundne bind er det 3.535 kopperstukne kart og 424 manuskriptkart og tegninger. Det finnes i tillegg et mindre atlas som bærer navnet etter Fredrik’s kone, dronning Juliane Marie, og dette er i Dronningens Haandbibliotek.

Når og hvorfor militærkart og tegninger er blitt samlet hos kongen er uklart. Det er mulig at flere av disse er gått ut av adminstrativ bruk, blitt foreldet og dermed unødvendig å ha i militærarkivene. Andre kart og tegninger kan være fra tiden da kongen selv deltok svært aktivt i arbeidet ved festningene. Noen kan være kopier som det var naturlig å forære kongen. Det er mange muligheter og vanskelig å finne en regel. Egentlig skal vi bare være glad for at det er bevart så mange oppmålinger fra de kongelige samlinger, men det er frustrerende at det blant disse er mange usignerte, udaterte eller feilidentifiserte.

Med disse litt løse betraktninger i tankene, la oss så returnere til militæringeniøren som skulle tegne et oversiktskart over Bergen på slutten av 1600-tallet. Det finnes nemlig et stort udatert kart (1.11 x 1.49m.) som er signert "Peter Jacob von Wilster. General Major und Chef der Art... und Fortificationen". Teksten ellers er på tysk. Signaturen er skadet og ukomplett. På baksiden av kartet er to arkivsignaturer: No.15 Portfl. Bergen og Kgl. Krigs Arkivet XXVII Bandet 3 1. Ut fra selve gjengivelsen av Bergen, og det som er skrevet på baksiden, kan vi si noe om historien til dette kartet, men det forblir likevel mange ubesvarte spørsmål. Dette kartet kan brukes som et eksempel på andre kart og tegninger som vi finner i flere nordiske arkiv.

Av plasshensyn har jeg kortet ned på historien. Egentlig burde fortellingen ha begynt i 1983, med et lite etterord, men jeg snur på det hele og begynner på 1680- eller 1690-tallet.

En eller annen militæringeniør tegnet et stort kart over Bergen med omegn. Dette må ha skjedd etter en stor bybrann i 1686 fordi vi kan se enkelte gater på kartet som ble anlagt etter denne brannen. Oppmålingen må ha foregått før 1702 da nesten hele Bergen brente og nye gater ble anlagt i kjølvannet av reguleringen, og disse er ikke med på kartet. Når vi skal studere kart og tegninger er det viktig å ta utgangspunkt i hva som er avbildet - gatenett, bygninger, stedsnavn osv. Vi bør alltid ha en sunn skepsis til både signaturen og dateringen. Vi må også være forsiktig med våre tolkninger basert på hva som IKKE er med på kartet, like mye som på det som er avbildet.

Er kartet med Wilster’s signatur kartet som ble oppmålt på 1680-90-tallet ? Svaret er både ja og nei. Dette bevarte kartet som bl.a. har vært i Krigsarkivet og som Generalmajor Wilster signerte viser byen før bybrannen i 1702. Problemet er at Peter Jacob von Wilster ble ikke generalmajor før 1712 og han var sjef for fortifikasjonsetaten fra 1701-1710. Det er sannsynlig at kartet ble tegnet av Wilster en gang etter 1712, men at det er basert på et grunnlagskart som han hadde tilgang til, kanskje flere kart. Det er lite sannsynlig at kartet ble tegnet i Bergen og vi har, såvidt jeg vet, ikke konkrete prov på at Wilster noensinne ha vært i Bergen. Vi har mange opplysninger om denne iherdige, omstridte og likevel meget anerkjente generalmajor, og vi vet at han reiste mye i Norge i forbindelse med sitt arbeid for fortifikasjonsetaten. Han skal ha vært sammen med generalkvartermester Storm på hans reiser rundt de sønnenfjellske festninger og Wilster arbeidet i minst 10 år som ingeniør i Norge. Vi kjenner andre arbeid av Wilster fra flere festninger i Norge, men vi har kun et stort kart fra Bergen med hans underskrift. Wilster kom på kant med sine overordnete flere steder og satt i arrest bl.a. på Munkholmen i Trondheim. Han ble beskyldt for flere misligheter og i 1718 ble det nedsatt en krigsrett over Wilster i København. Wilster selv ble satt i Kastellet og han hadde et ufrivillig opphold på flere år i København.

Mens han var i København tilbrakte Wilster som nå var generalmajor, noe av tiden til å kopiere kart. Det eksisterer flere større kartarbeid av ham fra denne tiden og det ser ut som om de fleste er kopier av tidligere arbeid. Det er mulig at Wilsters Bergenskart kan ha vært tegnet mens han satt under arrest i København.

Wilsters Bergenskart ligner mer på et situasjonskart enn et vanlig militærkart. Det er lite som tyder på at festningsverkene var i sentrum. Det er heller ikke noe som peker i retning av forslag til forbedringer på festningsverkene. Kartet er også rent teknisk nokså eiendommelig ved at landmassen er klippet ut og limt på et underlag.

I København og Stockholm

Hva skjedde med Wilsters Bergenskart og andre militærkart som hørte til fortifikasjonsetaten? Det er fremdeles uklart for meg hvor kartene ble oppbevart og i hvilket arkiv. Jeg har inntrykk av at fram til 1763, da Ingeniørkorpset ble opprettet og administrasjonen kom inn i ennå mer ordnete forhold, ble arkivsakene oppbevart rundt omkring. Ingeniørkorpsets sjef H. W. v. Huth klaget etter sin embetstiltredelse i 1771 over forholdene. Han skrev at tidligere sjefer hadde hatt den uvanen å oppbevare arkiv i sine private hjem, og at det fantes ufullstendige overleveringer ved deres avgang. Noen kart kom, som vh har nevnt, over til kongens samling, mens andre eldre kart og tegninger har følgt med over til Ingeniørkorpsets arkiv. Det finnes gode opplysninger om dette arkivet i S.A.Larsen’s registratur, "Ingeniørkorpsets Arkiv", utgitt av Rigsarkivet, København 1973.

Kart, tegninger og andre dokumenter ble oppbevart i de sentrale dansk-norsk militærarkiv fram til 1814. Vi kan også finne kopier av disse i arkivene fra de lokale kommandantskap. Det ble f.eks. laget flere kopier av samme forslag til utbedringer, og jeg har funnet mange av de samme tegninger i arkivet fra Bergenhus Kommandantskap som jeg har sett i København. Det samme har nok skjedd ved andre festninger i Norge.

Men så kom Kielerfreden, og i art.21 av fredstraktaten 14.01.1814 står det: "Alle Domaine:Adkomster, Archiver og andre offentlige og private Documenter, Planer, Korter over Fæstninger, Byer og Lande, der ved nærværende Tractat ere aftraadte til Hans Majestæt Kongen af Danmark og Hans Majestæt Kongen av Sverig, derunder indbefattet de Korte og Papirer, som henhøre til Landmaalings-Contoret, skulle uden Undtagelse udleveres fra begge Sider ved de danske og svenske offentlige Embedsmænd inden et Tidsrum af Sex Maaneder, eller, hvis detter erkjendes for umuligt, i det seneste inden Eet Aar..."

Kartet til Wilster var blant arkivsakene som ble overlevert til Stockholm, og stempelet på baksiden av kartet viser at det har vært innlemmet i det Kongelige Krigsarkivs store kartsamling. Det er fortsatt en god del norske festningskart i Krigsarkivet, men Wilsters kart hvilte ikke her i mange år. Det gikk fortgang i etableringen av et eget uavhengig militærvesen i Norge med et eget arkiv, og etter en svensk kongelig resolusjon av 15.januar 1815 ble det bestemt at et 60-talls by- og festningskart skulle overføres til Norge. Det tok litt tid, men etter en ordre i mars 1819 ble kartene transportert til Akershus festning, hvor de ble deponert i Ingeniørbrigadearkivet.

Trygt på Akershus?

Vi antar at dette kartet lå trygt i arkivet på Akershus i mange år. Kartene ble oppbevart i store portfolio hvorav nr. 1 var Bergenskart og tegninger. I den eldste protokollen over "Planer og Karter Ingenieur Brigadens Tilhørende" finner vi nr. 15 "Situationskart over Bergens Bye med Befæstninger" -forfatter Wilster. Det står ingenting under datering. Jeg vet ingenting om bruken av disse kart og tegninger mens de lå i Ingeniørbrigadens arkiv. Jeg er sikker på at Bergenskartene ikke er blitt publisert noen steder og det virker lite sannsynlig at de eldste kartene har vært benyttet. Vi vet lite om oppbevaringsforholdene før etter den siste krigen. Under okkupasjonstiden ble det bygget et stort grisehus for den tyske krigsmakten på Akershus. Bygningen var i to etasjer og den ene langveggen ble dannet av festningsmuren. En gang etter krigen ble grisene byttet ut med arkivsaker, blant annet med Ingeniørbrigadens kart- og tegningsarkiv. Det er sikkert folk i dag som vet en god del om oppbevaringen på Akershus og det vil være interessant å vite om disse kart og tegninger ble brukt.

I 1955 ble deler av Ingeniørbrigadens arkiv avlevert til Riksarkivet, men dessverre ble kartsamlingen holdt tilbake, noe som Riksarkivaren synes var beklagelig. Dette er ikke enestående og jeg vil tippe på at de fleste Statsarkivene har opplevd noe lignende når det gjelder kart eller tegninger. Akkurat det samme skjer innen kommunesektoren, særlig med arkivene fra de tekniske etatene. Det blir ofte sagt at vi ikke kan avlevere kart og tegninger fordi de er fortsatt i bruk, eller vi bruker dem fra tid til annen. I flere tilfelle tror jeg de bare er "kjekke å ha". I alle fall ble kartsamlingen på Akershus fram til sommeren 1958. I et brev fra Riksarkivaren til Sjefen ved Distriktskommando Vestlandet i 1983 står det om årene etter 1955:

...I de nærmeste årene førte den en meget kummerlig tilværelse med stadig flytninger rundt omkring på Akershus festning. En følge av dette var at deler av samlingen kom på avveier. I slutten av 1950-årene var hovedmengden plassert i nåværende bygning 58 på Festningsplassen, der den ble oppbevart i store stabler i loftsetasjen. Etterat det var gjort i stand rom for samlingen i kjelleren i samme bygning, ble en del menige soldater beordret til å foreta flytningen fra loftet ned i kjelleren. Dessverre kom dette til å skje uten tilsyn av overordnet personale. Soldatene løste oppgaven på en måte som var minst besværlige for dem selv, idet de ganske enkelt lempet samtlige kartmapper ut gjennom loftsvinduene og ned på gårdsplassen, så mappene ble smadret og innholdet flagret til alle kanter. Mange forbipasserende benyttet da anledningen til å forsyne seg av dette tilsynelatende herreløse gods. Soldatene mente også at alt som var gammelt og i dårlig forfatning kunne kasseres helt. Slike ting ble bare krøllet sammen og puttet bort bak radiatorer og andre tilfeldige gjemmesteder.

Denne miséren ble heldigvis oppdaget ved et rent tilfelle av antikvar Bernt C. Lange hos Riksantikvaren. Etter nærmere avtale fikk han berget en god del av den eldre del av kartsamlingen over til Riksantikvaren, der materialet nå oppbevares som et depositum fra Forsvarets bygningstjeneste...

En av de "forbipasserende" som er nevnt i dette brevet var fenrik Odd Pettersen i Forsvarets bygningstekniske korps. Han ble senere områdevollmester i Hordaland og er nå bosatt i Bergensområdet. I en utredning om sitt bidrag til sagaen om Wilster’s Bergenskart, skrev han i 1982 om rydningsaksjonen på Akershus:

...Mellom det skrap som etter hvert samlet seg utenfor mitt vindu, var også en stor pappeske hvor det i vinden litt om sen kom til syne noen flagrende regnvåte og tildels farveglade "gråpapirflak". Min nysjerrighet ble nå vakt og jeg gikk ut for å ta innholdet nærmere i øyensyn. Det farveglade gråpapir var kartene over Bergen.

Etter forgjeves flere ganger å få overlevert kartene til instanser i Forsvaret som jeg mente burde føle ansvar for mitt funn, ga jeg opp flere forsøk....

Fra dusjen på Håkonsvern til veggen i Håkonshallen

Pettersen ble beordret til Hordaland i 1974 og tok derfor kartene med seg over fjellet. De var brettet og de var skittne, hva skulle gjøres? Jo, Major Pettersen skriver videre:

..Tiden fra 1974 før jul og til overleveringen på Bergenhus (Red. anm.: desember 1975) nyttet jeg til å "dampe" ut kartene i dusjen på befalsmessen "Fregatten" på Håkonsvern. Oppbløtt av regnvannet og med de markerte brettene som hadde dannet seg under kartenes tilværelse før jeg fikk hånd om dem, kunne av hensyn til papirets skjørhet, etter min antakelse ikke uten videre rettes ut på annen måte...

Det er et under at det er noe igjen av kartet til Peter Jacob von Wilster. Malt i vannfarge og limt sammen, kunne kartet både ha forsvunnet helt og/eller gått i oppløsning i dusjen. Det andre kartet som er nevnt, og som jeg ikke har beskrevet her, tok tydeligvis skade av behandlingen og det er langt i fra så godt bevart som kartet til Wilster. Men forholdene tatt i betraktning burde vi kanskje bare være glad for at de finnes i det hele tatt.

Historien videre er nesten like lang, men denne gangen var alle de involverte aktorene klar over kartenes verdi og nødvendigheten av at de ble sikret på en forsvarlig måte. Kartene lå i sikkerhetshvelvet under Kommandantboligen fram til 1982 da de ble trukket fram i forbindelse med en bok om Nygårdshøyden som var under arbeid. Ryktene om noen eldre Bergenskart nådde forfatteren og han ba Kommandanten, Generalmajor Ola Litleskare, om å få se disse. Flere ble gjort oppmerksom på dette og "funnet" av kartene ble kjent utenom Bergenhus. Den entusiastiske generalen satt alle gode krefter i sving og med private midler ble kartene levert til konservering ved teknisk avdeling, Statsarkivet i Bergen.

Jeg arbeidet denne gangen ved Bergen Byarkiv og hadde interessert meg for eldre kart slik at jeg fikk studere kartene og skrev en rapport. Det er ikke til å legge skjul på at det var en stemning i og rundt Bergenhus for at kartene ikke skulle føres over fjellene igjen, tilbake til Ingeniørbrigadens arkiv. Det var litt tilfeldig at Statsarkivaren i Bergen ble orientert om saken og han måtte ta det opp med både kommandanten og Riksarkivaren.

Etter proveniensprinsippet skulle kartene føres tilbake til det som er igjen av Ingeniørbrigadens kartsamling. Denne samlingen er foreløpig deponert hos Riksantikvaren. Men penger var allerede innsamlet til restaurering og innramming. Restaureringen var til og med fullført ! Det foreligger en detaljert rapport om hva som ble gjort med kartene ved teknisk avdeling.

Det var et slags fait accompli fra kommandantens side. Hva skulle Riksarkivaren gjøre? Riksarkivaren gjorde kommandanten oppmerksom på at han var prinsipielt imot innramming og utstilling av arkivsaker, arkivsaker som også hørte hjemme et annet sted enn på Bergenhus.

"...Men vi innser at planene vanskelig kan omgjøres nå. Imidlertid må vi be om at arkivkonservator Fosses anvisninger om plassering og tilsyn blir nøye fulgt, og at kartene fjernes fra utstilling dersom det viser seg minste tegn til skader.." (brevet datert 7.3.1983).

Resultatet er at to store Bergenskart er blitt opphengt i vestibylen til Håkonshallen, og blir viet stor oppmerksomhet av besøkende. Det andre kartet som led samme skjebne som kartet til Wilster er også fra tidlig 1700-tallet.

Avdelingsingeniør Tom Myrvold ved Statsarkivet i Bergen inspiserer kartene regelmessig, ca. en gang i året, og foreløpig går alt bra.

Restaureringen var ikke uproblematisk og understreker behovet for mer ekspertise når det gjelder restaurering av kart og tegninger. Jeg antar at de fleste Statsarkiv har kart og tegninger som trenger pleie eller restaurering, og man burde kanskje ta opp dette emne på etatsplanen. Historien bak Wilsters Bergenskart, med følgesvenn, viser hvilken kronglet vei arkivsaker kan gå før de får en sikker oppbevaring.

**************************

Av Christopher John Harris, førstearkivar Statsarkivet i Bergen