Målet er at alt materiale i ethvert arkiv skal kunne struktureres etter et slikt skjema, uten at det dermed øves vold på opprinnelig struktur eller proveniens. Seriene kan deles inn i underserier etter behov.

Bak utarbeidelsen av skjemaet ligger et ønske og behov for standardisering. I Norge er det utarbeidet et skjema som anbefales brukt av alle og til alle typer arkiver – både statlige, kommunale og private. Dersom alle oppbevaringsinstitusjoner følger standarden, vil brukerne raskere og enklere kunne orientere seg i de forskjellige arkivene. Den største fordelen ligger i at det i gjenfinningsmidlene – de tradisjonelle papir- og nettkatalogene – framgår hvilken rekkefølge seriene kommer i og at opplysningene kan komprimeres.

Skjemaet består av tre hovedgrupper med serier og signaturer:

  • Serie A–E er forbeholdt administrative arkivserier som gjerne produseres av alle arkivskapere med en kontorfunksjon. I de fleste tilfeller er dette hoveddelen av arkivet, både i betydning og volum.
  • Seriene F–O benyttes på spesialserier, og disse kan disponeres fritt og kan derfor tilpasses strukturen i hvert enkelt arkiv.
  • Seriene P–Z er tenkt brukt for materiale inndelt etter særskilt funksjon (P–S), medium eller format (T–W) og diverse og referansemateriale (X–Z).

I detalj ser skjemaet slik ut:

  • A – Møtebøker, referatprotokoller, forhandlingsprotokoller o.l.
  • B – Kopibøker
  • C – Journaler og andre overgripende registre
  • D – Saks- og korrespondansearkiv etter organets hovedsystem
  • E – Saks- og korrespondansearkiv ordnet etter eventuelle andre, sideordnede system
  • F–O – Spesialserier innenfor hver enkelt arkivskapers fagområde
  • P – Personalforvaltning
  • Q – Eiendomsforvaltning
  • R – Regnskap
  • S – Statistikk
  • T – Kart og tegninger
  • U – Foto, film og lydopptak
  • V – EDB og mikrofilm
  • W – Gjenstander
  • X – Egenproduserte trykksaker
  • Y – Andre utskilte arkivdeler, diverse
  • Z – Referansemateriell