Lensmannen i Valle, Reinmerker

Lensmannen i Valle, Reinmerker

En av samene var Jon Tomassen. Han var født i Stensele i Västerbotten i Sverige i 1820. Han var gift med Margrete Nilsdatter, som var født i Tärna i Sverige i 1834. De hadde flere barn, blant annet Marie Rebekka, født i Sverige i 1869, Anna Tomine, født i Norge i 1871, og Margrete, født i Norge i 1877.

I 1892 flyttet Jon Tomassen med familien og 4000 rein til Bykle, men der døde Jon samme år. Ifølge konservator Adolf Steen i 1955 skal Tomassen ha vært «den rikeste reinsamen i landet».

I 1896 fikk den nevnte Margrete (født 1877) en datter med samen Jon Jonassen i Bykle. Margrete og Jon var ikke gift med hverandre. Dattera fikk navnet Kristine. Ved bodde enka Margrete i Bykle sammen med døtrene Marie Rebekka, Anna Tomine og Margrete og datterdattera Kristine. De er da omtalt som «dyreeier» av yrke. 

En av oppgavene til lensmannen i Valle (med Bykle) var å føre oversikt over reinmerker. I reinmerkeprotokollen ser vi for eksempel at Marie Rebekka og Anna Tomine fikk registrert reinmerkene sine i 1898.

 

Lensmannen i Valle, Reinmerkeprotokoll 1898–1938

Lensmannen i Valle, Reinmerkeprotokoll 1898–1938


Konflikter

Den nevnte Jon Jonassen var sønn av samen Jonas Jonssen, som kom til Bykle i 1888 med 2–3000 rein. I arkivet til sorenskriveren i Setesdal er det mange eksempler på tvistesaker mellom setesdøler og samer, der samene blir anklaget for å ha sluppet reinflokkene sine på setesdølenes eiendommer.

Ett av årene med tvistesaker var 1892. I den ene saken mente Osmund Paalsen Tveiten at eiendommen hans hadde fått skade av Jonas Jonssens reinflokk høsten 1891. Tveiten krevde erstatning. Jonssen hevdet på sin side at reinflokken ikke hadde vært på Tveitens eiendom på den tid av året da eiendommen kunne ha fått skade. Men Jonssen innrømte at reinen kunne ha vært på eiendommen om høsten etter slåttonna, for da pleide reinen å fare vidt omkring på leit etter sopp.

Vitner kunne fortelle at de hadde sett store reinflokker som beitet på heiegårdene og stølene i midten av september, da kornet ennå ikke var tatt inn. Saken endte med at Jonssen ble dømt til å betale erstatning.

 

Utsnitt av rettssaken mot Jonas Jonssen i 1892. Setesdal sorenskriveri, dombok 1889–1904

Utsnitt av rettssaken mot Jonas Jonssen i 1892. Setesdal sorenskriveri, dombok 1889–1904

 


Reindriftens skjebne

Samtidig med samenes reindrift ble det stiftet ulike tamreinlag for setesdøler som ville prøve seg med reindrift. Etter hvert ble det knapphet på beiteområder for alle store flokker. Mange reinsdyr forsvant og blandet seg med villrein. Lappeloven av 1897 satte store bøter for den som lot dyrene sine beite på andres grunn uten tillatelse. Ifølge Adolf Steen var det ingen samer som prøvde seg med reindrift i Setesdal etter 1914. Noen av samene flyttet vekk, mens andre ble reingjetere i dalen.

Etter andre verdenskrig overtok frilufts- og jegerinteressene på forskjellig vis, med sitt behov for å bruke store naturområder. I 1970-årene var det slutt med tamreindrift. Alle dyrene skulle nå regnes som villrein og tilhøre staten. Både i Setesdal og andre steder bor det i dag etterkommere av samene.

 

 

Litteratur:

Jostein Blokhus: «Same-tida i Setesdal», i Fædrelandsvennen 8. juni 2015.

Aanund Olsnes: Heimar og folk i Bykle, bd. I–III, 2006.

Adolf Steen: «Samene i Setesdal», i Sameliv. Samisk selskaps Årbok, 1955.