Den norske sjømannsmisjon har til formål å drive kristent arbeid blant nordiske sjøfolk i utenlandske havner. Formålet søkes nådd ved forkynnelse i tillegg til opprettelse og drift av sjømannskirker, leseværelser og skoler. Dessuten drives et allsidig sosialt arbeid. Kirken har nå i 130 år vært representert i ca. 20 til 30 havner samtidig, og mottoet har til enhver tid vært "å følge den norske flåten". Etterhvert som det har blitt færre norske sjømenn, drives stasjonene mer med tanke på fastboende nordmenn.

Denne artikkelens hovedmål er å presentere sjømannsmisjonens arkiv. Innledningsvis presenteres organisasjonens grunnlegger, og deretter omtales sjømannsmisjonens oppbygning og arkivets innhold. Videre vil jeg se nærmere på sjømannsmisjonens innsats under den 2. verdenskrig, og til slutt omtales sjømannskirken i Stockholm som et eksempel på hvordan en kirke kan drives.

Johan Cordt Harmens Storjohan 1832-1914

Den Norske Sjømannsmisjon ble stiftet den 31. august 1864, under navnet "Forening til Evangeliets Forkyndelse for Skandinaviske Sømænd i fremmede Havne". Det var den bergenskfødte Johan Cordt Harmens Storjohan som tok initiativet til det som skulle bli "et lite stykke Norge" for så mange norske sjømenn i utenriksfart.

Han skulle egentlig ta over sin fars forretningsvirksomhet i Bergen, men dette lå ikke for ham. Istedet tok han teologisk embetseksamen i 1860.

Han giftet seg i Bergen med Hanna Holmboe, og gjennom dette ekteskapet kom han i større grad i kontakt med det misjonsinteresserte miljøet i byen. Høsten 1863 dro han på studiereise til Skottland for å sette seg inn i kirke- og skoleforhold. På eget initiativ holdt han en gudstjeneste for norske sjømenn i Leith, og ble gjennom samtale med en av tilhørerne overbevist om nødvendigheten av kirkelig arbeid for norske sjømenn i utlandet. I London fantes det allerede en svensk menighet, og her fikk han pengestøtte til å starte et tilsvarende arbeide for norske og svenske sjømenn i Leith og Newcastle. Han fikk også økonomisk bistand fra fastboende nordmenn i de to byene.

Han forsøkte å vekke interesse for dette arbeidet under Det norske Missionsselskabs generalforsamling i Bergen sommeren 1864, men fikk ingen respons. Den 31. august samme år samlet han derfor 7 menn som han visste var interessert i sjømannsmisjonen, og "Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for Skandinaviske Sømænd i fremmede Havne"  ble stiftet. I den påfølgende tiden reiste han rundt i Norge og fikk stiftet lokale støtteforeninger i 27 byer.

Han ble den første norske sjømannsprest i London i 1868, og virket her til 1872. Fra da av var han ikke lenger i Sjømannsmisjonens tjeneste. Selv om Storjohan stiftet Sjømannsmisjonen, ble han aldri organisasjonens leder. Dette forholdet er blitt forklart med at han var en initiativtaker fremfor en diplomatisk leder. Han hadde svært bestemte meninger, og egnet seg ikke spesielt godt til et arbeid som måtte bygge på samarbeid og gjensidig forståelse.1

En avisnekrolog ved hans bortgang beskrev ham slik:

"en Mand, hvis Ensidighet og Sneversyn ofte kunde være sterkt iøinefaldende, men samtidig en Mand, hvis brændende Nidkjærhet og faste overbevisningstroskap ingen som kjendte ham kunde unngaa at anerkjende."2

Sjømannsmisjonens oppbygning

Sjømannsmisjonen eller norsk kirke i utlandet,3 er en stor organisasjon med medlemmer på flere nivåer. Den øverste ledelsen har tilholdssted i Bergen, mens det finnes 21 lokallag rundt om i Norge.4

De forskjellige leddene i organisasjonen er:

  • Hovedstyre
  • Representantskap
  • Generalforsamling
  • Kretser
  • Lokallag

Hovedstyret leder Sjømannsmisjonens virksomhet og har sitt sete i Bergen. Dets oppgave er å ansette og avskjedige arbeidere, og avgjøre kjøp og salg av fast eiendom. Styret har 9 medlemmer valgt av generalforsamlingen, og det velger selv sin formann.

Representantskapet består av hovedstyret samt en representant fra hver krets (lokallagene slår seg sammen i kretser). I tillegg deltar hjemmesekretæren, regnskapssjefen samt en representant for hjemmearbeidet og en for utearbeidet, men de har ikke stemmerett. Dets oppgave er å ansette generalsekretær, fastsette lønns- og pensjonsregulativ, vedta instrukser, utforme det årlige budsjettet og gjennomgå hovedstyrets forhandlingsprotokoller og regnskaper.

Resultatet av kontrollen fremlegges for generalforsamlingen, som møtes hvert 3. år. Denne forsamlingen består av utsendinger fra foreningene, kretsstyrene, hovedstyret og Representantskapet.

Sjømannsmisjonens arkiv

Sjømannsmisjonens eldre arkiv er i hovedsak avlevert til Statsarkivet i Bergen , mens noe fremdeles oppbevares på Sjømannsmisjonens hovedkontor. En del kirkeinventar fra nedlagte sjømannskirker oppbevares på Hovedkontorets lager, og filmer fra arbeidet ute ved kirkene og fra arbeidet i Norge, er overført til Bergen Sjøfartsmuseum. Arkivet er relativt godt ordnet, men mangler dessverre en oversiktlig arkivnøkkel. Arkivet er på 71 hyllemeter. Arkivet er delt inn i 7 grupper:

  • I. Stasjonene
  • II. Hjemmearbeidet
  • III. Kopibøker og brevjournaler
  • IV. Regnskapsbøker
  • V. Publikasjoner
  • VI. Visitasprotokoll
  • VII. Diverse saker

Gruppe I, Stasjonene

Denne bolken inneholder alt vedrørende aktiviteten til de forskjellige kirkene. Det kan være korrespondanse, dagsregistre, journaler, dagbøker, opplysninger vedrørende oppbevaring av sjøfolks penger osv. De første utestasjonen eller kirkene, ble opprettet i området rundt Nordsjøen: Leith, North Shields (Newcastle) og Antwerpen. Etterhvert har eksotiske steder som Rio de Janeiro, Sydney og Trinidad for å nevne noen, føyd seg inn i rekken av stasjoner. Ved 125- års jubileet i 1989 var det drift i 26 av dem, men arkivet inneholder materiale fra nesten 80 ulike stasjoner. I alle kirkene ble det ført kirkebøker med opplysninger om dåp, konfirmasjon, vielser og dødsfall.

Statsarkivet i Bergen har fått avlevert 56 kirkebøker fra perioden 1865-1986. Kirkebøkene behandles etter samme regler om innsyn som de norske forøvrig.

Gruppe II, Hjemmearbeidet

Her finner man hovedstyrets korrespondanse med de forskjellige ledd av organisasjonen i inn- og utland.

En viktig del av hjemmearbeidet har de ulike kvinneorganisasjonene stått for. De har helt i fra organisasjonens begynnelse arbeidet aktivt med innsamlinger og basarer til inntekt for sjømannsmisjonen. De har også sendt julegaver til utdeling blant sjøfolk på de forskjellige stasjonene rundt om kring i verden. I sjømannsmisjonens første jubileumsbok fra 1889 får de denne omtalen:

Kvindeforeningerne for Sømandsmissionen har tilført denne et for hvert Aar voksende Bidrag, og de findes nu saagodtsom overalt, hvor dens Sag har vundet Indgang. Med sin opofrende Kjærlighed og prøvede Troskab i Arbeidet for Guds Riges Sag har vort Lands Kvinder indlagt sig store Fortjenester ogsaa af vor Sømandsmission, og den Hjelp, Foreningen har modtaget fra dem til Udførelse af sin gjerning, kan neppe værdsettes høit nok. Allerede fra første Stund, Arbeidet for Sømandsmissionen blev optaget rundt omkring i vore Menigheder, omtales Kvindernes Deltagelse deri.

I løpet av 1866 ble det dannet 4 kvinneforeninger i Norge, og 20 år senere var det hele 300 av dem.

Gruppe III, Kopibøker og brevjournaler

Registrering av inn- og utgående post 1865-1938.

(Generalsekretariatet og Hovedkassen)

Kopibøkene inneholder alfabetiske registre, og er derfor oversiktlige. All korrespondanse med kretser, stasjoner, rederer m. m., er registrert, og brevenes innhold varerer sterkt, fra garantier fra redere om opprettholdelse av pengestøtte til rundskriv fra hovedstyret som minner om frister for innsendelse av regnskaper, og for stasjonenes del, kopier av kirkebøkene.

Gruppe IV, Regnskapsbøker

Regnskapsbøker for hovedkassen, og sammes korrespondanse med banker, sjømennenes pensjonskasse osv., samt lokallagenes kassabøker m. m.

Sjømannsmisjonen får i hovedsak sine inntekter fra frivillig arbeid både hjemme og ute ved stasjonene. I Norge er de viktigste inntektskildene bidrag fra kvinneforeninger, kirkeofringer, gaver fra private, redere og andre. I tillegg kommer inntekter fra Sjømannsmisjonens forlagsvirksomhet, og da først og fremst i forbindelse med julehefter og brevmerker.

Det samles også inn midler på stasjonene. Det arrangeres basarer og utlodninger på ukentlige festkvelder, og det drives kantinevirksomhet. Fastboende nordmenn og firmaer med tilknytning til skipsfartsnæringen yter årlig betydelige beløp. Siden 1966 gir Staten tilskudd til sjømannsprestenes lønninger.

I tillegg inneholder denne gruppen hovedkassens korrespondanse om økonomiske forhold, med banker, pensjonskasser osv.

Gruppe V, Publikasjoner

Julehefter, Bud og hilsen, festskrifter 1864-1964 m. m.

Bud og hilsen er Sjømannsmisjonens eget organ. Bladet kom ut første gang i 1865, og målsettingen var å informere om organisasjonens virksomhet både ute og hjemme. Det skulle ha en kristen grunnprofil, og var ment å fungere som et bindeledd mellom ledelsen i Norge, utsendte medarbeidere, de ulike lokallagene samt andre interesserte i og utenfor Sjømannsmisjonen. Fra 1955 er hjemmesekretæren ansvarlig redaktør for bladet.

I 1964 feiret Sjømannsmisjonen sitt 100-års jubileum, og den anledning ble boken "Med norsk sjømannsmisjon i hundre år, 1864-1964, sjøfartskultur og misjonstanke" utgitt. Den er skrevet av Gunnar Christie Wasberg, og omhandler som tittelen tilsier sjømannsmisjonens virksomhet gjennom 100 år.

Gruppe VI, Visitasprotokoll

Visitasprotokoll for sjømannskirkene 1891-1938.

Visitasprotokollen forteller først og fremst om det inspektøren legger merke til. Men den gir gode opplysninger om for eksempel kirkebyggenes forfatning, den økonomiske situasjonen ved de ulike stasjonene, og om protokollene blir ført på en tilfredsstillende måte. I tillegg får man et innblikk i temaene som ble tatt opp til debatt ved sjømannskirkene. I Rotterdam i 1895 diskuterte man blant annet:

1. Hvordan skal man bedre nå til forholdsregler sigtendes til:

a) Forebyggelse af Skandinaviske Pigers engagement i drikke- og logishus for Skandinaviske søfolk i fremmede Havne.

b) Forebyggelse af vore Skibes overstrømning av rønnere ved ankomsten til fremmed Havn.

c) Forebyggelse af rømmingers påmønstring på anden nations Skib på rømningsstedet og i omliggende Havne.

I Antwerpen samme år fikk inspektøren høre følgende av stasjonens medhjelper og prest:

"at sogningen til gudstjenester og bibellæringer var jævnt god, at rømning i havnen var i betydelig nedgang, og at den moralske og sedelige tilstand blandt sømændene i ethvert fald ikke havde forværret sig i de senere år."

Det er tydelig at følgende sitat fra "Bud og hilsen" i 1984 var minst like aktuelt ca. 100 år tidligere:

Kobe, Japan: Når sjøfolkene hentes fra skipene ute på havna med taxibåt, står det en buss fra fornøyelsesbarene og en buss fra sjømannskirken og venter på dem på land. Det kan være en hard kamp for sjøfolk hvilken de skal velge. Hadde sjømannsmisjonen lagt ned arbeidet sitt her, ville den andre bussen vært alene om å vente på dem. Nå må den rett som det er kjøre tom tilbake.

I 1903 blir det fremdeles lagt vekt på de samme sakene. Dessverre går det 17 år, fra 1903-1920, uten at visitasprotokollen blir ført. Men fra 1920 er det også foretatt visitaser i U.S.A. Fra 1928 er protokollen maskinskrevet.

Gruppe VII, Diverse saker

Her kan man blant annet nevne: Ettersøkelsesforsøk 1897-1930, Rømmingen og dens årsager v/sjømannsprest Barman, Generalsekretariatets korrespondanse om ledige stillinger, om legater, om bilhold m. m.

Ettersøkelsesforsøkene gjelder norske sjømenn som hoppet av i fremmede havner, og som vi har sett var gjenstand for diskusjon. Avhoppernes årsakene kunne være så ymse, men bedre lønn på utenlandske skip fristet nok mange. Det var nettopp denne "rømningen" som sjømannsprest Barman ville finne ut av.

Denne sakens arkivmappe inneholder brev og andre dokumenter Barman skrev om fenomenet rømming.5

Sjømannsmisjonens arbeid under den annen verdenskrig

Sjømannsmisjonens arkiv inneholder en spesiell liste som ble utarbeidet i Tyskland under den andre verdenskrig.

Sjømannsprestene i Hamburg, Arne Berge og Konrad Vogt-Svensen, arbeidet frem en liste over alle nordmenn i tysk fangenskap. Både Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen var blant de registrerte fangene. I 1944 ble den norske kirken i Hamburg bombet, men av redsel for hva en eventuell husransakelse kunne føre med seg, var listen allerede i 1943 blitt overlatt den svenske kirken i byen, og plassert i arkivet der. Originalen oppbevares i dag i Stadsarkivet i Stockholm, mens Statsarkivet i Bergen har en kopi.

Ved å se på sjømannsmisjonens innsats får man krigshistorien belyst fra en annerledes vinkel. Organisasjonen ga hjelp til trengende sjømannsfamilier i både inn- og utland; den hjalp til med å oppnå forbindelse mellom parter som krigen hadde adskilt, ga økonomisk og sosial støtte. Sjømannsmisjonene fikk i denne perioden utallige henvendelser fra fortvilede sjømannskoner som befant seg i en vanskelig situasjon.

På grunn av krigen var kommunikasjonsnettet dårlig, og selv om man ville var det umulig å få gitt lyd fra seg. Dermed levde både sjømenn og deres pårørende i uvisshet om hvordan den andre parten hadde det. Pengesituasjonen ble også prekær, hvordan forsørge seg selv og barn uten midler? Sjømennenes koner levde av trekk, en bestemt del av mannens hyre. Trekkets størrelse varierte, men den var bestemt av mannen. Rederiene betalte ut summene etter de inntektene som ble seilt inn hver måned. Men på grunn av det før omtalte sviktende kommunikasjonsnettet, mistet rederiene all kontakt med skipene, og fikk heller ikke opptjente penger inn fra utlandet. Rederiene kunne dermed bli opprådd for penger, og utbetaling av trekk ble risikofylt; hva om sjømannen hadde mønstret av eller var død? Problemet ble løst ved at rederiene betalte 60 % av tidligere hyretrekk, med garanti fra staten, til familier med mindre enn kr. 3000,- i formue. Som regel utgjorde denne summen for lite til å dekke de faste månedlige utgiftene. Sjømannsmisjonen kunne i de fleste tilfeller gi hjelp, direkte eller indirekte. Storparten av de som søkte støtte ble henvist videre til "Nasjonalhjelpens utvalg for trengende sjømannsfamilier", hvor de fikk tilskudd ut fra familiens størrelse og økonomi. Nasjonalhjelpen var en institusjon som under okkupasjonstiden og de første etterkrigsårene sto for formidling av svensk og annen utenlandsk hjelp til trengende i Norge. Det ble også satt i verk innsamlingsaksjoner i Norge til samme formål i Nasjonalhjelpens regi.

I samarbeid med Røde Kors ble det sendt hjelpeforsyninger til de norske krigsfangene i Tyskland. Pakkene ble finansiert av sjømannsmisjonen selv, eller av fangenes pårørende. Det var kun fanger i bestemte leire som fikk ta imot forsendelser, og avsender måtte kunne dokumentere at mottakeren satt i en av disse for å få lov til å sende en pakke. Sjømannsmisjonen hadde utsendte medarbeidere som drev oppsøkende virksomhet i de ulike tyske leirene, og kunne derfor bringe beskjed om hvor de forskjellige fangene var plassert, og de lagde som før nevnt fangelister. I tillegg drev prestene en storstilt smugling av tran som de ga til fangene. Forsendelsene til nordmennene i fangenskap måtte være ensartede, og Røde kors sin standardiserte hjelpesending besto av:

  • 1/2 kg. meierismør
  • 2 esker kippers
  • 2 esker sardiner
  • 10 buljongterninger
  • 1 boks hermetikk
  • 200 gr. sukker
  • 1 eske tranperler
  • 200 gr. ost
  • 500 gr. knekkebrød
  • 1/2 kg. syltetøy
  • 150 gr. tobakk
  • litt sjokolade og/eller drops
  • litt nypepulver
  • 1 glass C- vitamintabletter
  • 1 eske kulltabletter

I et rundskriv av 10. desember 1942 fra sjømannsmisjonen til kretsene vedrørende disse pakkene, gis det beskjed om at "skrevne meddelelser av hvilkensomhelst art ikke må legges i pakkene".6 Pakkene ble mest sannsynlig åpnet av krigsmyndighetene og undersøkt før de ble sendt videre til rette vedkommende. Denne formen for hjelp til krigsfanger ble foretatt i samarbeid med dansk og svensk sjømannsmisjon.

En ser av dette at sjømannsmisjonens arbeid var overmåte praktisk rettet under krigen. Den fungerte som en hjelpeorganisasjon, og den materielle siden fikk høy prioritet. Det er vanskelig å sette mål på betydningen av organisasjonens arbeid i denne tiden, men det fylte i høyeste grad et behov, og var til oppmuntring og trøst for mange. Den moralske støtten det var å få vite sikkert hvordan det sto til med nær familie, det være seg til sjøs eller i krigsrammede Norge, eller for pårørende å få muligheten til å sende en pakke til en som satt i tysk fangenskap, kan ikke måles. En kan bare forsøke å tenke seg hvordan det måtte være.

Sjømannskirken i Stockholm

Det siste skuddet på sjømannskirkens stamme finnes i Stockholm. Det er imidlertid vel 40 år siden den første norske gudstjenesten ble holdt her, og den gangen ble også sjømannsmisjonen bedt om å reise en kirke her. Men den norske skipstrafikken var alt for liten til at et slik tiltak ble satt i verk. Den norske menigheten i den svenske hovedstaden tok etterhvert saken i egne hender, og i 1975 kunne kong Olav legge ned grunnsteinen til Kronprinsesse Märthas kirke. I 1978 skjenket Kongen et anselig beløp til kirken fra den innsamlede folkegaven til hans 75-årsdag.

Den norske kirken i Stockholm har inntil nylig ligget under Oslo-bispens tilsynsområde. I 1994 vedtok imidlertid Stortinget at Sjømannsmisjonen skal ha ansvaret for alle norske menigheter i utlandet. Vedtaket er en naturlig konsekvens av at Sjømannsmisjonen har fått status som norsk kirke i utlandet. Dermed er et den nyinsatte biskopen i Bergen Ole D. Hagesæter Stockholmkirkens nye overhode.

Kirken har omlag 20 000 nordmenn i medlemskartoteket, et tall som gjør den til den største norske menigheten i utlandet. Kirkebygget eies av en egen lokal stiftelse i Stockholm. Menigheten er velorganisert, med gudstjeneste hver søndag, eget kor, bibelgrupper, kvinneforening, søndagsskole og regelmessige konserter og kulturarrangementer. Den nylig tiltrådte sjømannspresten Øyvind Kvarstein er opptatt av at kirken skal fungere som et norsk kultursenter i den svenske storbyen, samtidig som han ønsker å skape en gammeldags sjømannskirkestemning med kaffe, vafler og ferske aviser fra Norge. Det finnes også overnattingsmuligheter for turister. Den norske skipstrafikken i Stockholm er svært liten, med presten håper å kunne skape en levende kirke for fastboende nordmenn.

Sjømannsmisjonens virksomhet gjennom 130 år har vært mangfoldig og nødvendig. Denne kortfattede omtalen streifer kun en del av den; artikkelens formål har vært å gi et innblikk i sjømannsmisjonens arkiv, slik at andre evntuelt kan benytte det som en innfallsport for forskning.

Sluttnoter

1. "150 år siden Sjømannsmisjonens far ble født", Dagen, 12.08.1982.

2. Norsk biografisk leksikon, bd. 15.

3. Ved 125-års jubileet i 1989 ble det vedtatt å endre undernavnet til "Norsk kirke i utlandet", siden arbeidet nå retter seg like mye mot fastboende nordmenn og langtransportsjåfører. (Nedrebø, Arkivposten.)

4. Aschehoug og Gyldendal Store norske leksikon, bd. 10.

5. Runner [runner] en, eng. eg. løper; person som lokker sjømenn til å rømme fra fartøyene sine. Kunnskapsforlagets blå fremmedordbok, Oslo 1986.

6. Et rundskriv av september 1941 fra Tugthuset Hamburg-Fuhlsbüttel listes det opp 8 punkter vedrørende korrespondanse med fangene her. Pkt. 3:"Brevene må ikke være for lange.De må være skrevet med lett leselig og ikke for liten skrift." Pkt. 5 sier bl.a.: "Det er ikke tillatt å legge avisutklipp ved brevene; heller ikke gi noen opplysninger om politiske forhold."

Litteraturliste

Oppslagsverk:

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bd. 10, Oslo 1991.

Norsk biografisk leksikon, bd. 15, Oslo 1966.

Trykte kilder:

Dagen: "150 år siden sjømannsmisjonens far ble født", Dagen, 12/8-1982.

Valderhaug, Rune: "Ny utpost for Bjørgvinbispen", Bergens Tidende, 14/9-1994.

Nedrebø, Yngve: Kirkebøkene fra den norske sjømannsmisjon. Arkivposten.

Wasberg, Gunnar Christie: Med norsk sjømannsmisjon i 100 år. Den norske sjømannsmisjons forlag, 1964.

Sjømannsmisjonens arkiv:

Gruppe II, Hjemmearbeidet. Korrespondanse med inn- og utland 1876-1882.

Gruppe III, Kopibøker og brevjournaler, 1915, 1923.

Gruppe V, Publikasjoner. "Festskriftet 1864-1964"

Gruppe VI, Visitasprotokoll, 1891-1938.

Gruppe VII, Generalsekretariatets korrespondanse, 1942, 1943, 1945.

********************

Av Vigdis Stensby, statsarkivar ved Statsarkivet i Hamar. Artikkelen er skrevet i 1994.